Maktens kjerne

Bokserier flest lider under en aldri så liten forbannelse. De sentrale begivenhetene i forrige bok skal nøstes forsiktig opp for leseren, så man husker og henger med. Dette foregår som regel i oppstyltede, slitsomme partier – i usannsynlige dialoger der personene minner hverandre om dramatikken de har vært med på, eller i transportetapper der fortelleren må gå opp løypa om hva som har skjedd. Jeg gruet meg derfor til disse uunngåelige sidene ved oppfølgeren til Ida Tufte Michelsens sterke debut «Alma Freng og solfangerne» – bare for å forbløffet konstatere at det var for lite av det. Sammen med barnet på fanget var det bare å rekonstruere fra minnet kjernepunktene i første bok: Gabriella Grubel har samfunnet i et jerngrep. Solfangerne er hennes fiende. Alma, som nyss har oppdaget at hun er en solfanger selv – en som kan fly med solstråler og kontrollere tiden – blir dratt inn i kampen mot Grubel. Debuten munnet ut i en dramatisk scene der maktens kjerne, parlamentet, ble inntatt. Likevel merket vi underveis at brokker og biter var bevart vagt for oss.