Stoltenbergs gjenferd
I et intervju med Dagens Næringsliv forrige uke sier statsminister Jonas Gahr Støre at han «er pragmatisk innenfor den politikken Arbeiderpartiet har gått til valg på». Han forteller at han først vil lande flertall med partiene som har pekt på Ap-regjeringen, «men så er vi åpne for å finne andre flertall i andre saker». Formuleringer som dette sender nå fryktbølger inn i partiene på rødgrønn side. Ikke siden Stoltenbergs første og særdeles upopulære regjering gikk av i 2001, har landet vært styrt uten en politisk plattform. Styringsgrunnlaget til Støre-regjeringen består av en blanding av Hurdalsplattformen, et kortfattet dokument om politiske prioriteringer fra Sp gikk ut av regjering i januar, Aps partiprogram og budsjettavtalene i Stortinget. Sånt lukter det ansvarspulverisering av, og i realiteten står Støre ganske fritt til å plukke politikk. Frykten på rødgrønn side er at situasjonen åpner for at politiske prioriteringer kan utformes på Støre og finansminister Jens Stoltenbergs turer rundt Sognsvann.
«Det er lite som båndlegger Støre.»
Før Stoltenbergs andre regjeringsperiode la fagbevegelsen ned et tungt arbeid for å samle rødgrønn side. Samarbeidet la en sårt tiltrengt demper på de mest teknokratiske og markedsvennlige miljøene i Ap. Derfor går det kaldt nedover ryggen på mange som har arbeidet for å beholde Støre som statsminister, når han åpner for full storslalåm i Stortinget. Til Dagens Næringsliv sier Støre at han nå vil prioritere å bedre forholdet til norsk næringsliv. Slik vil han unngå nye runder i ringen om skattlegging av formuende mennesker og selskaper. Derfor inviterer regjeringen til et skatteforlik. Støre er «åpen for å se på alle skatter», samtidig som han lover å ikke øke det totale skattetrykket i Norge.
Hvor det politiske tyngdepunktet i Ap ligger, er av stor betydning for norsk politikk. Signalene regjeringen til nå har sendt ut, peker mot «et systembevarende og teknokratisk sentrum», for å låne ordene til Linn Herning i For velferdsstaten. Uten forpliktende politiske avtaler er det lite som båndlegger Støre. Men blir regjeringen et gjenferd av Stoltenberg 1, kan samarbeid mot venstre bli vanskelig i lang tid. Det bør bekymre også fagbevegelsen og venstresida i Ap.
