Mirakel på loftet
Leiken og det heilage er mykje det same.
Det me hugsar, er lagra hulter til bulter i hjernane våre, og ofte stemmer det slett ikkje med det som faktisk har skjedd. Men heile livet har eg bore med meg ein indre filmsnutt der eg knapt har fylt tre år og kryp engsteleg oppover høgaloftstrappa til farmor. Der er ikkje rekkverk, og svimlande djupt ned til gangen i første etasje. Hendene og knea mine er altfor små for dei bratte trappetrinna, og når eg prøver å stø meg mot innerveggen, møter eg berre ein laus masse av gamle klede som heng der. Det har skjedd ein farleg feil. Ingenting er lenger fast og påliteleg. Dei andre har gått ifrå meg. Eg som er minst, har krav på å bli passa betre på.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn