Dagboka

Postmester

I disse dager for 100 år siden ledet Roald Amundsen ekspedisjonen der to Dornier-Wal flybåter skulle bringe mannskapet på seks som de første til Nordpolen. Hektiske forberedelser pågikk i Ny-Ålesund nordvest på Svalbard. Mange hensyn måtte tas, blant annet til frimerkesamlere. Filatelister fra hele verden ønsket seg «North Pole Mail», etter idé fra den amerikanske millionæren Lincoln Ellsworth, han var med på ferden som navigatør og sponsor. Planen var å opprette et postkontor på Nordpolen. Det nasjonale poststyret utropte Roald Amundsen til «postmester på Nordpolen».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

På post

Elektronisk mail har for lenge siden overtatt kommunikasjon, og vanlige brev og postkort er blitt en sjeldenhet. Men Posten gir seg ikke. I går kom det ut en ny serie på fire vakre frimerker. I anledning Friluftslivets år 2025 har Posten Norge bedt folk sende inn turbilder. Fire motiv, alle tatt av kvinnelige fotografer, er plukket ut til å pryde de nyeste frimerkene. Her er blomster i Aure, kajakktur i Årdal, bålkos ved Randsfjorden og fjell i vinterdrakt i Stryn. Det siste frimerket er nummer 2146 siden det første norske frimerket kom ut i 1855. Mens de gamle norske frimerkene er enkle å skaffe for samlere, siden opplaget var høyt og bruken stor, er det å skaffe et moderne nytt frimerke til sin samling nærmest umulig. Det samlere da gjør, er å dra på postkontoret, der de finnes, og kjøpe nye merker. Noen vil ha dem stemplet, andre ustemplet, og så puttes de inn i samlingen. Dyrt, men snart eneste mulighet. Og hvem tjener på samlerne? Jo, Posten. Men det skal Posten Norge ha.

En høyere himmel

Flere melder seg inn i en fagforening. Og stadig flere melder seg inn i et tros- og livssynssamfunn. 53 prosent av dem som har et yrkesaktivt liv, er fagorganisert. 75 prosent av befolkningen har organisert sine mer eller mindre religiøse liv – fra vugge til grav. LO har1,026 millioner medlemmer. Den norske kirke har 3,45 millioner. De er de største organisasjonene i landet. Forholdet dem imellom er motsetningsfylt. Samtidig spenner de – på hvert sitt vis – en høyere himmel over vårt daglige strev for vårt daglige brød.

Kraft/krig

Det skal godt gjøres å hitle debatten om bygging av kraftkabler i Norge, men det er ikke umulig. Energikommisjonens hovedbudskap var mer kraft og mer overføringsnett. Altså omtrent den samme ambisjonen for norsk kraftsektor som den tyske okkupasjonsmakta hadde i 1940. Under krigen sørget tyskerne for en fordobling av overføringskapasiteten i Norge. Også vannkraftproduksjonen ble økt, samtidig som tyskerne tok kontroll over norske aluminiumsverk, med mål om å forsyne Luftwaffe med stadig mer aluminium til sine stukaer og sine BF 109-jagerfly. … men før noen lager en «det er det jeg alltid har sagt»-post på Facebook basert på min uvørne reductio ad Hitlerum – la meg innrømme at det bare er et sleipt grep for å lokke leserne videre i teksten. Det er også litt dårlig gjort mot Ivar Sekne og Lars Thue som i 2011 sto bak «De temmet vannet», en ypperlig skrevet og bildelagt bok om Statkrafts tekniske kulturhistorie, som jeg har stående i hylla på kontoret og leser i etter innfall. Denne gangen var det kanskje den snikende følelsen av førkrigstid som fikk meg til å bla opp om perioden 1906–1945. Varierende konjunkturer på 1920- og starten av 1930-tallet ga labil økonomi, men krigsforberedelsene i Europa utover 30-tallet ga økonomisk opptur både for kraftkrevende industri og etterspørselen etter strøm.