Leder

Pyrrhosseier

Bjørgulv Braanen
  • SV har stilt seg i spissen for å stoppe innføringen av en fraværsgrense i videregående skole. Det til tross for at både Norsk Lektorlag og Utdanningsforbundet i høringer har støttet et slikt tiltak. I enkelte klasser og skoler er situasjonen uholdbar. Det høye fraværet gjør god undervisning vanskelig. En skoleklasse er et sosialt fellesskap og mye av arbeidet som skal gjøres, krever tilstedeværelse. De flinkeste elevene vil alltid klare seg, men det gjør ikke de svakeste. De vil lettere falle ut av skolen hvis det ikke er klare regler og krav til oppmøte. Utdanningsforbundet har skrevet en svært god høringsuttalelse i denne saken, som SV med fordel kunne ha lyttet til. Lærerorganisasjonen har fått klare tilbakemeldinger fra lærerværelser og klasserom om at det er nødvendig med tiltak for å få redusert fraværet. Utdanningsforbundet går derfor inn for en prøveordning på tre år med en fraværsgrense på 15 prosent. Kravene skal praktiseres smidig, og ansvaret for å vurdere om en elev skal få karakter skal ligge hos faglærer og ikke hos ledelsen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Endre Ugelstad Aas

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Katarina Poensgen

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.

Lars Vegstein