Finnes det fortsatt kamp i arbeiderlitteraturen? Eller har den måttet vike for elendighetsbeskrivelser? Her i avisa reiste Lars Ove Seljestad i 2013 spørsmålet om arbeiderbevegelsens forsvinning fra arbeiderlitteraturen. På det tidspunktet var jeg dypt inne i John Dos Passos’ både formmessig og politisk radikale USA-trilogi fra 1930-tallet, og kjente at Seljestad var inne på noe: Boka føltes radikalt annerledes enn mye av samtidslitteraturen, med streik, organisering og kamper i ett bankende kjør. Den kampen som Dos Passos skildret, er et annet prosjekt enn den flukten som ofte skildres i klassereisene. Som det heter i et slagord: I want to rise with my class, not above my class.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
