Sofie Grønntun Nissen

#fff

«Jeg vokste ikke opp til å bli en politiker. Jeg er en rørlegger.»

Slik åpnet 34 år gamle Hannah Spencer seierstalen fredag morgen etter suppleringsvalget i Gorton og Denton – et nyvalg for å fylle en ledig plass i det britiske parlamentet. Hun snakket om hvordan hun, som så mange i valgkretsen, jobber hardt – bare for å fylle lommene til landets milliardærer.

Budskapet har åpenbart truffet. Etter et uvanlig tett løp fikk De grønne over 40 prosent av stemmene i Manchester-valgkretsen som Labour har dominert i nesten hundre år. Regjeringspartiet ble forvist til en tredjeplass, bak ytre høyre-partiet Reform UK.

Seieren til De grønne er et sviende nederlag for det britiske arbeiderpartiet – og særlig for statsminister Keir Starmer, som for tida er historisk upopulær. Resultatet reiser nye spørsmål om han er en statsminister på overtid.

Samtidig har Spencer skrevet seg inn i historiebøkene som den første grønne kandidaten til å vinne et parlamentarisk suppleringsvalg. Men hvem er egentlig Hannah Spencer, rørleggeren som ble politiker og nå parlamentsmedlem for et stadig voksende grønt parti?

Spør du en Reform-velger, vil svaret trolig være: En grønn idealist uten forståelse for hva vanlige folk står i. I høyreorienterte medier og internettfora anklages hun for å 

 arbeiderklasse, mens hun egentlig er gift med en AstraZeneca-millionær og bor i et inngjerdet herskapshus.

I et intervju med Novara Media avviser Spencer påstandene. I virkeligheten er 34-åringen singel, og AstraZeneca-ryktene stammer fra en tidligere partner som jobbet som forsker i selskapet. Herskapshuset som har sirkulert i sosiale medier, er heller ikke hennes hjem.

­Resultatet ­reiser nye spørsmål om Keir Starmer er en statsminister på overtid.

Rørlegger Hannah Spencer er De grønnes nye stjerneskudd

Israel trapper opp den etniske rensingen på Vestbredden, hevder menneskerettighetsorganisasjon.

Den lille beduinlandsbyen Khan al-Ahmar, øst for Jerusalem, har i over 50 år levd med trusselen om riving. Som 

, vil Israel jevne landsbyen med jorda for å utvide en ulovlig bosetting.

Foreløpig har de ikke lyktes – blant annet på grunn av internasjonalt press.

Nå frykter Abu Khamis, beduinsamfunnets leder, at Israel har skaffet seg nytt grunnlag for å fordrive beboerne. 15. februar vedtok nemlig regjeringen å gjenoppta landregistrering i område C på Vestbredden, der Khan al-Ahmar ligger.

Tiltaket innebærer at palestinere må dokumentere eierskap til jorda si – etter israelske kriterier. Klarer de ikke det, kan eiendommen registreres som «statlig» israelsk land.

– Jeg vet ikke om det skjer om én måned eller om seks, men bulldoserne kan komme og rive hele landsbyen min, sier Khamis i en talemelding.

Beslutningen inngår i en breiere israelsk opptrapping på Vestbredden – kraftig intensivert de siste ukene – og omtales av kritikere som nok et steg mot de facto annektering. Yair Dvir, talsperson for den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem, går enda lenger. Han mener annekteringen allerede pågår over hele Vestbredden, med etnisk rensing av palestinerne som den mest sentrale delen.

I område C mener han «den etniske rensingen er i sin sluttfase».

– Denne prosessen skal bare formalisere den, sier han over telefon.

Det Israel forsøker å gjøre nå, er å endre bildet fullstendig.

– Den etniske rensingen er i sin sluttfase

Mexicos hær slo søndag til mot en av landets mest ettersøkte og berykta menn. Etter en skuddveksling ble kartelleder Nemesio Rubén Oseguera Cervantes, kjent som «El Mencho», pågrepet i delstaten Jalisco. Kort tid seinere døde han om bord på et militært fly.

Operasjonen mot El Mencho skjer etter at Donald Trump og USA har truet med å gripe inn militært i Mexico for å få bukt med kartellene. Nå tror analytikere at Mexicos operasjon mot El Mencho skulle vise amerikanerne at landet ikke trenger noen amerikansk militær intervensjon.

Samtidig tar kartellet nå hevn og skaper kaos over hele Mexico. Etter El Menchos død blokkerte hans menn veier og tente på biler og bygninger i 20 delstater. Da Klassekampen gikk i trykken mandag, var minst 14 personer døde som følge av volden, ifølge lokale myndigheter.

El Mencho har lenge stått på USAs svarteliste. Kartellet hans, Cártel Jalisco Nueva Generación, har smuglet store mengder narkotika, særlig fentanyl, til USA. Amerikanske myndigheter har utlovet opptil 15 millioner dollar i dusør for informasjon som kan føre til hans arrestasjon.

I flere måneder har også Donald Trump truet med militær inngripen dersom Mexico, og andre latinamerikanske land, ikke får has på kartellene.

Mexicos president Claudia Sheinbaum har gjentatte ganger avvist både trusler og tilbud om amerikansk militær hjelp. Seinest i januar, etter et møte med Trump, sa hun at en militær intervensjon fra USA var «utelukket».

Nå kan det se ut som Sheinbaum leter etter en måte å dempe presset fra USA på. I søndagens operasjon bidro amerikanerne kun med etterretning, ikke soldater. Flere analytikere mener det viser at Mexico kan bekjempe kartellene på egen hånd.

Sheinbaum har nettopp bevist at amerikansk tilstedeværelse i Mexico er unødvendig.

Mexico i brann etter narkodrap

Samtidig som den liberale verdensordenen krakelerer, går nordmenns identitet i tusen knas. Den ydmyke superhelten. Fredsnasjonen. Humanitær stormakt. Total kollaps.

 da vi oppdaget at verdens mest åpne og ansvarlige pensjonsfond bidro til å holde morderiske kampfly i toppform. Ups. Og når først teppet var dratt til side, var det ikke bare oljefondet som trengte en gjennomlufting.

Nå ser vi også at våre høyst respekterte toppdiplomater, som vi trodde skapte fred i Midtøsten og utryddet polio i Afrika, i ­virkeligheten er viklet inn i et sammensurium av korrupsjon og pedofilinettverk.

Nordmenns – og Vestens – dobbeltmoral er gammelt nytt for oss i det røde fyrtårn. For resten av våre landsmenn har skandalene utløst en alvorlig identitetskrise. Velkommen etter, triumferer vi. Men fortvil ikke: En identitet kan alltids bygges på ny.

Først kan vi slutte å late som om vi er en fredsnasjon og heller markedsføre oss som det vi faktisk er: en diskret, velorganisert mellommann, litt som Angela Merkel. Kjølig pragmatisme, lavmælt autoritet og med en provoserende tro på kompromissets kunst. Kanskje med et snev av Henry Kissinger: ikke nødvendigvis ond, bare strategisk. Ikke prinsippløs, bare fleksibel. Humanitær bistand på dagtid, nettverksbygging på kveldstid. En slags døgnåpen kiosk.

Alternativt kan vi stjele danskenes identitet: hygge framfor hykleri. La oss alle bare være venner! Ingen store ord, bare lav puls. Senke skuldrene, drikke kioskøl og spise bolle med ost. Ikke forkludre oss med ting vi ikke kan gjøre noe med. Verden står ikke til å redde uansett. Menneskerettighetene må kanskje strekkes litt i sømmene, så går det nok. Skidt pyt.

Et tredje alternativ kan være å legge alle kortene på bordet og bli verdens mest åpne stat. Alle investeringer, avtaler, skandaler, tvilsomme koplinger – alt skal fram i lyset. Gjerne i form av pushvarsler: «Din stat har i dag bidratt indirekte til tre grove menneskerettighetsbrudd. Takk for tilliten.» En slags norsk versjon av Trumps Truth Social – bare med bedre grammatikk og dårligere samvittighet.

 gjøre som før: erklære oss bekymret, nedsette et utvalg og håpe at verden går videre før rapporten er ferdig korrekturlest. Det har tross alt fungert bra hittil.

Sjelesøken

Herværende avis har nylig kåret «seks å se opp for»: unge lovende som vi i venstresidas høyborg har trua på. Men siden jeg er pessimist av natur, har jeg laget min egen vri: seks å vokte seg for – mennesketyper jeg følte meg truet av i 2025, og som jeg gruer meg til å følge videre:

 Flyktige og ideologisk rastløse. Én dag er de kommunister, neste dag anarkister som vil avskaffe staten – fuck Stortinget, liksom. Politikk er blitt cringe, kompromiss er forræderi. Du blir faen meg aldri radikal nok.

 Innvandring er en trussel mot velferdsstaten, og det samme er pekefingre. Moralistene nekter å godta at woke døde for lenge siden og lager skandale av alt i et desperat forsøk på å gjenopplive bevegelsen. De ga meg dårlig samvittighet for Øya, og nå prøver de å ødelegge Eurovision for meg også. La dem aldri lykkes.

 Gutta våre flykter inn i algoritmene til høyresidekongen, som belønner dem i form av enkle forklaringer og tydelige fiendebilder. Nå må Rødt-Mímir få fart på dette konservative venstresideprosjektet og Ap skru til høyresidegimmicken – ellers går det liberale Hinge-markedet helt ad undas.

Fredelig scroll på Instagram? Ikke lenger. Én morgen skal de redde verden, og hudpleiereklamene erstattes av døde barn i Gaza. Neste dag har de blitt litteraturinfluensere og gir deg dårlig samvittighet for alt du ikke har lest – i stedet for et forstyrret kroppsbilde. Før du vet ordet av det, sitter hele gjengen i Dax18.

Alltid med en ny idé som skal løse verdensproblemer, ofte gjennom meditasjon. De snakker om bærekraft og 

, men det største prosjektet er alltid å realisere seg selv. Uansett hvor ­idealistisk du er, vil Instagram-­feeden din aldri matche deres.

. Alltid klar til å gå i strupen på det gjennomsnittsnordmannen faktisk liker. Når norsk kultur endelig eksporteres og forstås av folk flest, melder behovet seg umiddelbart for å problematisere det i hjel. La meg få like overflatiske og hule, men visuelt sterke filmer om den privilegerte middelklassen i fred.

Seks å se opp for

Ja, jeg er veganer. Ikke fordi jeg liker å lide, men fordi jeg liker å tro at jeg redder verden litt. Likevel: Livet som moralsk superhelt med B12- og jernmangel er ikke bare en heltesaga. Siden dagbokformatet er i vinden, får dere et innblikk i min.

 Jeg våkner etter å ha drømt at jeg giftet meg med veganerkongen Joaquin Phoenix. Moby var prest. Hiver i meg en neve vitaminer og cashewnøtter og ofrer arbeiderne som lider av kjemiske brannskader etter å ha plukket dem en tanke. Gjør litt yoga for å glemme det og forberede meg på dagens prøvelser.

Jeg kommer på jobb. Kjemper mot brekningene som melder seg når jeg ser Skyr-yoghurten kollegaen hiver innpå.

 Noen har bursdag, og det serveres kake i kantina. Jeg strener pent forbi selv om det rumler i dessertmagen og forsyner meg i stedet med en ekstra oliven. Vurderer å sende The Smiths-albumet «Meat Is Murder» til naboen som spiser skinke, men lar det være. Jeg prøver tross alt å være et balansert menneske. Selv om Morrissey nok ville gjort det. Én gang sa han at veganere er «overlegne vesener». Det er akkurat slik jeg føler meg.

 Kaffetid. Sjefen har kjøpt cookies og serverer melk. Jeg ser bare kroppsvæska til et uskyldig dyr.

 Jeg drar på Cultivate Food med dyrevernslegende Norun Haugen og snakker om dagens traumer, griseindustrien og fyren fra Veggly som virker søt, men ikke er medlem av Norsk vegansamfunn. Rødt flagg. Vi gruer oss til jul og alle de forpinte grisene som fråtses i. Førjulstida er verst, da likene nærmest ligger på utstilling. Vi vurderer å boikotte jula og heller sette i gang en ny undercoveroperasjon. Norun er allerede avslørt, så denne gangen må det bli meg som slår grisunger i veggen i den gode saks navn.

 Jeg kjenner B12-mangelen kicke inn og bestemmer meg for å ta kvelden. På vei hjem går jeg innom Coop og spør om de ikke kan ta inn noe vegansk hoisin-and. Skulle gjerne støttet norske bøn(d)ner, men regnskogbønner har dobbelt så mye protein. Jeg kjøper en pakke veganske kjeks med palmeolje, sjangler ut og rekker akkurat hjem før hjertebanken tar meg.

: Jeg legger meg, utmattet, men triumferende. Håper jeg blir feiret på Rådhusplassen en dag.

#Veglife

Det var en gang en bar i Paris. Siden 1946 hadde den huset jazzmusikere fra hele verden – de største, skal vi tro baren selv. Faktisk var det den første klubben i Paris hvor det ble spilt jazz.

Hver kveld runget jazztonene gjennom den mørke og labyrintaktige kjelleren, og den eldre garde, glinsende av rødvinssvette, svingte seg mellom bord og stearinlys til langt på natt. Det var en skjult, men likevel legendarisk perle. Det var sjelden kø. De som visste, de visste.

«La La Land» vist på kinoer verden over. Mot slutten av filmen (spoiler alert!), i en romantisk og drømmeaktig montasje over hva livet kunne ha vært, sitter selvsagt Ryan Gosling og hamrer løs på pianoet i den legendariske jazzklubben mens en Miles David-aktig type blåser livet ut av trompeten sin.

med nordkvinnersom snart bikker 30, skal utforske 

, er det ikke lenger 70-åringer i svingskjørt og slengbukser som møter oss. Tvert imot: Gjennomsnittsalderen er 20, sveisen er Tiktok, og buksene henger faretruende lavt på hoftene. Køen strekker seg til Seinen, og en parisisk vakt jobber febrilsk med å få kontroll på turistene som har kommet fra alle verdens land for å oppleve denne 

Køkompanjongene våre, fire unge og brautende briter, hiver i seg en kebab og shoter en Redbull før de roper «Bloody hell! I could murder a pint now» og smetter inn den lille døra som en gang var en godt bevart hemmelighet.

På innsida er lokalet godt opplyst – men ikke lenger av stearinlys. Det er selfiefest, og alle følger med på det som skjer på scenen gjennom sin egen skjerm. Ingen har tydeligvis fått med seg blitsforbudet.

 som den en gang var. Men de fire musikerne på scenen har åpenbart akseptert realitetene: De har lagt swingjazzen på hylla og hengitt seg til du-du-du-jazzen, som ser ut til å gå hjem hos den yngre garde.

Hvem har skylda? Det er i hvert fall ikke pariserne. Og faktisk heller ikke Vink-jentene. Lærdommen er: Ikke fortell de peneste guttene dine innerste hemmeligheter.

Nostalgi

Denne sommeren har jeg testet ut et nytt yogastudio. Da jeg meldte meg inn, hørtes det forlokkende ut: 295 kroner i måneden for et «innovativt treningsstudio» der «alt er mulig». Et sted der «vi bryter regler» mens vi «bygger fellesskap». Radikale yogaentusiaster? Count me in!

Men etter noen svetteog semi-åndelige sommermåneder har jeg begynt å lure litt på hva dette 

: folk som bor i et bestemt område, en gruppe mennesker med felles interesser eller aktiviteter, eller et bånd som knyttes mellom medlemmer av et samfunn. I denne sammenhengen holder jeg meg til de to siste. Spørsmålet blir da:

hvis jeg kjøper yogatights til 1200 kroner og abonnerer på nyhetsbrevet til yogagiganten Lululemon? Hvis også jeg sprader rundt på treningssenteret med neseplaster? Eller hvis jeg uanfektet svømmer rundt i min egen svette i 40 varmegrader og føler meg renset etterpå? Kanskje når jeg sender et lite nikk til sidemannen som også sliter med å finne fotfeste?

Limet som binder oss sammen, virker noe skjørt – laget av svette, røkelse og en felles forvirring over hva det egentlig betyr «å holde rom» – et svevende uttrykk som ofte kastes ut, men som ingen egentlig kan forklare. Jeg har nok med å holde balansen.

kanskje betryggende å føle at man er del av noe større. Noe som kan kjøpes for 295 kroner i måneden – pluss 100 kroner hver gang du glemmer å booke deg av en time. For sosete hoder kan fellesskap bli dyrt. I juli kostet det meg 795 kroner.

Dessuten: Fellesskapet kommer visst med et unntak. Her får «alle være seg selv, men hvis du er en som gir opp lett, er du ikke en av oss». Sto det i kontrakten?

Der jeg sklir rundt på yogamatta og egentlig har mest lyst til å drikke fem øl på uteserveringen ved siden av – der det er minst like varmt – kjenner jeg at dette «rommet» ikke helt holder meg.

et nytt yoga­studio nå. Der får jeg ikke bot for å være distré. Der kan jeg gi opp midt i timen og legge meg ned i likstillingen (grotesk ord til yoga å være). Det kaller jeg 

Fellesskap

Tyrkias president Erdoğan arresterer regimekritikere i hopetall

I mai i år besøkte den 23 år gamle tyrkiske aktivisten Enes Hocaoğulları Norge for å delta på den årlige solidaritetskonferansen til Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

Den skeive aktivisten tilhører organisasjonen ÜniKuir, er ungdomsdelegat til Europarådet og kjent som en tydelig kritiker av regjeringen til Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan.

Under oppholdet i Norge fryktet aktivisten for hva som ville skje dersom han returnerte til Tyrkia. Nå har frykten blitt virkelighet. I en video publisert av SAIH sier han:

«Dersom du ser dette, betyr det at jeg er blitt arrestert for å ha hevet stemmen for menneskerettigheter.»

To måneder før norgesbesøket hadde den tyrkiske aktivisten holdt en kraftfull tale i Europarådet i Strasbourg. Der beskrev han Tyrkias stadig mer autoritære utvikling, hvor opposisjonspolitikere fengsles, folkevalgte ordførere blir avsatt, regimekritikere knebles og unge demonstranter møtes med brutal politivold.

– Ungdommen har fått nok. Vi er klare til å gå ut i gatene for å gjenvinne vår frihet, sa han fra talerstolen.

Henriette Johnstone, leder i SAIH, forteller at Hocaoğulları var smertelig klar over risikoen ved å kritisere tyrkiske myndigheter. Derfor søkte han om å forlenge visumet sitt i Norge, for å kjøpe seg litt mer tid.

– Han var bekymret for både seg selv, familien sin og vennene sine. Det var mye usikkerhet rundt hva som kunne skje, sier hun.

Det er tatt rett ut av den autoritære håndboka.

Erdoğan arresterer kritikere i hopetall

#000

3. juli slapp 31 år gamle Zarah Sultana en bombe: Etter 14 år i Labour hadde hun bestemt seg for å forlate partiet. Sammen med tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn skulle hun starte et nytt venstresideparti.

«Westminster er ødelagt, men den virkelige krisa er dypere», uttalte Sultana på X.

Hun anklaget Labour for å ha «fullstendig mislyktes i å forbedre folks liv» og beskyldte regjeringen for å være «en aktiv deltaker i folkemord».

Problemet var bare at kunngjøringen kun kom fra Sultana. Først dagen etter kommenterte Corbyn – og da bare for å uttrykke støtte til initiativet og bekrefte at diskusjoner om et nytt parti pågikk. Folk begynte å spekulere i om Corbyn faktisk hadde forpliktet seg fullt, og om de to var helt samstemte om retningen for partiet.

Først 24. juli ble samarbeidet mellom Corbyn og Sultana offisielt lansert, under navnet Your Party.

Britene ser ut til å ha sett forbi ryktene om intern uenighet – for i dag har over 700.000 registrert seg for å ta del i det nye prosjektet. Det er flere enn medlemstallene til Labour, Conservative Party og Reform UK til sammen.

James Schneider er tidligere kommunikasjonsdirektør for Labour og tett alliert med Corbyn. Nå er han involvert i etableringen av det nye partiet og mener oppslutningen viser at tida er moden for en «ny progressiv, demokratisk og sosialistisk kraft» i Storbritannia.

– Det er en enorm etterspørsel etter det, slår han fast over telefon med Klassekampen.

Å holde folk trygge­ bør ikke være høyre­sidas monopol.

Klarer de å unngå venstresidefella?

Så lenge han kan huske har Abu Khamis (59) kjempet for landsbyen sin, Khan al-Ahmar.

I over 50 år har beduinsamfunnet hans øst for Jerusalem levd under konstant trussel fra israelske bosettere og myndigheter som vil rive den palestinske landsbyen for å utvide den ulovlige bosettingen Ma’ale Adumim.

– En dag kommer de med bulldoseren og river hele landsbyen. Dette er min frykt. For hele det internasjonale samfunnet sover nå, sier lederen for beduinsamfunnet i en talemelding til Klassekampen.

Og torsdag kom en av nyhetene Khamis har fryktet: Da godkjente Israels høyreekstreme finansminister Bezalel Smotrich en plan om å utvide bosettingen med 3000 nye boliger.

Målet er å knytte bosettingen sammen med Jerusalem og skape et helhetlig israelsk område. Det vil i praksis isolere Øst-Jerusalem fra andre palestinske områder og dele Vestbredden i to, noe mange omtaler som spikeren i kista for tostatsløsningen.

Også Smotrich selv sa torsdag at planene vil «begrave ideen om en palestinsk stat».

Mens Abu Khamis kjemper for landsbyen sin, 

 forrige uke at Norges oljefond har investert 215 millioner i Melisron Ltd. Det israelske selskapet er eieren av det største kjøpesenteret i den ulovlige bosettingen som truer Khan al-Ahmar.

Til tross for at fondet nylig har trukket seg ut av elleve selskaper som medvirker til «normbrudd» i de okkuperte palestinske områdene, består investeringen i Melisron Ltd.

Israel vil fjerne Abu Khamis (59) fra sitt hjem

Frykter han er neste på Israels drapsliste 

Da Israel drepte fem av Hani Mahmouds kolleger søndag, var han selv bare et kvartal unna. Derfra kunne han både høre eksplosjonen og se røyken og flammene stige opp fra Al Jazeera-teltet – der han selv hadde vært bare noen timer tidligere.

Når Klassekampen snakker med Mahmoud på telefon fra Gaza by dagen etterpå, sliter han fortsatt med å ta innover seg tapet. Anas al-Sharif og Mohammed Qreiqeh, de to journalistene som ble drept, i tillegg til to kameramenn og en assistent, var mer enn bare kolleger.

– De var brødre i et yrke der hver dag er en prøve på mot og utholdenhet. Vi har sett dem under de vanskeligste tider – de jobbet utrettelig, døgnet rundt, og rapporterte om hver eneste grusomhet disse månedene med ødeleggelse og død har ført med seg, sier Al Jazeera-korrespondenten.

– De var overalt, og de brakte sannheten fram i lyset.

Med de fem Al Jazeera-journalistene har tallet på drepte journalister i Gaza steget til 242, ifølge FN. Én etter én har palestinske journalister blitt drept, mange i målrettede angrep. De som dokumenterer Israels brutaliteter – eller folkemord, som stadig flere kaller det – blir stadig færre.

Mahmoud frykter at Israels mål er å utslette de siste vitnene før de tar full kontroll over Gaza. Dette var også noe av det siste Anas al-Sharif rapporterte om før han ble drept: Benjamin Netanyahus plan om å ta kontroll over Gaza by – og deretter hele Gaza.

Mahmoud tror drapene på al-Sharif og kollegene bare er begynnelsen.

– Netanyahu har tydelig lagt grunnlaget for det som kommer – ved å stilne stemmene som avdekket Israels folkemorderiske handlinger. Dette er bare første steg i noe enda mer grusomt som vil skje, sier han.

Med hvert steg vi tar, risikerer vi livet.

– Dette er første steg i noe enda mer grusomt

Yngvild Gotaas Torvik

Al Jazeera-journalist drept i Gaza: «Anas var blitt en del av våre hjem»

«Dette er mitt testamente. Hvis disse ordene mine når deg, så vit at Israel har klart å drepe meg og bringe stemmen min til taushet.»

Klokka 23:23 søndag kveld kom meldingen mange fryktet – og likevel ventet – på X-profilen til Al Jazeera Arabic-reporteren Anas al-Sharif.

Da hadde al-Sharif og kollegene Mohammed Qreiqeh, Ibrahim Zaher, Moamen Aliwa, Mohammed Noufal blitt drept i et israelsk luftangrep mot et pressetelt utenfor al-Shifa-sykehuset i Gaza by.

Ti minutter før 28-åringens «testamente» ble offentliggjort, postet IDF, altså Det israelske militæret, selv et innlegg på X – som innledes av en emoji som viser en pil som treffer blink.

«Eliminert: Hamas-terroristen Anas al-Sharif, som utga seg for å være en Al Jazeera-journalist» heter det i innlegget.

Drapene på Al Jazeera-journalistene skjer samtidig som Israel trapper opp militæroperasjonen og planlegger å ta kontroll over Gaza by. Det siste al-Sharif meldte på X, handlet om dette.

Forrige uke uttalte Benjamin Netanyahu til Fox News at målet er full kontroll over Gaza, men under en pressekonferanse søndag presiserte han at målet er å «frigjøre Gaza fra Hamas», ikke å okkupere hele området.

Han hevder dette er den raskeste måten å avslutte krigen, beseire Hamas og frigjøre de gjenværende israelske gislene. Planen har imidlertid møtt kraftig kritikk, både internasjonalt og innad i Israel, fra politikere og humanitære organisasjoner som advarer om at det vil sette livene til alle sivile i Gaza – inkludert israelske gisler – i fare.

På to år ble Anas en del av våre hjem.

Tar livet av Gazas siste vitner

Tidligere denne uka fikk reklameplakatene på Westminster metrostasjon – og togene som går derfra – en ny vri. Netflix-plakatene ble byttet ut med fjesene til statsminister Keir Starmer og utenriksminister David Lammy, som de siste ukene har skjerpet kritikken av Israel og varslet mulig anerkjennelse av Palestina som stat.

«Etterlyst: For å bidra til Israels folkemord i Gaza», sto likevel klistret over hele stasjonen – den nærmeste til Westministerpalasset i London, der det britiske parlamentet holder til.

I en Instagram-post utdyper Greenpeace anklagene:

«Har du sett statsminister Keir Starmer og utenriksminister David Lammy? De bidrar til folkemord og sult i Gaza. De selger fortsatt våpen til en regjering ledet av en krigsforbryter. De er medskyldige i etnisk rensing.»

Anna Stavrianakis, som forsker på våpenhandel og militarisme – særlig britisk våpeneksport – ved Universitetet i Sussex og gravegruppa Shadow World Investigations, mener beskrivelsen er treffende. Hun understreker samtidig at Storbritannia både selger våpen til og kjøper våpen fra Israel.

– Det handler ikke bare om at britiskproduserte komponenter og våpen ender opp med å brukes i folkemordet i Gaza. Det handler også om å legge til rette for at israelsk industri og det israelske militæret kan lage sine egne våpen for å gjennomføre folkemordet, fastslår hun over videosamtale.

Selv om Storbritannia offentliggjør overordnede data om våpeneksport til Israel, er mye av informasjonen om konkrete leveranser og bruksområder utilgjengelig eller hemmeligholdt. Det man likevel vet, er følgende:

I september i fjor suspenderte Labour-regjeringen omtrent 30 av 350 våpeneksportlisenser til Israel, med henvisning til en «klar risiko» for at britiske militærkomponenter kunne brukes til alvorlige folkerettsbrudd i Gaza.

De prøver å framstå som om de gjør noe, uten å faktisk svekke Israels evne til å begå folkemord mot palestinerne.

Anklages for politisk teater

Brødrene Amir (4) og Yousef (6) lider av underernæring. Det lille Israel slipper inn av nødhjelp, når ikke de som trenger det mest. 

For å møte det daglige behovet til innbyggerne i Gaza trengs det ifølge FN minst 500–600 lastebiler med nødhjelp hver dag. På lørdag slapp Israel 36 gjennom.

Samme dag døde 17 år gamle Atef Abu Khater av sult. Det sier kilder ved al-Shifa-sykehuset i Gaza by til Al Jazeera. Da tenåringsgutten døde, veide han ifølge familien kun 35 kilo – omtrent det en niåring bør veie.

Khater – og minst tolv andre palestinere som døde av sult og underernæring i helga – kunne ha blitt reddet dersom Israel hadde tillatt tilstrekkelig nødhjelp å krysse grensa – og gitt humanitære organisasjoner mulighet til å distribuere den slik de kan best. Det sier Olga Cherevko, talsperson for FNs nødhjelpskontor OCHA, over telefon fra Deir al-Balah i Gaza.

Etter internasjonalt press tillot Israel forrige uke noen få nødhjelpsleveranser inn i Gaza. Men dette er langt ifra nok, påpeker Cherevko. Dessuten når ikke nødhjelpa fram til de aller mest sårbare, forklarer hun.

– Det er en slags «den sterkestes rett»-situasjon, hvor de mest sårbare fortsatt ikke får hjelpa de trenger.

Cherevko forteller at den lille nødhjelpa som har kommet inn i Gaza de siste dagene, ikke når fram til FNs distribusjonssentre – og dermed heller ikke til dem med størst behov.

I stedet blir lastebilene raskt tømt av desperate og utsultede folkemengder, som har mistet troa på at nødhjelpa vil nå dem. De omringer konvoiene like etter at de har krysset grensa.

– Vi må være realistiske og erkjenne at det er de sterkeste som klarer å komme seg dit – og selv de får ikke nødvendigvis noe, fordi det er snakk om enorme folkemengder, forteller Cherevko.

Dette er en slags den sterkestes rett-situasjon.

Ingen nødhjelp til Gazas mest sårbare

Gaza er et lærebokeksempel på folkemord, sier israelsk menneskerettighetsgruppe

Allerede 17. oktober 2023 – ti dager etter at krigen mot Gaza startet – advarte 800 forskere og folkerettseksperter om at Israels handlinger kunne utgjøre et folkemord.

Etter hvert som dødstallene har steget og palestinere har mistet både hjem og livsgrunnlag, har bruken av begrepet «folkemord» økt. Nå har også israelske menneskerettighetsorganisasjoner – for første gang – tatt det i bruk. Mandag denne uka publiserte B’Tselem og Physicians for Human Rights Israel hver sin rapport som konkluderer med at deres eget lands krigføring mot Gaza utgjør et folkemord.

Sarit Michaeli, B’Tselems internasjonale direktør, kaller Israels handlinger i Gaza et «lærebokeksempel på folkemord».

– Dette er et systematisk, koordinert og bevisst forsøk på å ødelegge alle sider av livet i Gaza, sier hun over telefon.

Men B’Tselems rapport – «Vårt folkemord» – utgjør ikke bare en konklusjon når det gjelder folkemordspørsmålet, den er også en advarsel: Ideologien som driver det israelske regimet, er ikke begrenset til Gaza, ifølge organisasjonen.

– Det samme regimet som begår folkemord i Gaza har de siste årene tatt i bruk taktikker på Vestbredden som er dypt bekymringsverdige, og som ofte speiler den samme politikken som føres i Gaza, sier Michaeli og advarer:

– Det israelske folkemordet kan spre seg til andre steder hvor palestinerne lever under Israels kontroll uten beskyttelse, for eksempel på Vestbredden.

Når B’Tselem slår fast at Israel begår folkemord i Gaza, peker de på flere faktorer: Massedrap av sivile, tvungen fordrivelse av millioner, systematisk ødeleggelse av hjem og infrastruktur, bruk av sult som våpen, bombing av sykehus og klinikker, utslettelse av skoler, universiteter og kulturelle institusjoner – og en total kollaps i de sivile strukturene som holder befolkningen i live.

Vi ser på det ­israelske ­regimet som et folke­morderisk regime.

– Et lærebok­eksempel på folkemord

Kristina Brastad Dammen

Da Emmanuel Macron forrige uke kunngjorde at Frankrike vil anerkjenne Palestina som stat i september, vekket det håp om at flere land ville følge etter. Tirsdag kom uttalelsen fra britenes statsminister Keir Starmer:

Storbritannia vil anerkjenne Palestina innen september – med mindre Israel tar «vesentlige skritt» for å få slutt på «den forferdelige situasjonen» i Gaza, inngår våpenhvile og gjenoppliver utsiktene til en tostatsløsning.

Starmer stilte imidlertid også krav til Hamas: Løslat alle gisler, inngå våpenhvile, legg ned våpnene og aksepter at dere ikke vil ha noen rolle i en framtidig palestinsk regjering. Han skal vurdere om partene har oppfylt kravene før FNs generalforsamling i september.

Selv om Starmers uttalelse møter applaus blant verdensledere, reagerer også mange sterkt på at anerkjennelsen er betinget – særlig så lenge Storbritannia fortsatt eksporterer våpendeler til Israel.

Zarah Sultana, som nylig trakk seg fra Labour for å starte et nytt parti med Jeremy Corbyn, kaller uttalelsen et «PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

«Samtidig vil [utenriksminister] David Lammy verken utvise den israelske ambassadøren, avslutte all handel, innføre fullstendig våpenembargo, stoppe overvåkningsflyvninger eller britisk opplæring av israelske soldater», skriver hun på X.

Samtidig ser Starmers uttalelse ut til å ha inspirert flere vestlige land. Utenriksministre fra blant annet Australia, Canada, Finland og Portugal undertegnet onsdag en erklæring der de omtaler anerkjennelse som «et viktig skritt mot en tostatsløsning». De skal ta endelig stilling før møtet i september.

Geir Ulfstein, professor i folkerett ved Universitetet i Oslo, mener verden nå står overfor et «momentum»: Jo verre situasjonen i Gaza og på Vestbredden blir, desto større blir presset på verdenssamfunnet for å anerkjenne Palestina og støtte en tostatsløsning.

Det blir vanskeligere og ­vanskeligere å se noen ­realisme i en ­palestinsk stat.

– Øker presset

Anna Malkenes

Mandag samlet flere titalls utenriksministre seg i New York for å diskutere muligheten for en palestinsk stat.

FN-konferansen, som boikottes av Israel og USA, gikk av stabelen samme dag som den israelske avisa Haaretz meldte at statsminister Benjamin Netanyahu planlegger en gradvis anneksjon av Gaza med mindre Hamas går med på Israels betingelser for våpenhvile. Netanyahu skal ha fått grønt lys fra Trump-administrasjonen.

To israelske menneskerettighetsorganisasjoner – B’Tselem og Physicians for Human Rights – konkluderte samtidig med at Israels krig i Gaza utgjør et folkemord. Og på Vestbredden ble Awdah Hathaleen, som bidro i den Oscar-vinnende dokumentarfilmen «No Other Land», skutt og drept av israelske bosettere.

Fra Jerusalem følger 19 år gamle «Mariam» FN-møtet uten særlig tro på endring. Hun har for lengst mistet tilliten til tostatsløsningen.

«Helt ærlig: Tostatsløsningen eksisterer ikke engang i tankene våre. Vi tror ikke på den – ikke fordi vi ikke har håp, men fordi den rett og slett ikke gjenspeiler vår virkelighet», skriver hun via Whatsapp.

Av frykt for konsekvensene av å stå fram med fullt navn, vil hun å være anonym.

At en tostatsløsning diskuteres «mens folkemordet pågår», erfares som en hån.

«Det oppleves som en distraksjon – en måte å flytte fokuset bort fra den akutte virkeligheten og grusomheten på bakken», skriver hun, og legger til at slike møter ofte er fulle av tomme ord – «fred», «dialog», «prosess» – som sjelden fører til reelle endringer.

At både Israel og USA boikotter FN-konferansen, gjør også konferansen til en reint symbolsk markering, sier historieprofessor og Prio-forsker Hilde Henriksen Waage.

­Tostatsløsningen gjenspeiler ikke vår virkelighet.

– Disse møtene stanser ikke kulene

De siste ukene har Storbritannia blitt utsatt for en bølge av terrorhandlinger. Terroristene har ravet gjennom britiske byer, og politiet har jobbet på spreng for å fakke dem. Fra London til Manchester og Cardiff og Bristol – ingen steder har vært trygge.

 imidlertid gjort en formidabel jobb. Under det første terrorangrepet den 5. juli klarte de å nøytralisere hele 29 terrorister. Selv hjernen bak angrepet ble pågrepet: en 83 år gammel prest som overvåket sine undersåtter fra en grønn campingstol. Hun hadde trolig brukt store deler av sitt pensjonistliv på å planlegge angrepet. Nå, støttet av stokken sin, ble hun ført bort fra åstedet.

Hele det britiske imperiet pustet lettet ut: Ingen liv gikk tapt, og de skyldige får som fortjent – opptil 14 år i fengsel, om vi er heldige.

 har ikke gitt seg. De påfølgende helgene har de forsøkt igjen og igjen, men politiet har avverget alle angrepene, og totalt er over 200 terrorister nøytralisert. Fortsatt er ingen liv gått tapt.

Det jubles for heltene helt fra Buckingham Palace til Downing Street.

imidlertid ikke over. Flere hundre – kanskje tusener – hvilende terrorceller venter på å slå til. De har gjentatte ganger uttalt at de nekter å la seg kneble.

Med andre ord er gatene i Storbritannia fortsatt utrygge. Vær spesielt på vakt hvis du planlegger å besøke Marks & Spencer eller Zara i Oxford Street. Og kanskje aller mest hvis du vurderer å gjøre noen investeringer hos Barclays – et sted terroristene har angrepet flere ganger tidligere.

: Du kjenner dem igjen når du ser dem. Terroristene går ofte kledd i svarte og hvite skjerf med mønster som likner fiskegarn. Mange bærer det ­beryktede PS-flagget i svart, hvitt, grønt og rødt. De aller farligste – hør godt etter nå – bærer plakater med ­teksten «I support Palestine Action» – terrorgruppa de tilhører. I armene har de gjerne sitt mest fryktede våpen, brukt i noen av de mest brutale og bestialske ­angrepene du kan forestille deg:

Terror

I fjor sommer, mens jeg fullførte mastergraden min i London, inntraff en tragedie: I Southport, en kystby nord for Liverpool, ble tre jenter drept i et knivangrep under en danseworkshop for Taylor Swift-fans. Jentene var mellom seks og ni år.

Det tok ikke lang tid før ryktestrømmen eksploderte på sosiale medier. Falske påstander om gjerningsmannens identitet, religion og innvandrerstatus spredte seg raskt – blant annet fra høyreekstremister som Tommy Robinson, grunnlegger av den nå oppløste, islamfiendtlige English Defence League.

Sofie Grønntun Nissen

Artikler

Historisk seier i Manchester svir for Labour.

Israel trapper opp den etniske rensingen på Vestbredden, hevder menneskerettighetsorganisasjon.

Drapet på «El Mencho» viser at Mexico kan bekjempe kartellene uten intervensjon fra USA, mener analytikere. Nå tar kartellene hevn.

Sjelesøken

I 2026 bør du vokte deg for disse folka.

En veganers lidelser.

Ikke fortell Ryan Gosling hemmeligheter.

Fellesskap

Tyrkias president Erdoğan arresterer regimekritikere i hopetall

Jeremy Corbyn og Zarah Sultanas nye parti kan nå bredt blant sinte briter. Men da må de passe seg for noen av venstresidas typiske fallgruver, mener venstreprofil Aaron Bastani.

Israel vil rive landsbyen Khan al-Ahmar for å dele Vestbredden i to. Oljefondet er fortsatt investert i selskapet som eier bosettingens kjøpesenter.

– Dette er første steg i noe enda mer grusomt

Al Jazeera-journalist drept i Gaza: «Anas var blitt en del av våre hjem»

Storbritannias regjering medvirker til Israels folkemord, mener Greenpeace. En treffende beskrivelse, ifølge britisk våpeneksportforsker.

Brødrene Amir (4) og Yousef (6) lider av underernæring. Det lille Israel slipper inn av nødhjelp, når ikke de som trenger det mest.

– Et lærebokeksempel på folkemord

Storbritannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

Mens FN-land diskuterer tostatsløsningen i New York, planlegger Benjamin Netanyahu å annektere hele Gaza. På bakken i Palestina er tilliten til verdens ledere minimal.

Pass på. Du kan risikere å møte på en terrorist i Oxford Street.

Et uhyggelig déjà vu

Flere europeiske land åpner for å sette ut asylprosessen til tredjeland

Kurdernes selvstyre henger allerede i en tynn tråd. Blodbadet i Sweida er nok et farevarsel.

Etterlyser «mer enn bare ord» fra vestlige land: – Israel bruker sult som våpen

Vise for slemme jenter

Etter at syriske sikkerhetsstyrker trakk seg ut av Sweida, har beduinske stammeledere oppfordret flere til å slutte seg til kampen.

PKK legger ned våpnene etter 40 år med væpnet kamp

Fordrivelsen av palestinere på Vestbredden eskalerer

Historisk seier i Manchester svir for Labour.

Israel trapper opp den etniske rensingen på Vest­bred­den, hevder menneske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjon.

Drapet på «El Mencho» viser at Mexico kan bekjempe kartellene uten inter­vensjon fra USA, mener analy­ti­kere. Nå tar kartellene hevn.

Sjelesøken

I 2026 bør du vokte deg for disse folka.

En veganers lidelser.

Ikke fortell Ryan Gosling hemme­lig­heter.

Fellesskap

Tyrkias president Erdoğan arresterer regime­kri­ti­kere i hopetall

Jeremy Corbyn og Zarah Sultanas nye parti kan nå bredt blant sinte briter. Men da må de passe seg for noen av venstre­si­das typiske fallgruver, mener venstre­pro­fil Aaron Bastani.

Israel vil rive landsbyen Khan al-Ahmar for å dele Vest­bred­den i to. Oljefondet er fortsatt investert i selskapet som eier boset­tingens kjøpe­sen­ter.

– Dette er første steg i noe enda mer grusomt

Al Jazeera-journalist drept i Gaza: «Anas var blitt en del av våre hjem»

Storbri­tannias regjering medvirker til Israels folkemord, mener Greenpeace. En treffende beskri­velse, ifølge britisk våpen­eks­port­forsker.

Brødrene Amir (4) og Yousef (6) lider av under­er­næ­ring. Det lille Israel slipper inn av nødhjelp, når ikke de som trenger det mest.

– Et lærebok­eksempel på folkemord

Storbri­tannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

Mens FN-land diskuterer tostats­løs­ningen i New York, planlegger Benjamin Netanyahu å annektere hele Gaza. På bakken i Palestina er tilliten til verdens ledere minimal.

Pass på. Du kan risikere å møte på en terrorist i Oxford Street.

Et uhyggelig déjà vu

Flere europeiske land åpner for å sette ut asylpro­sessen til tredjeland

Kurdernes selvstyre henger allerede i en tynn tråd. Blodbadet i Sweida er nok et farevarsel.

Etterlyser «mer enn bare ord» fra vestlige land: – Israel bruker sult som våpen

Vise for slemme jenter

Etter at syriske sikker­hets­styrker trakk seg ut av Sweida, har beduinske stamme­le­dere oppfordret flere til å slutte seg til kampen.

PKK legger ned våpnene etter 40 år med væpnet kamp

Fordri­velsen av pale­sti­nere på Vest­bred­den eskalerer

Israel trapper opp den etniske rensingen på Vestbredden, hevder menneskerettighetsorganisasjon.

Drapet på «El Mencho» viser at Mexico kan bekjempe kartellene uten intervensjon fra USA, mener analytikere. Nå tar kartellene hevn.

Ikke fortell Ryan Gosling hemmeligheter.

Tyrkias president Erdoğan arresterer regimekritikere i hopetall

Jeremy Corbyn og Zarah Sultanas nye parti kan nå bredt blant sinte briter. Men da må de passe seg for noen av venstresidas typiske fallgruver, mener venstreprofil Aaron Bastani.

Israel vil rive landsbyen Khan al-Ahmar for å dele Vestbredden i to. Oljefondet er fortsatt investert i selskapet som eier bosettingens kjøpesenter.

Storbritannias regjering medvirker til Israels folkemord, mener Greenpeace. En treffende beskrivelse, ifølge britisk våpeneksportforsker.

Brødrene Amir (4) og Yousef (6) lider av underernæring. Det lille Israel slipper inn av nødhjelp, når ikke de som trenger det mest.

– Et lærebokeksempel på folkemord

Storbritannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

Mens FN-land diskuterer tostatsløsningen i New York, planlegger Benjamin Netanyahu å annektere hele Gaza. På bakken i Palestina er tilliten til verdens ledere minimal.

Flere europeiske land åpner for å sette ut asylprosessen til tredjeland

Etter at syriske sikkerhetsstyrker trakk seg ut av Sweida, har beduinske stammeledere oppfordret flere til å slutte seg til kampen.

Fordrivelsen av palestinere på Vestbredden eskalerer