Konsert

Det bandet

Oppriktig het: Big Thiefs «radikale ærlighet» når nye høyder mens folkrock-kvartetten fortsetter å vokse seg større – og bedre.

SÅ LENGE DE ER SAMMEN: Big Thief skulle egentlig spille i Tel Aviv i juli, der den israelske musikersønnen Max Oleartchik er fra – og der alle inntektene skulle gå til palestinsk hjelpearbeid. Avgjørelsen ble møtt med kraftig kritikk, så bandet endret mening og avlyste konsertene – og fikk enda mer pepper. FOTO: PER OLE HAGEN SÅ LENGE DE ER SAMMEN: Big Thief skulle egentlig spille i Tel Aviv i juli, der den israelske musikersønnen Max Oleartchik er fra – og der alle inntektene skulle gå til palestinsk hjelpearbeid. Avgjørelsen ble møtt med kraftig kritikk, så bandet endret mening og avlyste konsertene – og fikk enda mer pepper. FOTO: PER OLE HAGEN

I am that naked thing

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Intervju

Intervju

Tobias Sten

Intervju

Hybriden lever!

Både jazzen og Berlin er død, synes Cimotas Håvard Wiik.