LOKALMILJØ

Hjemme på Holmlia

ANDEDAMMEN SETT UTENFRA: Da Iffit Qureshi flyttet fra Skottland til Norge i 1986 ble hun sjokkert over den norske innvandringsdebatten. Nå har hun laget en hyllest i form av en fotoutstilling til Holmlia i Oslo, som hun mener er misforstått. Foto: Tom Henning Bratlie

Hun lærte å lese på en Palestina-demonstrasjon i Glasgow og var lenge en sterk stemme i norsk mangfoldsdebatt. Nå vil Iffit Qureshi vise hvorfor hun elsker Holmlia.

Forfatter og aktivist Iffit Qureshi står ved sin egen fotoutstilling #Homelia i Holmliaparken helt sør i Oslo. Ved en gangsti, under tre asketrær, står utstillingen hvor fotojournalisten Qureshi forteller historier om «tilhørighet, lengsel og drømmer» i bydelen som for mange er misforstått. I Qureshis blikk på Holmlia skimtes bare kjærlighet.

– Jeg er blitt så glad i Holmlia at jeg nesten må flytte hit.

– Hvorfor er du blitt så glad i dette stedet?

– Det er noe med dugnadsånden og ideen om at alle må ta vare på hverandre, som står så sterkt. Alle de norske verdiene finner du her, men de har tatt dem med seg fra andre hjemland og viser at såkalte norske verdier er universelle verdier, sier Qureshi, som selv bor i Groruddalen.

Kokte innvendig

Fotoutstillingen på Holmlia er en kjærlighetserklæring, men også på mange måter et innlegg i debatten om mangfold, rasisme og diskriminering. Det er en debatt som Qureshi har stått i lenge. Sin første kronikk skrev hun i 2005, og da tror hun mange oppfattet henne som en «pest og en plage».

– Jeg var veldig tydelig på hva jeg mente om rasisme og diskriminering. Jeg var nyoperert og leste noe i avisa som trigget meg. At jeg var høy på smertestillende, gjorde nok at jeg bare kunne skrive rett ut hva jeg mente, sier Qureshi og ler.

Hun mener mange plasserte henne i kategorien «sint muslim», men hun var ikke sint, forklarer hun.

– Jeg var bare veldig engasjert og veldig lei meg over det mange av oss måtte bære med oss. Budskapet var alltid at dette ikke handlet om meg, men om at folks liv sto på spill.

Hun fikk mange tekster på trykk og deltok i paneldebatter på tv. Hun fikk e-poster med ros fra ledende norske akademikere og ble invitert på private middager med professorer fra Universitetet i Oslo.

– Det jeg skrev, var ulikt alt annet. Det var en ensporet diskusjon om muslimer i Norge, og det kokte alltid inni meg når jeg leste hva som ble skrevet om innvandrere. Jeg var jo én av dem.

– Hva tenkte du om å bli invitert hjem til disse professorene?

– Det var gøy, men jeg følte også jeg var et forskningsobjekt. Det var litt som om de klappet meg litt på hodet og sa: «Så flink du er til å skrive norsk!» De var jo også et produkt av det samfunnet de vokste opp i.

Spørsmål om terror

Qureshi er født i 1967 og oppvokst i bydelen Pollokshields i Glasgow. Med pakistanskfødte foreldre er hun nest yngst av en flokk på sju søstre. Da hun var 19 år, flyttet hun til Norge for å studere. Hun husker hun ble glad da hun så bilde i avisa av pakistanske kvinner på Grønland, men hun ble sjokkert da søstera fortalte hva det handlet om.

– Det var en sak om at Frp var imot innvandring. Da bestemte jeg meg for å sette meg inn i hva som ble skrevet om innvandring. I Storbritannia hadde jeg opplevd frykten for rasistene i National Front, blitt skubbet til og spyttet på, men i Norge var jeg litt mer skånet. Likevel var det vondt for en 19-åring å oppleve at folk på fulle busser i Oslo ikke ville sitte med meg – og kommentarer som at «det lukter hvitløk».

På norskundervisningen måtte de lese romanen «Pakkis» av Khalid Hussain. Nok en gang ble Qureshi skuffet.

– For meg var det en forferdelig bok med masse stereotypier. Norsk-pakistanere var framstilt som helt forferdelige, og samtidig roste Hussain det norske samfunnet opp i skyene. Boka ble båret fram i offentligheten som den viktigste kilden til norskpakistaneres liv, mens jeg bare var lei av den båsen vi hele tida ble plassert i.

– Hva tenker du om boka i dag?

– At det selger å vise hvor elendig det er hjemme hos innvandrere. Det er selvfølgelig en viktig historie, men historiene må også nyanseres, og det skjer ikke ofte.

Også terrorangrepene i USA i 2001 preget Qureshi. På samme tid begynte sønnen hennes på skolen her hjemme:

– Sønnen min kom hjem og spurte om jeg kjente Osama bin Laden. At lærerne kunne være så snevre å kalle inn muslimske barn for å stille slike spørsmål, rystet meg.

Første ord: PLO

Å kjenne fremmedfrykt og rasisme på kroppen begynte allerede i Skottland. Faren og mora drev en liten dagligvareforretning i Glasgow. Den ble rasert av ungdommer som ropte «jævla pakkis!». Mora ble spyttet på på gata, og faren hadde en hockeykølle i bilen for å jage lokal ungdom som gikk til angrep på barn av innvandrere.

Faren var også politisk aktiv. Qureshi husker hvordan hun lærte å skrive da hun som fireåring fikk i oppdrag å fargelegge inni bokstavene på store papplater før en Palestina-demonstrasjon.

– Jeg fikk svart tusj på sokkene og tenkte på hvor rasende mamma kom til å bli. Jeg kunne alfabetet, men ikke hva ordene betydde. Da jeg så på hva jeg hadde fargelagt, husker jeg det sto P-L-O. Forkortelsen til den palestinske frigjøringsbevegelsen var dermed det første ordet jeg leste.

Familien var også en typisk britisk familie på 1960- og -70-tallet. Faren hørte på Buddy Holly og tok dem med på tennistrening. Storesøstrene hørte på Neil Diamond og Bob Dylan. Samtidig fikk han døtrene sine til å sitte oppe på kvelden å se tv-serier om den transatlantiske slavehandelen og om Martin Luther King.

– Han ville at vi skulle vite hva som skjedde med mennesker som ikke har rettigheter. Den antirasistiske kampen var veldig tydelig i Storbritannia og verden på den tida – og vi var midt oppi det.

Samtidig følte Qureshi skam over foreldrene: Over at mora brukte pakistanske klær, og over å se foreldrene bli utsatt for knallhard rasisme i hverdagen.

– Jeg drømte om at vi var hvite og passet inn. I dag har mamma demens, og nå skammer jeg meg over at jeg skammet meg den gangen. Tenk hvor mye hun jobbet for oss. Jeg skulle ønske jeg satte mer pris på dem. Den erfaringen preger hvordan jeg tenker om unge i Norge i dag: Alle trenger tid til å finne ut av ting.

Ringte Røkke

Allerede i 1995 begynte Qureshis engasjementet for antirasisme i Norge å ta form. Hun startet ungdomsavisa Fusion, som kom ut i to utgaver.

– Med den antirasistiske bevegelsen med meg i ryggraden fra Storbritannia, ville jeg gjøre noe i Norge. Men jeg hadde jo ingen erfaring med avisdrift, og økonomien gikk elendig.

For å fikse økonomien bestemte hun seg for å søke hjelp hos norske rikinger. Ingen beit på, men Qureshi ble til slutt nærmest besatt av å få med seg Kjell Inge Røkke på laget. Hun fakset og ringte kontoret daglig – uten svar. Det endte med at hun brukte sin stiligste britiske aksent og fikk lurt mobilnummeret ut av resepsjonisten.

– Han svarte: «Er det du som er Iffit? Det er du som har brukt opp papiret på faksmaskinen vår?», forteller en humrende Qureshi, som til slutt fikk møte ham.

– Jeg ble helt besatt av Røkke og kjøpte en kjole jeg absolutt ikke hadde råd til, og to aksjer i selskapet hans for å komme i posisjon. Jeg mente han jo måtte være nysgjerrig på hvem denne «gale skotsk-pakistanske dama var».

Røkkes penger fikk hun aldri, selv om han utrolig nok skal ha tilbudt henne jobb som flyvertinne på privatflyet hans, som et alternativ.

– Jeg vet ikke om han mente det, men jeg tok det som en fornærmelse. Han sa de hadde gått gjennom økonomien til Fusion – og mente det ikke kom til å gå. Men han ville gjerne ha meg med på laget. Jeg ville jo selvfølgelig ikke være flyvertinne. Jeg hadde jo bare dollartegn i øynene på Fusion sine vegne.

Folk som bryr seg

Tilbake i Holmliaparken forteller Qureshi at hun hele tida visste hva hun skulle gjøre da hun ble bedt om å komme med ideer til en utstilling. Den spinner videre på hennes tidligere prosjekter, som Facebook-sida «Humans of Oslo», som hun startet noen dager etter terrorangrepet 22. juli og det påfølgende bokprosjektet «Oslofolk – En kjærlighetserklæring til byen» fra 2015.

– Hva er fordommene om Holmlia du vil bekjempe?

– Det er de klassiske om at det er voldelig her. At det er utrygt for barn å vokse opp og mye gjengkriminalitet, alt snakket om «svenske tilstander». En journalist skrev at hun følte seg naken med miniskjørt på bussen i Holmlia. Da begynner jeg å lure på hvilken agenda som styrer blikket til mediene.

Det var også på Holmlia at 15 år gamle Benjamin Hermansen ble drept en januardag i 2001. Det rasistisk motiverte drapet rystet Norge og Oslo – men aller mest lokalsamfunnet på Holmlia.

– Benjamin-drapet var et vendepunkt for Holmlia. Det var viktig for meg at denne utstillingen ikke ble preget av det, men folk er jo preget av det likevel.

– Har ikke Holmlia utfordringer?

– Selvfølgelig finnes det utfordringer, men politiet har bekreftet at Holmlia ikke utmerker seg på noe negativ måte – og det finnes ikke ungdomsgjenger. Det meste som skjer her ute, er drevet av lokalsamfunnet, mens Stortinget og regjeringen bryr seg kun når det er valg.

– Hva er drivkrafta di?

– Den finnes i alt jeg har jobbet med: rettferdighet og likeverd uavhengig av etnisk bakgrunn, kultur, religion og seksuell legning. Jeg vil bryte ned fordommer, vise fram mangfoldet og åpne folks øyne for menneskene bak stereotypene.

Livet