Skam er en følelse som det er fristende å dytte bort. Men når den dukker opp, kan det være verdt å gå den i møte.
Badet mitt har stått uferdig i nesten to år. Det er fullt av malingsbokser og unnskyldninger for hvorfor det aldri blir ferdig. En morgen setter jeg meg ned ved kjøkkenbordet for å ta et endelig fargevalg. Blikket faller på en avis. Førstesiden tar for seg tilstanden til flyktningene i Hellas. Jeg ser vekk og kjenner et blaff av skam.
Hvordan blir jeg kvitt den ubehagelige følelsen slik at jeg kan konsentrere meg om badet mitt? Jeg blir veldig forstyrret i valg av grønnfarge om jeg samtidig må tenke på at jeg tillater at barn vokser opp i et mareritt.
I boken «Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i globaliseringens tid», har Elisabeth Oxfeldt samlet forskning om skylden, skammen og ambivalensen mange skandinaver føler ved å leve privilegerte liv. Oxfeldt mener at vi er i en slags identitetskrise. Mens vi er vant til en identitet der vi bryr oss om alle og inkluderer alle i vår velferdsmodell, blir vi nå gjennom medier og innvandring i større grad konfrontert med andres lidelse og hvordan de truer våre egne velferdsgoder. Vi blir ikke bare fylt av takknemlighet over hva vi selv har, vi blir også preget av ubehag og det hun kaller «skandinavisk skyldfølelse». Nestekjærligheten vår strekker ikke langt nok, og ubehaget blir liggende latent.
Fenomenet gjelder de andre utenfor landegrensen, men også mindre privilegerte innenlands. Ifølge Oxfeldt gjør den passive observasjonen av sosiale forskjeller noe med oss. Noen skammer seg, mens andre finner forklaringer som legitimer sosial urettferdighet.
Kan dette være grunnen til at baderommet mitt aldri blir ferdig? Det er meget mulig jeg er lat og upraktisk. Men tenk om badet aldri blir ferdig fordi jeg er midt i en skandinavisk identitetskrise? Makan til unnskyldning!
Forskningen til Oxfeldt har som mål å øke bevisstheten om hva vi påtar oss skyld og ansvar for, hva vi avviser og ignorerer, og hvordan vi snakker sammen om disse temaene, slik at vi i større grad kan klare å ta ansvar for urettferdighet. Det er interessant lesning i en tid med økende sosiale forskjeller og hvor polarisering truer.
Inspirert av Oxfeldt bestemmer jeg meg for å ta en prat med mitt blaff av skam. Kan det være en vei inn for å klare å ta mer ansvar?
Helt konkret inviterer jeg skammen på en tur. Man får ofte så gode samtaler på tur, mener jeg.
Skammen er helt uenig. Den avfeier meg med taushet. Den tror ikke på invitasjon og synes at tur er teit. Den liker best å snike seg inn når jeg minst ønsker det og skylle over meg som et uforståelig ubehag. Hva om vi går i stille gater, tilbyr jeg. Vi trenger ikke ha øyekontakt engang! Dette aksepterer skammen under tvil.
På vei ut døren går jeg innom det halvferdige badet og ser meg selv i speilet. Du bør kanskje stelle deg litt? hvisker skammen beskjemmet og sier at folk kommer til å skjønne at jeg er en sliten tobarnsmor. Nå er du helt umulig! svarer jeg opprørt. Du har jo nettopp sagt at jeg bør fokusere på noe større enn meg selv, på folk som er mindre privilegert.
Jeg puster dypt og husker hvem jeg har med å gjøre. Kom nå, sier jeg til skammen. Ja da, jeg ser rynkene som er i ferd med å spre seg. Men jeg er ikke tjue år, samme hvor mye damebladene forteller meg at det er slik jeg bør se ut. Jeg vil gjerne snakke med deg. Jeg tror du har noen gode poeng. Det er bare vanskelig å skjønne hva du prøver å si når du kommer med sånne stikk ut av det blå.
Skammen trekker en caps ned i ansiktet mitt før vi går ut i dagslyset.
Heller enn å lese en bok,eller gå tur med skammen, kunne jeg ringt en venninne og fortalt henne hva jeg tenker på. Sannsynligvis ville skammen blitt mer lavmælt. Skam har en tendens til å øke om den holdes hemmelig og fordømmes. Om den derimot møtes med åpenhet og empati, roer den seg betraktelig.
Venninnen min hadde sikkert sagt at hun også strever med å lese om flyktningene, at vi er heldige som har det så godt. Kanskje ville jeg fått tips om en rynkekrem.
Både rynker og flyktninger kan holdes på behagelig avstand!Det er godt ment. Vi mennesker er raske med å hjelpe hverandre med å fjerne vonde følelser. Spesielt når de er knyttet til noe vi selv syns er vanskelig. Samtidig, i våre forsøk på å unnslippe ubehag, risikerer vi ikke bare å miste kontakt med oss selv, men også muligheten til å ta vare på menneskene og samfunnet rundt oss.
Vi rusler i stille gater, skammen og jeg. Med det oppsynet er det best om jeg ikke møter så mange, mener skammen. Jeg prøver å fortelle skammen at flyktningene gjør meg lei meg, sint og redd. At jeg har begynt å kjenne forakt mot overflodssamfunnet. Vi trekker jo stigen opp etter oss mens vi klatrer, påstår jeg. Du må ikke si til folk at du kjenner forakt, sier skammen. Du skaper dårlig stemning. Folk vil syns du er slem, og så vil de unngå deg. Dessuten er du pinglete som er redd.
Jeg vurderer å gi opp planen om å snakke med skammen. Kanskje jeg heller skal satse på å finne en forklaring som legitimer sosial urettferdighet?
I teorien om skammens kompass beskriver psykiateren Donald L. Nathanson hvordan vi håndterer vår skam for å unnslippe den. Teorien er nyttig å kjenne til, da vi har lett for å undervurdere hvordan den styrer i kulissene.
Den første retningen i kompasset er å trekke seg fysisk unna situasjoner som skaper skam. Det kan være hensiktsmessig om vi tror det er umulig å påvirke situasjonen. Samtidig, ved å trekke oss unna, får vi ikke endret situasjonen til det bedre, om det faktisk skulle være mulig.
Retning nummer to er unnvikelse på et ubevisst nivå. Vi har mindre kontroll over våre drivkrefter enn det vi liker å tro. Høyt aktivitetsnivå, trening, spenningssøking, arbeidskrevende karrierer, rus og oppussing kan alle være måter å holde et ubehag på avstand. Desto flere flyktninger langs grensen, desto viktigere å finne riktig grønnyanse til veggen. Eller er det å dra den for langt?
Selvangrep er tredje retning. Selv om skam er ubehagelig, kan det kjennes trygt å være enig med skammen. Om det er oss selv det er noe galt med, så kan vi jo prøve å forbedre oss. Det roer skammen midlertidig. Men hva om skammen ikke er knyttet til en feil ved oss, men forteller om et ytre problem? Skal jeg bruke masse krefter på å holde meg evig ung, eller skal jeg opponere mot absurde skjønnhetsidealer? Skal jeg kritisere meg selv fordi regjeringen ikke følger FNs anmodning om å ta imot flere flyktninger, eller skal jeg si ifra at jeg er uenig?
Angrep på andre er retning nummer fire. I våre forsøk på å unnslippe skam er det fristende å skylde på andre. Ved selv å bli overlegen, fysisk eller gjennom holdninger, gjenreises makta og selvrespekten. Heller enn at det er greit å være feilbarlig og sårbar, blir skammen noe truende som må bort. Skam kan utløse sterk aggresjon, forakt og polarisering. Når jeg har begynt å forakte overflodssamfunnet, prøver jeg å holde meg selv feilfri?
Turen med skammen har blitt lengre enn jeg hadde tenkt. Vi har nesten gått oss bort, skammen og jeg. Du er en krevende type, sukker jeg. Det er ikke rart folk tviler på at du har noe fornuftig å komme med. Men det virker som vondt blir verre når vi prøver å i stikke av fra deg?
Ja, klart det, sier skammen. Sånn er det med alle følelser. Vi kan jo ikke bare stenges av, som en annen oljekran. Følelsene er signalsystemet som forteller deg om dine behov og dine grenser. Om du stenger oss av, så dukker vi opp i de rareste former og skaper kaos og fremmedgjøring. Du er på ditt klokeste når følelsene og fornuften din samarbeider. Sånn sett skal du faktisk være glad for at du kjenner litt skam i det hele tatt. De eneste som ikke kjenner skam, mangler evne til tilknytning og empati. Da er det helt umulig å ta ansvar. Jeg passer på at du ikke blir sosialt utstøtt og at du ikke ubeskjedent forsyner deg av fellesskapets goder. Forresten ikke en lett jobb, sånn som du holder på.
Jo da, jeg ser den, sier jeg. Men jeg lurer på om det hadde vært lettere å lytte til deg om du begrenset hvor ofte du dukket opp? Du har meninger om så mye rart. Jeg mistenker at det bidrar til ditt dårlige rykte.
Det jo ikke sånn at du kan velge når jeg kommer på banen, svarer skammen strengt. Men jeg tror du gjør lurt i å vurdere når jeg har et poeng. Det er der fornuften kommer inn i bildet. Om du lar meg styre skuta helt selv, risikerer du at rynker og grønnyanser blir viktigere enn flyktninger. Jeg tilpasser meg kulturen vet du. Det er ikke sikkert den er på rett kjøl.
Det har blitt ettermiddag, og vi er snart hjemme igjen. Takk for at du prøver å passe på meg, da, sier jeg til skammen. Du har noen gode poeng. Og der jeg er uenig med deg, er det interessant å prøve å skjønne hvor du kommer fra. Jeg har ihvertfall lært at det er vanskelig å ta ansvar om jeg stenger deg av og du får herje fritt i kulissene. Hva om jeg skriver om deg i avisen?
Du kan bare våge, svarer skammen. Du må ikke ta så mye plass.