Victor Orbáns 16 år lange statsministerperiode i Ungarn er over. Opposisjonspartiet Tisza sikret seg i valget søndag en såkalt supermajoritet i parlamentet og er dermed også i posisjon til å endre grunnloven. Flere av lovene innført av Orbáns parti Fidesz risikerer dermed å bli endret. Mottakelsen av valgresultatet utenfor Ungarns grenser er dypt politisert. Mens Brussel jubler, sørger Orbáns politiske allierte i Europas nasjonalkonservative partier. «Orbán var den eneste lederen med baller i EU. En sørgelig dag», skriver for eksempel den nederlandske ytre høyre-lederen Geert Wilders på X. Norges største avis, VG, kaller på lederplass valget «en politisk vårløsning for et helt kontinent».

«Orbán erkjente nederlag valgnatta.»

Orbán definerte Ungarn under sitt styre som et illiberalt demokrati, altså i opposisjon til liberale verdier lenger vest på kontinentet. I stedet vektla han familiens og nasjonens betydning og den kristne kulturarven. Ideologisk knyttet dette ham til politiske partier lengst til høyre i europeisk politikk, men også til dagens styresmakter i Russland og USA. I sine 16 år ved makta har han plassert politiske frender i en rekke sentrale posisjoner, blant annet i rettsvesenet og mediene. Hans stramme grep om nasjonen har fått mange liberale kommentatorer til å spekulere i om han ikke ville gi fra seg makta ved et valgnederlag. De tok feil. Viktor Orbán erkjente nederlag allerede på valgnatta.

Hvem tar så over? Opposisjonsleder Péter Magyar er en 45 år gammel advokat, som inntil for to år siden var med i Orbáns Fidesz og gift med justisministeren. Han og partiet Tisza står for mange av de samme verdiene som forgjengeren: en høyreorientert, populistisk nasjonalkonservatisme. Men ulikt Orbán og Fidesz er Magyar mer positiv til EU og forventes å ikke blokkere europeisk pengestøtte til Ukraina. Først og fremst føyer partiet seg inn i en større trend, hvor nystartede partier med karismatiske frontfigurer raskt får stor oppslutning. Land etter land opplever nå slike politiske rystelser, som synliggjør politisk frustrasjon med tradisjonelle partier. Tilfellet Ungarn viser at trenden også kan ramme nasjonalhøyre, som selv har vokst på samme bølge.