Musikkfilm

Paradoksalt nok

Filmen om Shane MacGowan: The Pogues-frontmannen har fortsatt en historie å fortelle.

SHANE ANNO 1981 I LONDON: Lenge før han selv ble utbrent, nå sittende i rullestol og med en drøm om at han finner inspirasjon til låtskrivingen igjen, slik han uttrykker det i «Crock of Gold». FOTO: JANETTE BECKMAN/REDFERNS Janette BeckmanSHANE ANNO 1981 I LONDON: Lenge før han selv ble utbrent, nå sittende i rullestol og med en drøm om at han finner inspirasjon til låtskrivingen igjen, slik han uttrykker det i «Crock of Gold». FOTO: JANETTE BECKMAN/REDFERNS Janette Beckman

«I’m just following the Irish way of life: Cram as much pleasure as you can into life, and rail against the pain that you have to suffer as a result, and then wait for it to be taken away with beautiful pleasure» – Shane MacGowan

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Festivalrapport

Stemning til salgs?

Geese er både et kontroversielt markeds­føringsfenomen og «rockens redningsmenn».

Kommentar

Sunt og usunt

I juni skreiv jeg en kommentar om Cmat, Olivia Rodrigo og det smale rommet kvinnelige popstjerners kropper fortsatt blir skvist inn i. Egentlig tok jeg også med Ariana Grande som eksempel – men så tok jeg henne ut igjen. Men denne uken kom nyheten om at Grande, midt i albumslipp, tar pause fra offentligheten. Grunnen? «Endless, ongoing public scrutiny». Grande er vant til å bli dissekert ned til den minste detalj: De siste tolv årene har hun vært en av klodens største popstjerner. Likevel har noe endret seg. Da hun slapp albumet «Eternal Sunshine» våren 2024, og deretter var å se på kino i «Wicked», var hun blitt tynn.

Essay

Gjennom speilet

Gjennom en snart 50 år lang karriere har Robert Smith reist gjennom verdener via bokhylla.