«Jeg har så ofte drømt om at verden bare skulle stoppe, så jeg kunne få fred. Det eneste jeg har klart å se for meg, er at jeg forsvinner ned i mørkt vann. Hver dag har jeg drømt om det. Nå har det skjedd. Verden har stoppet. Men jeg synker ikke. Jeg flyter! Det er helt forunderlig. Jeg ante ikke at kroppen min kunne være så rolig. Jeg er ikke gira, jeg er ikke avkoblet. Jeg bare er.»
Ordene kommer fra en kvinne jeg møter i min terapeutiske praksis. Hun er pasienten min, la oss kalle henne Thea. Hennes erfaringer i året som har gått, har vært sterke å være vitne til. Thea har minnet meg på hvor mye et menneske kan vokse, selv om det er ordentlig skadet, og hvordan forhold i samfunnet spiller inn på vår psykiske helse. På et vis kan psykiske plager ses på som speil på samfunnets utfordringer.
I boken «21 tanker for det 21. århundre» beskriver historiker Yuval Noah Harari utfordringer som dagens samfunn står overfor. Mens hans tidligere bøker «Sapiens» og «Homo Deus» tar for seg henholdsvis menneskets historie og mennesket i fremtiden, tar han i denne boken opp hva arten mennesket strever med her og nå. Gjennomgående er hans analyse at verden blir mer og mer sammensatt, og det stiller høye krav til nyansert, langsiktig tenkning og samarbeid. Klimakrisen, atomtrussel, falske nyheter og utviklingen av intelligent teknologi er problemstillinger som kan gjøre alle og enhver helt matt. Harari beskriver hvordan informasjonsmengden vi utsettes for, kompleksiteten og det raske tempoet i samfunnet, fører til en usikkerhet og frykt som gjør at folk søker trygghet i populisme og nasjonalisme. Enkle svar, meg og min gruppe først. Det er helt naturlig når vi blir overveldet. Utfordringen er at kort sikt blir viktigere enn lang sikt, og at man i et forsøk på å skape trygghet ender opp med det motsatte. Dette gir mening, tenker du kanskje? Men hva har det med Thea å gjøre?
Fellesnevneren er vår evne til å være oppmerksomt til stede i vår opplevelse, uten å felle dom over eller forsøke å endre den. Oppmerksomt nærvær kalles dette, også kjent som mindfulness. Av alle ting så er det Hararis svar på hvordan vi skal møte vår økende kompliserte verden. Hadde Harari vært psykolog, ville jeg kanskje ikke blitt så overrasket, men Harari er historiker. Det er interessant å høre hans tanker om hvordan vår psykologi påvirker de lange linjene.
Mindfulness er gammel visdom, med sitt opphav i buddhismen. I nyere tid har det blitt videreutviklet diverse metoder som er frakoblet det spirituelle innholdet. Å praktisere mindfulness kan gi langsiktige endringer i oppmerksomhet, konsentrasjon, opplevelse av emosjoner og smerter. Det er stressreduserende, og mange praktiserer mindfulnessbasert meditasjon for å oppnå den effekten.
En kritikk av meditasjonsformen er at den kan medføre passivitet, og individualiserer ansvaret for stress. Men ser man nærmere etter, vil man oppdage at den opprinnelige hensikten med mindfulness slettes ikke er passivitet og fokus på individet. Mindfulness gir en mulighet til å bli kjent med hvordan sinnet vårt fungerer, hvordan våre tanker, følelser og kroppsfornemmelser ikke er sannheter i seg selv, men forbigående opplevelser som er på besøk, utløst av indre og ytre impulser, utenfor vår kontroll.
Gjennom meditasjon er det mulig å trene opp en aksept for det som oppstår, og styrke vår evne til å velge hvilke impulser det er hensiktsmessig å handle på, for oss selv og i et større perspektiv. Harari argumenter for at hvis vi skal ha mulighet til å tenke langsiktig klokt og skape nødvendig samarbeid, nasjonalt og internasjonalt, så må vi roe ned nervesystemet og være nysgjerrige på hva som beveger oss. Bare slik kan vi fra et balansert ståsted ta valg om hva som gagner oss selv og fellesskapet på lang sikt.
Min pasient Thea har kommet i kontakt med noe grunnleggende viktig, ikke bare for henne selv, men for hele verden, skal vi tro Harari.
Men da jeg først leste om mindfulness i et verdensperspektiv, ble jeg ordentlig redd. For er det én ting jeg vet fra mange år i klinisk praksis, er det hvor vanskelig det er for de fleste av oss å stoppe opp og bare være oppmerksomt til stede i vår egen opplevelse. Ikke fordi vi ikke ønsker å være det, men fordi det er uvant, og fordi det kan være sterke krefter som trekker oss i en annen retning. Jo mer stresset vi blir, desto vanskeligere er det for oss å være til stede, og desto mer reaktive blir vi, som igjen skaper mer stress. Når verden blir mer komplisert, og tempoet blir høyere, er rett og slett vår klokskap truet.
Heldigvis er ikke truet det samme som utryddet, og vanskelig er ikke det samme som umulig.
I klinikken ser jeg også støtt og stadig gjennombrudd som viser hvor mye mennesker kan utvikle seg. Og av og til, sånn som det siste året, hender det noen forunderlige ting i samfunnet som kan gi en dytt i riktig retning. I hvert fall for noen. Det er fint å tenke på når det åpenbart er mange som opplever å få det vanskeligere.
Thea vokste opp med en mor som var varm, men som ruset seg for mye, som aldri hadde nok penger, som ofte flyttet og som tillot menn inn i huset som aldri burde ha vært der. Thea var flink, høflig, tok seg en god utdannelse og jobbet hardt. Hun var god til å være blid og var alltid på vakt. En dag sa det stopp. Kroppen klarte ikke bevege seg. Hun var utslitt og fikk store infeksjoner, ble redd og fanget av selvforakt over å ikke fungere.
I behandling fikk hun beskjed om å øve seg på å slappe av. Hun var ikke uenig i det. Samtidig ante hun ikke hva avslapping var, hun kjente seg mislykket og lette etter en sykdom som kunne forklare plagene. Piller og alkohol ble en måte å søke ro og glede. Enten var hun helt utslått, eller så gikk kroppen i hundre. Det fantes ingen mellomting. Hun så veggen komme mens hun styrte rett inn i den. Gjennom hardt arbeid med å lære seg selv å kjenne, både fysisk og psykisk, fikk hun mer kontakt med kroppen sin og en forståelse for sine tilsynelatende irrasjonelle reaksjoner. Hun jobbet med å komme seg tilbake i arbeid, men strevde med at hun alltid var så uendelig sliten. Den dårlige samvittigheten sa alltid at hun burde prøve hardere, ellers ville noe vondt skje rundt neste sving. Krav fra Nav bidro til et tidspress om å bli frisk snart, ellers ville hun miste den økonomiske støtten. Produksjonspress ved poliklinikken bidro til frykt for å miste behandlingsplassen om hun hadde for mange tilbakefall. Min jobb som terapeut var å hjelpe henne å gå sakte nok frem, så hun selv rakk å følge med. Det fantes ikke noe skumlere enn akkurat det.
Så kom covid-19. Med krav om å være inne, krav om ikke å møte noen, rolige gater og kansellering av avtaler. En samboer som var hjemme så Thea ikke var så mye alene. Etter en uke sa hun at det gikk overraskende bra. Etter to uker gråt hun på telefonen og sa at hun aldri hadde vært så lykkelig i hele sitt liv. Marerittene var borte. Det samme var svettetoktene og smertene. Den dårlige samvittigheten var erstattet av en dyp eksistensiell ro og en glede over å kunne følge sitt eget tempo, uten å måtte noen ting. Alkoholen og pillene hadde hun glemt å tenke på.
Har andre folk det så rolig til vanlig? undret hun. Ikke hele tiden, kunne jeg svare. Men ja, mange har øyeblikk hvor de er helt rolige, og hvor livet er godt selv om det er komplisert. Andre strever med å gi plass til roen. Det kan være sterke krefter i oss selv og i samfunnet som holder oss i høygir, eller som parkerer oss steder vi ikke ønsker å være. Mange undervurderer nok også hvor viktig roen er. Ikke fordi målet er å være rolige hele tiden, men vi trenger å lade jevnlig, skal vi kunne utvikle og beholde vår evne til kompleks og kreativ tenkning.
Verden har åpnet opp. Og Theas verden har igjen begynt å løpe raskere. Det er fortsatt utfordrende for henne å finne bremsen og sortere i hva hun skal lytte til. Men hun er mer motivert enn noen gang. Bare det å vite at det er mulig å være helt rolig, gir henne håp. Det gjør også meg håpefull. Angst smitter. Det gjør heldigvis også ro.