Festival

Festival føniks

Lockdown på nederlandsk: En tur nedenom, men ikke hjem med en gang.

Olav Østrem, Utrecht
FEST MED FASTMONTERTE SETER: Sitteplasser til tross, folk danset som de ville under siste dag av Le Guess Who? i Nederland – her under avslutningskonserten med London-bandet Sons of Kemet. FOTO: JELMER DE HASS/LE GUESS WHO? Jelmer de HaasFEST MED FASTMONTERTE SETER: Sitteplasser til tross, folk danset som de ville under siste dag av Le Guess Who? i Nederland – her under avslutningskonserten med London-bandet Sons of Kemet. FOTO: JELMER DE HASS/LE GUESS WHO? Jelmer de Haas

Etter avlyst Le Guess Who? i fjor, og omtrent halvannet år uten konserter sånn i det store og hele, sitret det ekstra ved ankomst Utrecht. Foran oss ventet fire festivaldager i byens store konserthus og på de mange sidescenene, klubbene og kirkene der Le Guess Who? finner sted den andre helga i november. Nytt av året var at pandemien krevde litt mer av publikums planlegging. Lavere kapasitet, strammere tidsskjema og – i motsetning til flyplassene i Amsterdam og Oslo – daglig framvisning av koronapass, var tiltak som økte sjansene for kø, slik at man måtte være forberedt på at noe ville glippe og at bomturer ville få større konsekvenser enn ellers.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Mu­sikk­vekst?

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien. I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, swifties). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst. Men hvis det er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess.

Jubileum

Revo­lu­sjonær provokatør

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.

Kommentar

Stå i det

Forrige uke fikk jeg lov å lede en samtale på Vill Vill Vest i Bergen sammen med Tonje Kaada, tidligere daglig leder i Øyafestivalen, under tittelen «Når idealer møter realiteter». Samtalens mål var å belyse hvilke konflikter som kan oppstå når idealer og verdier møter økonomiske realiteter, og hvordan musikknæringen kan bidra til å ta vare på våre verdier og kunstnerisk integritet. Kan man likevel være konkurransedyktige i et globalt marked? For vi snakker mye om verdier i kulturfeltet. Om fellesskap, bærekraft, inkludering – og om at vi ønsker å stå for noe. Det er vel kjernen i alt vi holder på med, eller? Musikkbransjen er også en økonomi. Etter hvert har det blitt en stor økonomi, som dypest sett opererer i samme landskap som oljefondet.