Grovt sagt

Støres styre

Å rydde opp etter Ernas regjering er ikke lett.

Axel Geard Nygaard

Jonas: Velkommen til denne dugnaden, alle sammen. Som dere vet, etterlot Ernas gjeng mye rot i departementskontorene, så veldig fint at vi alle kan gjøre en felles innsats. Det blir boller, brus og Tiktok-rebus etterpå, så ikke kom å si at dugnad ikke er kult for ungdommen, Emilie. Blir ikke dette gøy, dere? Trygve! Du stikker vel ikke allerede? Reality-innspilling? Vel, vi andre får begynne med mitt nye kontor. Jaja, her ser det jo ganske ryddig ut. Hadia, hva er den rare lukta?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Grovt sagt

Kvartalet

Vi hadde «The Office», vi hadde den mindre gode «The Office», og vi hadde «Etaten». Nå kommer «Kvartalet» – en komiserie om en helt alminnelig regjering i et helt ualminnelig bygg. Her er en snikkikk inn i noen av episodene. Episode 1: Den med kaka Første arbeidsuke feires i det største møterommet, som er fullbooket til interne kakemarkeringer ut året. Ingen møter opp fordi de sitter fast bak ulike kodelåsdører hele arbeidsdagen. Episode 2: Den med ­amerikanerne Espen får besøk av amerikanske myndighetspersoner, men møterommet han har booket, er opptatt av en høysensitiv arkivar som har fått innvilget støyfri lunsj av HR. De må ta den topphemmelige samtalen på Baker Hansen i stedet. Der sitter Jens også, så Espen får ikke sagt noen ting. Episode 3: Den med slipset Jonas fant ikke det røde slipset sitt, så han kom litt seint på jobb. Alle pultene i det åpne kontorlandskapet var allerede tatt.

Karoline Henanger

Foreldre

Jeg har vært på foreldremøte, og det gikk bra. Klapp på skulderen til meg. Ingenting å skryte av, tenker du kanskje, men jeg har faktisk flere alvorlige lidelser som gjør det vanskelig, og farlig, å delta på foreldremøte. Et alvorlig problem er min UFS: «ufrivillig frivillig syndrom». Med en gang en lærer sier «så trenger vi en foreldrekontakt» eller «hvem kan sitte i dugnadskomité for klasseturen på 10. trinn?», begynner det å rykke i armen. Ikke av pliktfølelse eller ønske om å bidra. Kun fordi den klamme stillheten som senker seg når alle vi foreldrene kollektivt later som vi er usynlige, oppleves som så ubehagelig at å ta på seg ansvar for å organisere dorullsalgdugnader de neste tre årene, virker å foretrekke. For å unngå uønskede tillitsverv prepper jeg nå før alle møter med å synge slageren «Vi sier nei, nei, nei» fra EU-kampen i 94, og sitter på høyrehånda under hele møtet. Jeg sliter også med ISS: «ikke subtilt surtryne». De fleste foreldre sier kloke og fornuftige ting på foreldremøter. Men for noen er det en arena for å vise fram sin moralske og oppdragermessige fortreffelighet. Det takler jeg dårlig, og det synes. Når en forelder tar ordet for å fortelle at ingen av hennes barn får smarttelefon før de er 15, og at vi alle bør følge hennes eksempel hvis vi bryr oss om barna våre, blir ansiktet mitt en geip av utilslørt agg og forakt, og jeg kan bryte ut i ukontrollerte, oppgitte stønn.

Jo Røed Skårderud

Løp for livet!

Treningssenteret mitt er blitt annektert av USAs utenriksdepartement. Gruppetimen jeg pleier å gå på, er blitt erstattet med et nytt opplegg som heter «HIT WAR FEAR». Konseptet er enkelt: Vi er krigsofre fanget i bomberegn. Her møter eksplosiv intensitetstrening et melkesyremonster av en kondisjonstrening. Mens jeg spurter for livet på mølla, kaster instruktøren dødstunge medisinballer min vei. Fort må jeg hoppe unna. Like raskt må jeg dukke.

Aurora Sæverud