Etter en dårlig natts søvn forsøker jeg å komme gjennom arbeidsoppgavene på hjemmekontoret. Jeg nærmer meg noen viktige tidsfrister og er irritert fordi jeg har forskjøvet oppgavene til siste stund. Det er så mye annet her hjemme som trekker oppmerksomheten.
Når samboeren begynner å støvsuge, forsvinner det lille jeg har igjen av konsentrasjon. Irritasjonen øker et ekstra hakk. Han vet at jeg har mye å gjøre. Hva i alle dager er det han tenker på?
Kan du holde opp, bjeffer jeg mens jeg går ut i stua. Hva skjer med å støvsuge midt i arbeidstiden? Har du ikke en jobb å gjøre?
Jeg trengte en pause, svarer samboeren. Trenger du det også?
Nei, gjør jeg ikke, svarer jeg. Bare slutt å bråke sånn. Det kjennes godt å la irritasjonen få spillerom, så jeg tar sats og fortsetter. Til forskjell fra deg syns jeg jobben er viktigere enn pauser og støv.
Å hei sann, sier samboeren. Du burde virkelig ta deg en pause. Nå er du langt utenfor det der toleransevinduet ditt.
Ikke prøv deg, svarer jeg. Det er du som forstyrrer, ikke skyld på meg!
Mens jeg marsjerer tilbake til dataskjermen, minner jeg meg på at jeg må slutte å fortelle samboeren min om psykologiske modeller. Det er ikke riktig å tre modeller ned over hodet til folk på den måten.
Modellen Toleransevinduet er utviklet av nevropsykolog Daniel Siegel. Den forklarer hvordan vår evne til å tenke klart varierer med hvor sterke våre følelser er og hvor mye stress vi har i livene våre. Modellen brukes til å forklare normalreaksjoner etter traumer. Den er også nyttig for å forstå normalreaksjoner etter hjemmekontor over lang tid.
Når følelsene er passe sterke, befinner vi oss innenfor rammen av toleransevinduet. Det kan sammenliknes med å se ut av et ekte vindu. Vi kan se ut av vinduet og observere hva som skjer i verden utenfor, uten at vi tror at det som skjer utenfor er det samme som skjer inni oss selv. I denne tilstanden kan vi klare å føle og tenke samtidig. Vi er påskrudd, men ikke overveldet. Vi tåler flere nyanser og er mer fleksible. Vi er flinkere til å forstå oss selv og vi er flinkere til å forstå andre.
Et eksempel er om en parkeringsvakt gir meg bot. Det er irriterende, men jeg klarer samtidig å tenke at han gjør jobben sin. På en god dag kan jeg til og med være nysgjerrig på hvordan det oppleves å være parkeringsvakt og på hvordan parkeringssystemet hadde fungert om parkeringsvakter ikke fantes.
Om vi er utenfor toleransevinduet, skjer det noe med vår evne til å tenke og føle klart. Da er det som å stirre inn i vinduskarmen over eller under vinduet. Vi ser ikke himmelen bak. Vårt kloke «jeg» har blitt midlertidig parkert, og de mer primitive delene av hjernen overtar styringen. I denne tilstanden er vi dårlige til å forstå andre og hvordan vi selv framstår. Vi blir rigide, hopper lettere til konklusjoner, misforstår mer og havner lettere i konflikter. Følelsene blir lik sant. Fordi jeg er redd, så er verden farlig. Fordi jeg avkoblet, så er verden meningsløs. Fordi jeg føler meg dum (fordi jeg parkerte feil) så er parkeringsvakten en idiot.
Dette er praktisk når vi trenger at alarmsystemet skrur seg på for fullt i en akuttsituasjon. Da kan vi ikke la oss forstyrre av nyanser. I alle andre sammenhenger er det upraktisk.
Denne kunnskapen holder jeg på avstand, mens jeg går tilbake til PC-en og prøver å holde på verdigheten. Jeg kunne gått ut av døren og tatt meg en luftetur, men jeg vil ikke gi samboeren rett. Jeg må være tilgjengelig slik at han kan få muligheten til å si unnskyld, tenker jeg.
Kan fagfolk som psykologer havne i sånne situasjoner, lurer du kanskje? Klarer de ikke alltid styre reaksjonene sine? Akk og ve, hadde det vært så vel. Fordi sterke følelser oftere vekkes i nære relasjoner og i viktige situasjoner, er vi oftere utenfor toleransevinduet når noe eller noen betyr mye for oss. Konsekvensen av dette er at vi risikerer å være dummere privat enn vi er på jobb, og dummere når noe på jobb er viktig for oss og berører oss personlig. Kan dette forklare læreren som er en elendig pedagog for egne barn, eller stortingsrepresentanten som trikser med reiseregninger? Selv kan jeg stort sett være reflektert og avbalansert i møte med en parkeringsvakt, men i møte med min egen samboer kan jeg bli mer primitiv. Egentlig burde han ta det som et kompliment at jeg blir så provosert.
Og om jeg fyker ut av toleransevinduet, hva tror du skjer med samboeren da? Følelser smitter. Før vi vet ordet av det kan det hende begge stirrer inn i vinduskarmen og har mistet evnen til å ta den andres perspektiv. Eller kanskje stirrer vi inn i samme vinduskarm, omforent om at noe er viktigere enn alt annet? Ikke rart verden er full av skilsmisser, krig, konflikt og muligens overdreven lockdown.
Hvor store toleransevinduer vi har, vil variere med vårt medfødte temperament, i hvilken grad vi har lært oss å regulere våre følelser og hvor mye stress vi har i livene våre. Vi er heller ikke nødvendigvis kloke selv om vi har et stort vindu og er passe rolige. En ting er å klare å se ut av vinduet, noe helt annet er om vinduet er vasket og pusset så man evner å se klart. Om vi ikke øver oss på nysgjerrig, kritisk tenkning, både innover og utover, risikerer vi å se gjennom et skittent vindu, selv om vi er aldri så rolige.
Personligheter som Nelson Mandela eller Gandhi hadde sikkert enorme toleransevinduer som de vasket jevnlig. Det er dypt inspirerende hvordan noen kan holde hodet kaldt og hjertet varmt på samme tid. Vi kan jo håpe at våre politikere, næringslivsledere, helsepersonell og lærere er av samme kaliber. Men sannheten er at selv de mest imponerende mennesker kan miste klarsyntheten under stress. Om vi sover dårlig, har lavt blodsukker, økonomiske bekymringer, er plaget med smerter, opplever mange krav eller er redde for at et virus skal endevende samfunnet, vil toleransevinduet vårt kunne bli kraftig redusert. Da kan det hende vi reagerer kraftig på noe som vi vanligvis møter med klokskap, og at våre forsøk på å løse vanskene skaper mer kaos enn orden.
Tilstandsavhengig fungering kalles dette i barnepsykologien. Om vi gjør noe dumt betyr det ikke at vi ikke evner å være kloke, men det kan være at vår kapasitet ikke er tilgjengelig i øyeblikket.
Jeg lener meg tilbake mens jeg venter på at samboeren skal komme dit jeg er. Tiden går og jeg puster mens jeg ser hjelpeløst inn i skjermen. Det er ikke mulig å jobbe når jeg er så sur. Samboeren kommer ikke. Etter en stund oppdager jeg at jeg puster dypere. Uten å ville det har jeg roet meg ned. Nå sniker det seg inn en ubehagelig tanke om at han kanskje ikke bare er hensynsløs når han støvsuger. Har han et poeng i at jeg overreagerte? Å nei, hvordan havnet jeg her?
Vi er nå ved et kritisk veiskille i historien. Innsikt gir muligheter, men det kan også være smertefullt. Mens jeg nylig hadde en opplevelse av å være rettmessig sint, begynner jeg nå å lure på om det er jeg som burde si unnskyld?
Det ville vært leit om historien endte sånn.
En alternativ avslutning er å forhindre at den kloke delen kobler seg på ved å holde vinduet skittent og smalt. På den måten er det mulig, i hvert fall kortsiktig, å opprettholde illusjonen om egen ufeilbarlighet.
Den følgende listen med tips er ikke fullstendig, men vil sannsynligvis duge til å holde klokskapen på avstand en god stund til.
1. For all del, ikke pust. Pust i hvert fall ikke dypt. Hold pusten eller pust overflatisk.
2. Stram kjeven. Bit tennene sammen som et sint dyr.
3. Hold blikket stivt festet fremover. Sitt tilstivnet med kroppen eller beveg deg med raske, hektiske bevegelser.
4. Si til deg selv at fordi følelsen er så sterk, så må den være sann.
5. Let etter negative karaktertrekk hos den andre.
6. Innbill deg selv at det haster å få ting sånn som du vil. Sjansen for suksess øker om du skynder deg med å presse gjennom ditt perspektiv.
7. Google noe helt spesifikt som støtter din sak. «Arbeidsplasser er viktigere enn miljø», «Parkeringsvakter liker å plage andre». Her er det viktig at du begrenser søket ditt og unner deg å få bekreftet egne meninger.
8. Fortell deg selv at dersom du tar feil så er det flaut.
9. Ring en venn! Velg den vennen din som raskest hopper til konklusjoner.
10. Ikke lytt til motargumenter, avbryt så du slipper å høre på.
11. Prøv deg på en lang monolog.
12. Bruk rusmidler for å gi følelsene litt mer fart.
13. Tramp i gulvet, smell med dører.
14. Ikke ta deg noe å spise.
15. Ikke sov på det.
16. Ikke gå deg en lang tur.
17. Ikke vær nysgjerrig på om grunnen til at du reagerer så sterkt kan handle om noe i din egen historie.
18. Ikke vær nysgjerrig på om det er stress i livet ditt som kan gjøre det vanskelig å tenke klart.
19. Overbevis deg selv om at du vil få mindre respekt om du sier unnskyld.
20. Fortell deg selv at det er avgjørende å vinne den kortsiktige kampen. Den langsiktige freden kan noen andre ta seg av.
Legg gjerne til egne punkter. Eller skift fortegn.