Musikkfilm

Paradoksalt nok

Filmen om Shane MacGowan: The Pogues-frontmannen har fortsatt en historie å fortelle.

Eirik Blegeberg
SHANE ANNO 1981 I LONDON: Lenge før han selv ble utbrent, nå sittende i rullestol og med en drøm om at han finner inspirasjon til låtskrivingen igjen, slik han uttrykker det i «Crock of Gold». FOTO: JANETTE BECKMAN/REDFERNS Janette BeckmanSHANE ANNO 1981 I LONDON: Lenge før han selv ble utbrent, nå sittende i rullestol og med en drøm om at han finner inspirasjon til låtskrivingen igjen, slik han uttrykker det i «Crock of Gold». FOTO: JANETTE BECKMAN/REDFERNS Janette Beckman

«I’m just following the Irish way of life: Cram as much pleasure as you can into life, and rail against the pain that you have to suffer as a result, and then wait for it to be taken away with beautiful pleasure» – Shane MacGowan

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.