Albumessay

All-in

Taylor Swift: Satser både alt og litt for mye på å lage den ultimate popplata, om livet i offentligheten og på soverommet.

Popikon ved flygelet: 27-åringen Taylor Swift under en konsert i Texas tidligere i år, med et overdådig diamant-dekorert klaver som er selveste Liberace, «Mr. Showmanship», verdig. Foto: Frazer Harrison/Getty Images Popikon ved flygelet: 27-åringen Taylor Swift under en konsert i Texas tidligere i år, med et overdådig diamant-dekorert klaver som er selveste Liberace, «Mr. Showmanship», verdig. Foto: Frazer Harrison/Getty Images

Varsellampene begynte å blinke omtrent idet Taylor Swift avsluttet den skurkaktige broen i «Look What You Made Me Do», singel nummer én fra «Reputation», popkjempens sjette album. I en meme-utløsende telefonsekvens kunne ikke the old Taylor plukke opp røret akkurat nå, fordi ... hun er død! Ooh, for et drama. Og se hva vi fikk henne til å gjøre: Ta livet av den tungt branda artistpersonaen hun hadde brukt 13 år på å bygge opp. Som jo sjelden er en god idé i popmusikk, på en singel som høres ut som minst fire sprikende sanger klasket sammen til én, som bygger hooket på femten år gammel og kav umoderne electroclash og booty-bass, med en sample av Right Said Freds «I’m Too Sexy» og med opptil flere referanser til for lengst trøttende tretter med andre kjendiser som Katy Perry og Kanye West, krangler som tydeligvis fortsatt plager henne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.