Ved veis ende

Jerry Lee Lewis (1935–2022)

JERRY LEE LEWIS I OSLO: Midt på 1980-tallet. FOTO: SIGURD KYDLAND/NTB Kydland, SigmundJERRY LEE LEWIS I OSLO: Midt på 1980-tallet. FOTO: SIGURD KYDLAND/NTB Kydland, Sigmund

For en fyr og for et liv. Jerry Lee Lewis var som besatt, av rock & roll, av kvinner, av alkohol og av piller, av Gud og av Djevelen – og, ikke minst, av Elvis Presley. En av de beste bøkene som er skrevet om noen noensinne, Nick Tosches’ halvsanne Lewis-bio «Hellfire», begynner nettopp der – utenfor Graceland i 1976, med en rusa Lewis som krasjer den luksuriøse bilen sin, en Lincoln Continental, inn i inngangsporten til Elvis’ hjem i Memphis – så den lille Derringer-lommepistolen på dashbordet holder på å gå av.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.