Han trampa litt mer i kveld enn han gjorde på plata, Knut Buen med spelemannsfoten sin. Vi sitter noen etasjer opp langveggen i fabrikkhallen, i Norsk Hydros gamle kraftstasjon på Vemork i Telemark. En hall som er sertifisert Verdensarv via Unesco, og sentral del av Norsk Industriarbeidermuseum og tilhørende Verdensarvsenteret Rjukan-Notodden industriarv. Høgtidshallen, ble den omdøpt til av Buen under innspillingen han og Sigmund Groven gjorde her tidligere i år, senseptemberslippet «The Sound of Telemark» (Grappa). Som bærer preg av å være innspilt i en veritabel klangkatedral, der hver tone visstnok henger i luften i drøye femten sekunder. En overdådig gjenklang i nabolaget til Emmanuel Vigelands merkverdige mausoleum i hovedstaden, men dette er ikke og har aldri vært noe gravkammer, heldigvis heller ikke for tradisjonene Buen og Groven tok med seg inn hit. Klangen er dynamisk og levende, enda mer i levende live. Der foten kommer inn, den som så vidt anes på plata, på de mer rytmiske innslagene.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
