Dagboka

Kontant

Alf Skjeseth
  • ■ For å sleppe å lage nok ei årsoppsummering, vil denne spalta minne om det mytiske dramaet då Einar Gerhardsen tok sitt oppgjer med partisekretæren Haakon Lie for meir enn 50 år sidan. Aftenposten stilte nyss følgande spørsmål i ein quiz: «En grusom replikk skal ha falt på Aps landsmøte i 1967: ‘Jeg skal knekke deg som ei lus’. Hvem skal ha sagt det – til hvem»?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Unormalt

Dette kan da ikkje være vanleg?!» spør en journalist i NRK. «Det blir unormalt», lyder en VG-tittel. Norske journalister (og alle andre) kan ikke få sagt det nok: Det utrolig varme været i det ganske land er slettes ikke vanlig for en norsk sommer. Eller? De siste tretti årene har antall hetebølger økt betydelig i Norge, ifølge en klimaforsker ved Meteorologisk institutt. På grunn av menneskeskapte klimaendringer er sannsynligheten for å få hetebølger i Norge nå mye høyere enn før – slik som i resten av verden. Hvor mange ganger skal vi poengtere at været er unormalt før vi innser at det unormale har blitt normalt? Jeg har selv lenge brukt setningen «dette er ikke normalt» for å få folk til å forstå at vi befinner oss i en klimakrise. Problemet er vel bare at det ikke akkurat fører til noen ting.

Stine Gudmundsen Bergo

Etter olja

Norge er et land med små forskjeller. Hvis man ser bort fra barnefamilier som må stå i matkø eller ikke har råd til å dra på ferie, er det vanlig å tenke at det stemmer ganske godt. Så leser jeg på NRK om at milliardær(-frue) Kristin G. Andresen bruker flere millioner kroner på lage fem kloner av hesten sin, Donkey Boy. I samme sak leser jeg at hun tjener 2 millioner kroner i året på å selge sæden til nevnte hest. Det betyr vel at når alle klonene er på plass i stallen, så kommer hun til å tjene 12 millioner kroner i året på å selge sæd. Det tilsvarer over 16 gjennomsnittlige årslønninger. Det er ikke slik at familien Andresen først og fremst er en sædfamilie.

Daniel Hesby Hansen

Kaffe

Det hender jeg tar meg sjøl i å tenke, eller si, at jeg setter pris på en «ærlig kopp med kaffe». Hva i all verden skal det bety? At jeg digger kruttsterk kaffe i en robust kopp med svær hank, laga på en sliten, men trofast Moccamaster på f.eks. et kommunalt sykehjem? Ja, det er det det betyr. Hvem er det jeg prøver å lure? Kaffekoppen jeg har lært meg å sette aller mest pris på, er gjerne uten hank og fylt med fruktig kaffe fra en spesifikk region, og man skal helst vente til den er litt lunka for å smake den på riktigst mulig måte. Attpåtil har en eller annen jævel klart å overbevise meg om at denne kaffekoppen er mer etisk, at bonden får bedre betalt, at den produseres med mindre utslipp, og at jeg, med mine 20–50 kroner, derfor kan utgjøre en slags forskjell i den så enorme og håpløse globale kapitalismen – ved å kjøpe meg en uærlig kopp fruktig kaffe, gjerne uten hank. Fatter’n sier jeg har blitt en kaffesnobb. Og det er jo sant. Når jeg sitter der og dagdriver på min faste hippe, litt minimalistiske kafé er jeg en karikatur av den litt bortskjemte kulturmiddelklassen i storbyen.

Magnus Vold Rygge