Leder

Tenner varder

  • Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, som i en årrekke har vært en sentralt plassert forsvarsstrateg her hjemme, sa til Klassekampen i går at Norge er for lite til å holde seg med et nasjonalt forsvar i framtida. Hans begrunnelse er at kostnadene ved å opprettholde og fornye hele bredden av kapasiteter og våpensystemer er så høy i et moderne forsvar at små land ikke er i stand til å klare det. En type løsning på dette problemet er et flernasjonalt forsvar, der for eksempel ett land tar ansvar for fregatter, mens et annet har ubåter. En annen løsning er regionalt samarbeid under Nato-paraplyen. Diesen er derimot skeptisk til å satse på Heimevernet og Hæren. En mekanisert brigade vil ikke ha mulighet til å dekke hele området fra Troms til den russiske grensa, og flere mindre bataljoner vil, slik Diesen ser det, bli «rein kanonføde». I stedet for å satse på landforsvar går Diesen inn for å «flytte ild dit angrepet kommer fra», det vil si å investere i offensive langtrekkende kapasiteter, avstandsleverte våpen, betjent av relativt få mennesker.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.