Musikkfilm

Paradoksalt nok

Filmen om Shane MacGowan: The Pogues-frontmannen har fortsatt en historie å fortelle.

SHANE ANNO 1981 I LONDON: Lenge før han selv ble utbrent, nå sittende i rullestol og med en drøm om at han finner inspirasjon til låtskrivingen igjen, slik han uttrykker det i «Crock of Gold». FOTO: JANETTE BECKMAN/REDFERNS Janette BeckmanSHANE ANNO 1981 I LONDON: Lenge før han selv ble utbrent, nå sittende i rullestol og med en drøm om at han finner inspirasjon til låtskrivingen igjen, slik han uttrykker det i «Crock of Gold». FOTO: JANETTE BECKMAN/REDFERNS Janette Beckman

«I’m just following the Irish way of life: Cram as much pleasure as you can into life, and rail against the pain that you have to suffer as a result, and then wait for it to be taken away with beautiful pleasure» – Shane MacGowan

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Album

Mellom linjene

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.