Dagboka

Flyskam

Gunnar Wiederstrøm
  • Bergens Tidende har spurt ein handfull kjende bergensarar om dei kjenner på flyskam. Felles for dei er at dei reiser mykje med fly. Nokre kjenner på flyskam, andre gjer det i det heile ikkje. Som ein tidlegare kollega uttaler: «Nei, skam er ikke det jeg kjenner mest på.» Fleire meiner det er betre å møte folk direkte framføre å halde videomøte. Nokre meiner det ikkje er deira ansvar at dei flyg mykje, som om det å fly er noko lagnaden styrer.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn

Dagboka

Dugnad, en livsstil

I dag er det 80 år siden Norge ble fritt fra den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Krigen etterlot Norge i bolignød. I løpet av krigsårene ble det knapt bygget boliger. For ikke å glemme bebyggelse og byer rundt om i landet som ble brent ned og bomba. Som følge av dette ble det igangsatt en omfattende sosial boligbygging i etterkrigsårene. Etableringen av Husbanken skulle sikre det breie lag i befolkningen et godt sted å bo. Mye av byggingen ble gjort på dugnad, og til å begynne med ble boligene tildelt dem som hadde størst behov og dem som hadde lagt ned flest dugnadstimer.

Anna Krokene

Postmester

I disse dager for 100 år siden ledet Roald Amundsen ekspedisjonen der to Dornier-Wal flybåter skulle bringe mannskapet på seks som de første til Nordpolen. Hektiske forberedelser pågikk i Ny-Ålesund nordvest på Svalbard. Mange hensyn måtte tas, blant annet til frimerkesamlere. Filatelister fra hele verden ønsket seg «North Pole Mail», etter idé fra den amerikanske millionæren Lincoln Ellsworth, han var med på ferden som navigatør og sponsor. Planen var å opprette et postkontor på Nordpolen. Det nasjonale poststyret utropte Roald Amundsen til «postmester på Nordpolen». Tre mann satt i hvert fly, og ferden endte på nesten 88 grader nord.

Ole Magnus Rapp

Valkamp

Politikken går snart inn i valkampmodus. Valkampstrategane er i ferd med å knekka ut strategiar for å nå både kjerneveljarane og dei stadig fleire trulause veljarane, sofasittarane og førstegongsveljarane. Statsrådar, stortingspolitikarar og det store maskineriet med betalte rådgivarar skal snart reisa Noreg rundt. Men dette er trass alt den godt betalte jobben deira. At dei kjem seg ut i landet og møter veljarane før dei får, eller ikkje får, ny tillit, skulle berre mangla. Det beundringsverdige, har eg alltid tenkt, er alle dei andre som desse toppolitikarane står på skuldrene til. Dei som står opp grytidleg før dei skal på jobb for å stå på morgonaksjonar og snakka med veljarar, eller som bankar på dører eller går rundt med valmateriell i postkassar på ettermiddags- og kveldstid, eller koker kaffi på partimøta.

Anne Kari Hinna