Han drikker ikke alkohol eller kaffe, går helst i kortbukser og har aldri hatt mobiltelefon. Thor Gotaas skriver heller historiebøker på løpende bånd.
Det kommer nok snart en bok om kortbuksas verdenshistorie. Jeg ser for meg «The long History of the Shorts» eller noe i den duren, sier Thor Gotaas. Forfatteren og folkeminnegranskeren sitter i stua hjemme på Korsvoll noen hundre meter fra Nordmarka i Oslo. Han snakker fort og sitter med hendene på lårene, som om han skal til å sprette opp i et hopp når som helst – eller mer sannsynlig springe opp på loftet for å hente en bok.
Han ser minst ti år yngre ut enn fødselsdatoen i 1965 skulle tilsi, er barbeint og svett etter nettopp å ha syklet hjem fra tannlegen i Oslo sentrum – og iført kort løpeshorts, eller kortbukse om du vil.
– Det er noe med kortbuksene. Det handler om religion, om viktoriatid og en masse annet som kan veves inn, sier Gotaas.
Vi skal komme tilbake til kortbukser, mobiltelefon-skepsis og en slags antipati mot røyk, kaffe og alkohol. Men først til bøkene.
Kulestøtere fra Finnmark
Ikke overraskende er vi omgitt av bøker. Fra gulv til tak over tre etasjer skal det være flere tusen her. Like mange står stuet vekk i Brumunddal. Gotaas er egentlig ikke en som teller sine bøker, til det er han for travel med å skrive sine egne – så langt 38.
Både 2020 og 2019 var det tre nye Gotaas-bøker i butikkene. Nærmest før intervjuet er begynt, har han vært oppe og hentet sju av dem for å gi dem vekk.
– Du kan få noen skibøker av meg også. Du kan godt gi dem vekk videre, men ikke kast dem, nærmest roper han halvveis oppi trappa til loftet.
Gotaas får bokideer nærmest daglig. Ingenting er for smalt, ingenting er for stort, ingenting er for aparte.
Boka om løpingens verdenshistorie er blitt en global suksess og oversatt til 17 språk, deriblant arabisk, koreansk og russisk, mens boka om landstrykere i Norge er ute i fem opplag. Samtidig har han bøker om smale emner som fotballen i Brumunddal, norske utedoer (for øvrig en salgssuksess) og fjorårets «To kulestøtere fra Finnmark».
– Jeg har tre bøker i år, deriblant om en urmaker i Brumunddal. Samtidig ble en bok om hoppbakkene på Kongsberg stoppet på grunn av et koronastengt Riksarkiv. Så det kunne vært fire.
– Du er imponerende produktiv.
– Jeg tenker ikke sånn. Det er ikke om å gjøre å skrive mest, men å skrive best. Blir det tre bøker på et år, er det fordi det er én lokalhistorisk, én nasjonal og et dugnadsprosjekt. De forstyrrer ikke hverandre.
Boikott mot Hellas
Denne høsten er folkloristen ute med boka «Brødrene Kvalheim – To løperliv». Kvalheim-brødrene var 1960- og 70-tallets Ingebrigtsen-brødre.
– Nesten like gode, men siden de måtte jobbe og studere ved sida av, ble de kanskje ikke like store. Dette er også en fortelling om norsk distanseløpings historie som ikke har vært skrevet ned før.
Brødrene Arne og Knut fra Grorud øst i Oslo var friidrettsstjerner og ble blant annet trent av den amerikanske Nike-grunnleggeren Bill Bowerman. Arne var også politisk aktiv og tok blant annet stilling til militærkuppet i Hellas og boikottet EM i Aten i 1969.
– Arne kunne tatt medalje på 1500 meter, men han boikottet mesterskapet. Det ville vært som om Karsten Warholm eller Ingebrigtsen-brødrene hadde boikottet et stort mesterskap i dag.
Gotaas sier selv han ikke er sportsidiot, men interessert i kulturhistorien bak idretten. Han prøver hele tida å fylle hullene i norsk kulturhistorie.
– Hva er kulturhistorien bak disse brødrene?
– De er oppvokst i en blokk i Groruddalen like etter krigen. Faren jobbet på jernbanen, mora var husmor. Det var oppgangstider, og de fikk innlagt vann og strøm, og unger fikk fritid til å trene og leke. Sosialdemokratiet fasttømret velferdsstaten. Da brødrene sluttet å løpe, var Norge blitt en oljenasjon, forteller Gotaas.
Fritt mobilliv
I et hjørne av stua står en hvit fasttelefon fra 1990-tallet med store taster. Skal du ha tak i Gotaas, er dette instrumentet du når han lettest på, riktignok gjennom en god gammeldags telefonsus. Han er sikker på at produktiviteten henger sammen med at han aldri har hatt mobil.
– Alle med mobiltelefon bør prøve uten, ikke ei uke eller måned, men ett år, og se om de får gjort mer.
Det er flere grunner til valget, men han bedyrer at han er lett å få tak i.
– Jeg tar fasttelefonen på første ring, og er jeg på reise, svarer jeg kjapt på e-post. Mobiltelefon er genialt, men slik jeg jobber, klarer jeg meg uten. Tar jeg toget fra Lillehammer, kikker folk ned i telefonene sine. Jeg vet ikke hva de ser på, men jeg skriver tre–fire sider på den tida.
– Er det fint å sitte utenfor og le litt av oss mobilbrukere?
– Jeg ler ikke. Vi lever i verdens beste land i verdens beste tid. Vi har enorme muligheter. Jeg vil da ha det beste av det gamle og det beste av det nye. Da har jeg som voksen mann et valg. En eller annen gnom som selger et konsept skal ikke bestemme over meg.
Et annet univers
I tillegg er det kanskje tematikken i bøkene hans som spiller litt over i egne livsvalg, forklarer han. Han viser til at sjømenn fram til 1939 hadde en minste arbeidstid i uka på 84 timer. Ofte jobbet folk 16 timer om dagen.
– Jeg sammenligner ikke meg selv med moderne mennesker, jeg lever litt utenfor. Jeg tenker ikke så mye på at samboeren min har mobil eller ikke. Det er ikke mitt univers. Det er som en somalier som antakeligvis ikke bryr seg om det er skiføre i Nordmarka eller ikke.
Samboeren Benedicte Strand, filmskaper, kunstner og forfatter, hjelper ham også dersom det trengs en mobiltjeneste.
– Det er en luksustilværelse, jeg vet det, men samtidig er jeg bevisst på at det ville stjele for mye tid og oppmerksomhet. Så ingen kan krangle med meg på det, jeg lar meg ikke provosere, sier han og ler.
I tillegg til mobil holder han seg unna andre menneskelige laster som nikotin, alkohol og til og med kaffe. Han har røykt én gang – i 1972.
– Jeg har aldri likt lukta av røyk og kaffe. Jeg har ikke behovet for å drikke derivatet av bønnene på en etiopisk busk. Smaken av alkohol liker jeg heller ikke. Det blir som å legge gråstein på bordet. Jeg er ikke interessert.
– Hva er da ditt livsnytertrekk?
– Jeg er en livsnyter – en asketisk livsnyter. Jeg jobber med det jeg vil og jobber med det som passer meg. Alkohol, røyk og kaffe er jo bare et resultat av tida og stedet vi lever. Jeg stiller meg utenfor det og spør hvorfor jeg skal la meg friste av det?
Mann i korte bukser
Og litt likt er innstillingen til de korte buksene. For det er ikke bare fordi han nettopp har syklet eller løpt at han sitter her i shorts. Han har minst mulig på seg langbukse.
– Jeg liker å ha minst mulig klær. Jeg digger både kulda og varmen. Det er jo sommertemperatur her inne i stua nå. Det er behagelig med minst mulig klær. Det er frihet. Det er enormt. Løse klær gjør deg til et friere menneske.
Han jobbet som sivilarbeider i 1989 ute på Skimuseet i Holmenkollen og fikk ikke lov å gå med kortbukse av sjefen. Det provoserte Gotaas.
– Hun var feminist og gikk i skjørt, men jeg fikk ikke lov til å gå i shorts. Da tok jeg på meg en indonesisk sarong i protest og fikk endelig gjennomslag. I dag har Statens vegvesen uniformer med kortbukser om sommeren. Det har skjedd en forandring.
Livslang skrivekløe
Enten det handler om kulestøt i Vardø, hoppbakker på Stord eller landstrykerliv på 1800-tallet, er det historiefortelling på høyt nivå Thor Gotaas bedriver. Derfor er han en hyppig gjest i radio, og podkastene han har laget med Kristopher Schau er lyttet til flere hundre tusen ganger.
Gotaas ser for seg at han er midtveis i sitt forfatterliv, og vi ser en framtid med nærmest uendelig av nye historier å fortelle.
– Handler arbeidet ditt også om en frykt for at folk og historier skal glemmes?
– Det er ikke en frykt, men jeg hadde to besteforeldre som var gode på å fortelle, og jeg var alltid interessert i å høre de gamle fortelle. Jeg er utdannet folkeminnegransker fordi jeg syns det er morsomt, men også for å ta vare på og formidle noe. Også er det noe jeg og andre syns er morsomt – det er jo ikke noe morsommere enn det.
– En gjenganger i bøkene dine er outsiderne. Hva er det med dem?
– Alle er nok interessert i outsiderne. Fordi de tenker «heldigvis er jeg ikke sånn». Kanskje jeg er en outsider selv? Alle som har bodd sammen med meg, vil si at jeg er eksentrisk, men jeg vil ikke si det. I min verden er jeg A4, men det kan jo hende jeg tar feil.
– Er du en outsider?
– Jeg er heller en betrakter, observatør, men samtidig tenker jeg ikke over det. For hvis du er i noenlunde balanse, slik jeg tenker at jeg er, går man ikke rundt og tenker på det.