Honningbarna
Animorphs
Nye Blanke
Honningbarna åpner sitt sjette album med et sjokk av en låt. Tittelkuttet på «Animorphs» starter som et vilt ritt på trommene – et galopperende hesteslipp av tribalistisk trass. Flerrende synth-støt og buldrende bass-mønstre føyer seg på plass, inntil høyttalerne er nær ved å sprenges. Og så, nesten mot slutten av låten, den gneldrende, nær desperate vokalen til Edvard Valberg, som ender med ordene: Jeg er på vei / Vi lever.
Det er en låt som handler om pandemien, om pesten i sosiale medier, om livet og dødens runddans. Samtidig er den en musikalsk uavhengighetserklæring som ikke mange norske grupper har vært i nærheten av. Og idet du tenker at bandet umulig kan holde denne feberen, galskapen og intensiteten ved like, dukker den minst like hamrende «Passasjer» opp, der Kabul legges som en skygge, et blåpapir, over Kristiansand.
«Et mesterverk av brennende rock & roll.»
Honningbarna er ikke kaospiloter – de er kaos-passasjerer. Og i kaoset ligger også kimen til det ekstatiske, det elektrisk flammende som driver låter som «Øyane er mosaikk» og «Avanti». «Animorphs» er et mesterverk av brennende rock & roll, i en arverekke som trekker en rett linje fra The Stooges til The Idles, via både Killing Joke og Big Black. Og som samtidig er rotfestet i en norsk virkelighet, der alt vi ser er blitt til bruddstykker.
Honningbarna har mye på hjertet denne gangen. «Animorphs» klokker inn på 37 minutter, der forgjengeren «Voldelig lyd» fra 2017 bare varte i tyve. Samtidig makter bandet, i all sitt øs og engasjement, å variere låtene. De er mørkere, mer modne i uttrykket, som et svaiende babelstårn av musikk og tekster.
De har heller aldri hatt et like oppslukende lydbilde som nå, noe som må skyldes ekstremt god kjemi med produsent Erlend Mokkelbost. Han bidrar også med synther, perkusjon og ekstra gitarer, som om ikke veggen av motorsag-gitarer var fet nok fra før. Tekstene er dessuten virkelig gode, i all sin moderne mental-mosaikk og fragmenterte nesten-panikk. Om de hadde vært entydig propaganderende, ville den finstemte balansen på platen fort tippet over.
Honningbarna har ikke bare lagd sitt beste album til nå. De har skapt en av de beste punk-platene i Norge noen gang, hvis punk (blant annet) handler om energi, økonomi og raseri. Og en av de beste hjemlige postpunk-platene jeg har hørt, i et sylskarpt skjæringspunkt mellom primitive utbrudd og nær avantgardistisk kontroll. «Animorphs» er lyden av dører som slamres igjen, og samtidig sparkes på vidt gap. Velkommen til anti-maskinen.
