Sin eigen kanin
«Lever eg til sommaren, så byggjer eg meg hus,» seier haren i eventyret.
Det er ikkje godt å vita kva han har vore gjennom før han kom til oss, den dvergkaninen som held til i hagen vår no om dagane. Kan henda er han eit passivt offer for lunefull overmakt, dumpa av nokon som var leie av å ha kjæledyr. Eller han kan på eige initiativ ha utvandra frå ein liten koloni som visstnok held til på ein campingplass i nærleiken, fordi det var for mykje knuffing og interessekonflikt kaninane imellom der. For sjølv om det strir mot den nedarva flokkmentaliteten, framstår han i all si ferd som eit fritt og uavhengig individ, fullt i stand til å greia seg på eigen labb, med stor evne til å skaffa seg nye relasjonar. Endåtil eit par eldre menneske utan særleg mykje greie på korleis det er å vera kanin, kan gjera nytte som den nye flokken hans.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn