For en tid tilbake leste jeg Chimamanda Ngozi Adichies essay «Rereading Albert Speer’s ‘Inside The Third Reich’» i The New Yorker. Adichie leste boka første gang som tiåring i Nigeria. Alle slags bøker florerte i universitetsmiljøet hvor hun vokste opp, og den gang slukte hun informasjon om Nazi-Tyskland. Når hun leser artikkelen på nytt tretti år seinere, finner hun nye ting i teksten: den dannede bortforklaringen, henvendt til europeere fra gode skoler, velskrevne setninger for å dekke over de ugjendrivelige fakta – at hendene som skrev disse ordene også hadde administrert nazismens maskineri, som sendte folkegrupper og meningsmotstandere i dødsleire. Hun finner også tråder til vår polariserte tid.
Dersom vi visste hvordan vi skulle bekjempe rasisme, hadde den ikke eksistert.