Musikkfilm

Paradoksalt nok

Filmen om Shane MacGowan: The Pogues-frontmannen har fortsatt en historie å fortelle.

SHANE ANNO 1981 I LONDON: Lenge før han selv ble utbrent, nå sittende i rullestol og med en drøm om at han finner inspirasjon til låtskrivingen igjen, slik han uttrykker det i «Crock of Gold». FOTO: JANETTE BECKMAN/REDFERNS Janette BeckmanSHANE ANNO 1981 I LONDON: Lenge før han selv ble utbrent, nå sittende i rullestol og med en drøm om at han finner inspirasjon til låtskrivingen igjen, slik han uttrykker det i «Crock of Gold». FOTO: JANETTE BECKMAN/REDFERNS Janette Beckman

«I’m just following the Irish way of life: Cram as much pleasure as you can into life, and rail against the pain that you have to suffer as a result, and then wait for it to be taken away with beautiful pleasure» – Shane MacGowan

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.