Sofie Grønntun Nissen

Det var en gang en bar i Paris. Siden 1946 hadde den huset jazzmusikere fra hele verden – de største, skal vi tro baren selv. Faktisk var det den første klubben i Paris hvor det ble spilt jazz.

Hver kveld runget jazztonene gjennom den mørke og labyrintaktige kjelleren, og den eldre garde, glinsende av rødvinssvette, svingte seg mellom bord og stearinlys til langt på natt. Det var en skjult, men likevel legendarisk perle. Det var sjelden kø. De som visste, de visste.

«La La Land» vist på kinoer verden over. Mot slutten av filmen (spoiler alert!), i en romantisk og drømmeaktig montasje over hva livet kunne ha vært, sitter selvsagt Ryan Gosling og hamrer løs på pianoet i den legendariske jazzklubben mens en Miles David-aktig type blåser livet ut av trompeten sin.

med nordkvinnersom snart bikker 30, skal utforske 

, er det ikke lenger 70-åringer i svingskjørt og slengbukser som møter oss. Tvert imot: Gjennomsnittsalderen er 20, sveisen er Tiktok, og buksene henger faretruende lavt på hoftene. Køen strekker seg til Seinen, og en parisisk vakt jobber febrilsk med å få kontroll på turistene som har kommet fra alle verdens land for å oppleve denne 

Køkompanjongene våre, fire unge og brautende briter, hiver i seg en kebab og shoter en Redbull før de roper «Bloody hell! I could murder a pint now» og smetter inn den lille døra som en gang var en godt bevart hemmelighet.

På innsida er lokalet godt opplyst – men ikke lenger av stearinlys. Det er selfiefest, og alle følger med på det som skjer på scenen gjennom sin egen skjerm. Ingen har tydeligvis fått med seg blitsforbudet.

 som den en gang var. Men de fire musikerne på scenen har åpenbart akseptert realitetene: De har lagt swingjazzen på hylla og hengitt seg til du-du-du-jazzen, som ser ut til å gå hjem hos den yngre garde.

Hvem har skylda? Det er i hvert fall ikke pariserne. Og faktisk heller ikke Vink-jentene. Lærdommen er: Ikke fortell de peneste guttene dine innerste hemmeligheter.

Nostalgi

Denne sommeren har jeg testet ut et nytt yogastudio. Da jeg meldte meg inn, hørtes det forlokkende ut: 295 kroner i måneden for et «innovativt treningsstudio» der «alt er mulig». Et sted der «vi bryter regler» mens vi «bygger fellesskap». Radikale yogaentusiaster? Count me in!

Men etter noen svetteog semi-åndelige sommermåneder har jeg begynt å lure litt på hva dette 

: folk som bor i et bestemt område, en gruppe mennesker med felles interesser eller aktiviteter, eller et bånd som knyttes mellom medlemmer av et samfunn. I denne sammenhengen holder jeg meg til de to siste. Spørsmålet blir da:

hvis jeg kjøper yogatights til 1200 kroner og abonnerer på nyhetsbrevet til yogagiganten Lululemon? Hvis også jeg sprader rundt på treningssenteret med neseplaster? Eller hvis jeg uanfektet svømmer rundt i min egen svette i 40 varmegrader og føler meg renset etterpå? Kanskje når jeg sender et lite nikk til sidemannen som også sliter med å finne fotfeste?

Limet som binder oss sammen, virker noe skjørt – laget av svette, røkelse og en felles forvirring over hva det egentlig betyr «å holde rom» – et svevende uttrykk som ofte kastes ut, men som ingen egentlig kan forklare. Jeg har nok med å holde balansen.

kanskje betryggende å føle at man er del av noe større. Noe som kan kjøpes for 295 kroner i måneden – pluss 100 kroner hver gang du glemmer å booke deg av en time. For sosete hoder kan fellesskap bli dyrt. I juli kostet det meg 795 kroner.

Dessuten: Fellesskapet kommer visst med et unntak. Her får «alle være seg selv, men hvis du er en som gir opp lett, er du ikke en av oss». Sto det i kontrakten?

Der jeg sklir rundt på yogamatta og egentlig har mest lyst til å drikke fem øl på uteserveringen ved siden av – der det er minst like varmt – kjenner jeg at dette «rommet» ikke helt holder meg.

et nytt yoga­studio nå. Der får jeg ikke bot for å være distré. Der kan jeg gi opp midt i timen og legge meg ned i likstillingen (grotesk ord til yoga å være). Det kaller jeg 

Fellesskap

#fff

Tyrkias president Erdoğan arresterer regimekritikere i hopetall

I mai i år besøkte den 23 år gamle tyrkiske aktivisten Enes Hocaoğulları Norge for å delta på den årlige solidaritetskonferansen til Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

Den skeive aktivisten tilhører organisasjonen ÜniKuir, er ungdomsdelegat til Europarådet og kjent som en tydelig kritiker av regjeringen til Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan.

Under oppholdet i Norge fryktet aktivisten for hva som ville skje dersom han returnerte til Tyrkia. Nå har frykten blitt virkelighet. I en video publisert av SAIH sier han:

«Dersom du ser dette, betyr det at jeg er blitt arrestert for å ha hevet stemmen for menneskerettigheter.»

To måneder før norgesbesøket hadde den tyrkiske aktivisten holdt en kraftfull tale i Europarådet i Strasbourg. Der beskrev han Tyrkias stadig mer autoritære utvikling, hvor opposisjonspolitikere fengsles, folkevalgte ordførere blir avsatt, regimekritikere knebles og unge demonstranter møtes med brutal politivold.

– Ungdommen har fått nok. Vi er klare til å gå ut i gatene for å gjenvinne vår frihet, sa han fra talerstolen.

Henriette Johnstone, leder i SAIH, forteller at Hocaoğulları var smertelig klar over risikoen ved å kritisere tyrkiske myndigheter. Derfor søkte han om å forlenge visumet sitt i Norge, for å kjøpe seg litt mer tid.

– Han var bekymret for både seg selv, familien sin og vennene sine. Det var mye usikkerhet rundt hva som kunne skje, sier hun.

Det er tatt rett ut av den autoritære håndboka.

Erdoğan arresterer kritikere i hopetall

#000

3. juli slapp 31 år gamle Zarah Sultana en bombe: Etter 14 år i Labour hadde hun bestemt seg for å forlate partiet. Sammen med tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn skulle hun starte et nytt venstresideparti.

«Westminster er ødelagt, men den virkelige krisa er dypere», uttalte Sultana på X.

Hun anklaget Labour for å ha «fullstendig mislyktes i å forbedre folks liv» og beskyldte regjeringen for å være «en aktiv deltaker i folkemord».

Problemet var bare at kunngjøringen kun kom fra Sultana. Først dagen etter kommenterte Corbyn – og da bare for å uttrykke støtte til initiativet og bekrefte at diskusjoner om et nytt parti pågikk. Folk begynte å spekulere i om Corbyn faktisk hadde forpliktet seg fullt, og om de to var helt samstemte om retningen for partiet.

Først 24. juli ble samarbeidet mellom Corbyn og Sultana offisielt lansert, under navnet Your Party.

Britene ser ut til å ha sett forbi ryktene om intern uenighet – for i dag har over 700.000 registrert seg for å ta del i det nye prosjektet. Det er flere enn medlemstallene til Labour, Conservative Party og Reform UK til sammen.

James Schneider er tidligere kommunikasjonsdirektør for Labour og tett alliert med Corbyn. Nå er han involvert i etableringen av det nye partiet og mener oppslutningen viser at tida er moden for en «ny progressiv, demokratisk og sosialistisk kraft» i Storbritannia.

– Det er en enorm etterspørsel etter det, slår han fast over telefon med Klassekampen.

Å holde folk trygge­ bør ikke være høyre­sidas monopol.

Klarer de å unngå venstresidefella?

Så lenge han kan huske har Abu Khamis (59) kjempet for landsbyen sin, Khan al-Ahmar.

I over 50 år har beduinsamfunnet hans øst for Jerusalem levd under konstant trussel fra israelske bosettere og myndigheter som vil rive den palestinske landsbyen for å utvide den ulovlige bosettingen Ma’ale Adumim.

– En dag kommer de med bulldoseren og river hele landsbyen. Dette er min frykt. For hele det internasjonale samfunnet sover nå, sier lederen for beduinsamfunnet i en talemelding til Klassekampen.

Og torsdag kom en av nyhetene Khamis har fryktet: Da godkjente Israels høyreekstreme finansminister Bezalel Smotrich en plan om å utvide bosettingen med 3000 nye boliger.

Målet er å knytte bosettingen sammen med Jerusalem og skape et helhetlig israelsk område. Det vil i praksis isolere Øst-Jerusalem fra andre palestinske områder og dele Vestbredden i to, noe mange omtaler som spikeren i kista for tostatsløsningen.

Også Smotrich selv sa torsdag at planene vil «begrave ideen om en palestinsk stat».

Mens Abu Khamis kjemper for landsbyen sin, 

 forrige uke at Norges oljefond har investert 215 millioner i Melisron Ltd. Det israelske selskapet er eieren av det største kjøpesenteret i den ulovlige bosettingen som truer Khan al-Ahmar.

Til tross for at fondet nylig har trukket seg ut av elleve selskaper som medvirker til «normbrudd» i de okkuperte palestinske områdene, består investeringen i Melisron Ltd.

Israel vil fjerne Abu Khamis (59) fra sitt hjem

Frykter han er neste på Israels drapsliste 

Da Israel drepte fem av Hani Mahmouds kolleger søndag, var han selv bare et kvartal unna. Derfra kunne han både høre eksplosjonen og se røyken og flammene stige opp fra Al Jazeera-teltet – der han selv hadde vært bare noen timer tidligere.

Når Klassekampen snakker med Mahmoud på telefon fra Gaza by dagen etterpå, sliter han fortsatt med å ta innover seg tapet. Anas al-Sharif og Mohammed Qreiqeh, de to journalistene som ble drept, i tillegg til to kameramenn og en assistent, var mer enn bare kolleger.

– De var brødre i et yrke der hver dag er en prøve på mot og utholdenhet. Vi har sett dem under de vanskeligste tider – de jobbet utrettelig, døgnet rundt, og rapporterte om hver eneste grusomhet disse månedene med ødeleggelse og død har ført med seg, sier Al Jazeera-korrespondenten.

– De var overalt, og de brakte sannheten fram i lyset.

Med de fem Al Jazeera-journalistene har tallet på drepte journalister i Gaza steget til 242, ifølge FN. Én etter én har palestinske journalister blitt drept, mange i målrettede angrep. De som dokumenterer Israels brutaliteter – eller folkemord, som stadig flere kaller det – blir stadig færre.

Mahmoud frykter at Israels mål er å utslette de siste vitnene før de tar full kontroll over Gaza. Dette var også noe av det siste Anas al-Sharif rapporterte om før han ble drept: Benjamin Netanyahus plan om å ta kontroll over Gaza by – og deretter hele Gaza.

Mahmoud tror drapene på al-Sharif og kollegene bare er begynnelsen.

– Netanyahu har tydelig lagt grunnlaget for det som kommer – ved å stilne stemmene som avdekket Israels folkemorderiske handlinger. Dette er bare første steg i noe enda mer grusomt som vil skje, sier han.

Med hvert steg vi tar, risikerer vi livet.

– Dette er første steg i noe enda mer grusomt

Yngvild Gotaas Torvik

Al Jazeera-journalist drept i Gaza: «Anas var blitt en del av våre hjem»

«Dette er mitt testamente. Hvis disse ordene mine når deg, så vit at Israel har klart å drepe meg og bringe stemmen min til taushet.»

Klokka 23:23 søndag kveld kom meldingen mange fryktet – og likevel ventet – på X-profilen til Al Jazeera Arabic-reporteren Anas al-Sharif.

Da hadde al-Sharif og kollegene Mohammed Qreiqeh, Ibrahim Zaher, Moamen Aliwa, Mohammed Noufal blitt drept i et israelsk luftangrep mot et pressetelt utenfor al-Shifa-sykehuset i Gaza by.

Ti minutter før 28-åringens «testamente» ble offentliggjort, postet IDF, altså Det israelske militæret, selv et innlegg på X – som innledes av en emoji som viser en pil som treffer blink.

«Eliminert: Hamas-terroristen Anas al-Sharif, som utga seg for å være en Al Jazeera-journalist» heter det i innlegget.

Drapene på Al Jazeera-journalistene skjer samtidig som Israel trapper opp militæroperasjonen og planlegger å ta kontroll over Gaza by. Det siste al-Sharif meldte på X, handlet om dette.

Forrige uke uttalte Benjamin Netanyahu til Fox News at målet er full kontroll over Gaza, men under en pressekonferanse søndag presiserte han at målet er å «frigjøre Gaza fra Hamas», ikke å okkupere hele området.

Han hevder dette er den raskeste måten å avslutte krigen, beseire Hamas og frigjøre de gjenværende israelske gislene. Planen har imidlertid møtt kraftig kritikk, både internasjonalt og innad i Israel, fra politikere og humanitære organisasjoner som advarer om at det vil sette livene til alle sivile i Gaza – inkludert israelske gisler – i fare.

På to år ble Anas en del av våre hjem.

Tar livet av Gazas siste vitner

Tidligere denne uka fikk reklameplakatene på Westminster metrostasjon – og togene som går derfra – en ny vri. Netflix-plakatene ble byttet ut med fjesene til statsminister Keir Starmer og utenriksminister David Lammy, som de siste ukene har skjerpet kritikken av Israel og varslet mulig anerkjennelse av Palestina som stat.

«Etterlyst: For å bidra til Israels folkemord i Gaza», sto likevel klistret over hele stasjonen – den nærmeste til Westministerpalasset i London, der det britiske parlamentet holder til.

I en Instagram-post utdyper Greenpeace anklagene:

«Har du sett statsminister Keir Starmer og utenriksminister David Lammy? De bidrar til folkemord og sult i Gaza. De selger fortsatt våpen til en regjering ledet av en krigsforbryter. De er medskyldige i etnisk rensing.»

Anna Stavrianakis, som forsker på våpenhandel og militarisme – særlig britisk våpeneksport – ved Universitetet i Sussex og gravegruppa Shadow World Investigations, mener beskrivelsen er treffende. Hun understreker samtidig at Storbritannia både selger våpen til og kjøper våpen fra Israel.

– Det handler ikke bare om at britiskproduserte komponenter og våpen ender opp med å brukes i folkemordet i Gaza. Det handler også om å legge til rette for at israelsk industri og det israelske militæret kan lage sine egne våpen for å gjennomføre folkemordet, fastslår hun over videosamtale.

Selv om Storbritannia offentliggjør overordnede data om våpeneksport til Israel, er mye av informasjonen om konkrete leveranser og bruksområder utilgjengelig eller hemmeligholdt. Det man likevel vet, er følgende:

I september i fjor suspenderte Labour-regjeringen omtrent 30 av 350 våpeneksportlisenser til Israel, med henvisning til en «klar risiko» for at britiske militærkomponenter kunne brukes til alvorlige folkerettsbrudd i Gaza.

De prøver å framstå som om de gjør noe, uten å faktisk svekke Israels evne til å begå folkemord mot palestinerne.

Anklages for politisk teater

Brødrene Amir (4) og Yousef (6) lider av underernæring. Det lille Israel slipper inn av nødhjelp, når ikke de som trenger det mest. 

For å møte det daglige behovet til innbyggerne i Gaza trengs det ifølge FN minst 500–600 lastebiler med nødhjelp hver dag. På lørdag slapp Israel 36 gjennom.

Samme dag døde 17 år gamle Atef Abu Khater av sult. Det sier kilder ved al-Shifa-sykehuset i Gaza by til Al Jazeera. Da tenåringsgutten døde, veide han ifølge familien kun 35 kilo – omtrent det en niåring bør veie.

Khater – og minst tolv andre palestinere som døde av sult og underernæring i helga – kunne ha blitt reddet dersom Israel hadde tillatt tilstrekkelig nødhjelp å krysse grensa – og gitt humanitære organisasjoner mulighet til å distribuere den slik de kan best. Det sier Olga Cherevko, talsperson for FNs nødhjelpskontor OCHA, over telefon fra Deir al-Balah i Gaza.

Etter internasjonalt press tillot Israel forrige uke noen få nødhjelpsleveranser inn i Gaza. Men dette er langt ifra nok, påpeker Cherevko. Dessuten når ikke nødhjelpa fram til de aller mest sårbare, forklarer hun.

– Det er en slags «den sterkestes rett»-situasjon, hvor de mest sårbare fortsatt ikke får hjelpa de trenger.

Cherevko forteller at den lille nødhjelpa som har kommet inn i Gaza de siste dagene, ikke når fram til FNs distribusjonssentre – og dermed heller ikke til dem med størst behov.

I stedet blir lastebilene raskt tømt av desperate og utsultede folkemengder, som har mistet troa på at nødhjelpa vil nå dem. De omringer konvoiene like etter at de har krysset grensa.

– Vi må være realistiske og erkjenne at det er de sterkeste som klarer å komme seg dit – og selv de får ikke nødvendigvis noe, fordi det er snakk om enorme folkemengder, forteller Cherevko.

Dette er en slags den sterkestes rett-situasjon.

Ingen nødhjelp til Gazas mest sårbare

Gaza er et lærebokeksempel på folkemord, sier israelsk menneskerettighetsgruppe

Allerede 17. oktober 2023 – ti dager etter at krigen mot Gaza startet – advarte 800 forskere og folkerettseksperter om at Israels handlinger kunne utgjøre et folkemord.

Etter hvert som dødstallene har steget og palestinere har mistet både hjem og livsgrunnlag, har bruken av begrepet «folkemord» økt. Nå har også israelske menneskerettighetsorganisasjoner – for første gang – tatt det i bruk. Mandag denne uka publiserte B’Tselem og Physicians for Human Rights Israel hver sin rapport som konkluderer med at deres eget lands krigføring mot Gaza utgjør et folkemord.

Sarit Michaeli, B’Tselems internasjonale direktør, kaller Israels handlinger i Gaza et «lærebokeksempel på folkemord».

– Dette er et systematisk, koordinert og bevisst forsøk på å ødelegge alle sider av livet i Gaza, sier hun over telefon.

Men B’Tselems rapport – «Vårt folkemord» – utgjør ikke bare en konklusjon når det gjelder folkemordspørsmålet, den er også en advarsel: Ideologien som driver det israelske regimet, er ikke begrenset til Gaza, ifølge organisasjonen.

– Det samme regimet som begår folkemord i Gaza har de siste årene tatt i bruk taktikker på Vestbredden som er dypt bekymringsverdige, og som ofte speiler den samme politikken som føres i Gaza, sier Michaeli og advarer:

– Det israelske folkemordet kan spre seg til andre steder hvor palestinerne lever under Israels kontroll uten beskyttelse, for eksempel på Vestbredden.

Når B’Tselem slår fast at Israel begår folkemord i Gaza, peker de på flere faktorer: Massedrap av sivile, tvungen fordrivelse av millioner, systematisk ødeleggelse av hjem og infrastruktur, bruk av sult som våpen, bombing av sykehus og klinikker, utslettelse av skoler, universiteter og kulturelle institusjoner – og en total kollaps i de sivile strukturene som holder befolkningen i live.

Vi ser på det ­israelske ­regimet som et folke­morderisk regime.

– Et lærebok­eksempel på folkemord

Kristina Brastad Dammen

Da Emmanuel Macron forrige uke kunngjorde at Frankrike vil anerkjenne Palestina som stat i september, vekket det håp om at flere land ville følge etter. Tirsdag kom uttalelsen fra britenes statsminister Keir Starmer:

Storbritannia vil anerkjenne Palestina innen september – med mindre Israel tar «vesentlige skritt» for å få slutt på «den forferdelige situasjonen» i Gaza, inngår våpenhvile og gjenoppliver utsiktene til en tostatsløsning.

Starmer stilte imidlertid også krav til Hamas: Løslat alle gisler, inngå våpenhvile, legg ned våpnene og aksepter at dere ikke vil ha noen rolle i en framtidig palestinsk regjering. Han skal vurdere om partene har oppfylt kravene før FNs generalforsamling i september.

Selv om Starmers uttalelse møter applaus blant verdensledere, reagerer også mange sterkt på at anerkjennelsen er betinget – særlig så lenge Storbritannia fortsatt eksporterer våpendeler til Israel.

Zarah Sultana, som nylig trakk seg fra Labour for å starte et nytt parti med Jeremy Corbyn, kaller uttalelsen et «PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

«Samtidig vil [utenriksminister] David Lammy verken utvise den israelske ambassadøren, avslutte all handel, innføre fullstendig våpenembargo, stoppe overvåkningsflyvninger eller britisk opplæring av israelske soldater», skriver hun på X.

Samtidig ser Starmers uttalelse ut til å ha inspirert flere vestlige land. Utenriksministre fra blant annet Australia, Canada, Finland og Portugal undertegnet onsdag en erklæring der de omtaler anerkjennelse som «et viktig skritt mot en tostatsløsning». De skal ta endelig stilling før møtet i september.

Geir Ulfstein, professor i folkerett ved Universitetet i Oslo, mener verden nå står overfor et «momentum»: Jo verre situasjonen i Gaza og på Vestbredden blir, desto større blir presset på verdenssamfunnet for å anerkjenne Palestina og støtte en tostatsløsning.

Det blir vanskeligere og ­vanskeligere å se noen ­realisme i en ­palestinsk stat.

– Øker presset

Anna Malkenes

Mandag samlet flere titalls utenriksministre seg i New York for å diskutere muligheten for en palestinsk stat.

FN-konferansen, som boikottes av Israel og USA, gikk av stabelen samme dag som den israelske avisa Haaretz meldte at statsminister Benjamin Netanyahu planlegger en gradvis anneksjon av Gaza med mindre Hamas går med på Israels betingelser for våpenhvile. Netanyahu skal ha fått grønt lys fra Trump-administrasjonen.

To israelske menneskerettighetsorganisasjoner – B’Tselem og Physicians for Human Rights – konkluderte samtidig med at Israels krig i Gaza utgjør et folkemord. Og på Vestbredden ble Awdah Hathaleen, som bidro i den Oscar-vinnende dokumentarfilmen «No Other Land», skutt og drept av israelske bosettere.

Fra Jerusalem følger 19 år gamle «Mariam» FN-møtet uten særlig tro på endring. Hun har for lengst mistet tilliten til tostatsløsningen.

«Helt ærlig: Tostatsløsningen eksisterer ikke engang i tankene våre. Vi tror ikke på den – ikke fordi vi ikke har håp, men fordi den rett og slett ikke gjenspeiler vår virkelighet», skriver hun via Whatsapp.

Av frykt for konsekvensene av å stå fram med fullt navn, vil hun å være anonym.

At en tostatsløsning diskuteres «mens folkemordet pågår», erfares som en hån.

«Det oppleves som en distraksjon – en måte å flytte fokuset bort fra den akutte virkeligheten og grusomheten på bakken», skriver hun, og legger til at slike møter ofte er fulle av tomme ord – «fred», «dialog», «prosess» – som sjelden fører til reelle endringer.

At både Israel og USA boikotter FN-konferansen, gjør også konferansen til en reint symbolsk markering, sier historieprofessor og Prio-forsker Hilde Henriksen Waage.

­Tostatsløsningen gjenspeiler ikke vår virkelighet.

– Disse møtene stanser ikke kulene

De siste ukene har Storbritannia blitt utsatt for en bølge av terrorhandlinger. Terroristene har ravet gjennom britiske byer, og politiet har jobbet på spreng for å fakke dem. Fra London til Manchester og Cardiff og Bristol – ingen steder har vært trygge.

 imidlertid gjort en formidabel jobb. Under det første terrorangrepet den 5. juli klarte de å nøytralisere hele 29 terrorister. Selv hjernen bak angrepet ble pågrepet: en 83 år gammel prest som overvåket sine undersåtter fra en grønn campingstol. Hun hadde trolig brukt store deler av sitt pensjonistliv på å planlegge angrepet. Nå, støttet av stokken sin, ble hun ført bort fra åstedet.

Hele det britiske imperiet pustet lettet ut: Ingen liv gikk tapt, og de skyldige får som fortjent – opptil 14 år i fengsel, om vi er heldige.

 har ikke gitt seg. De påfølgende helgene har de forsøkt igjen og igjen, men politiet har avverget alle angrepene, og totalt er over 200 terrorister nøytralisert. Fortsatt er ingen liv gått tapt.

Det jubles for heltene helt fra Buckingham Palace til Downing Street.

imidlertid ikke over. Flere hundre – kanskje tusener – hvilende terrorceller venter på å slå til. De har gjentatte ganger uttalt at de nekter å la seg kneble.

Med andre ord er gatene i Storbritannia fortsatt utrygge. Vær spesielt på vakt hvis du planlegger å besøke Marks & Spencer eller Zara i Oxford Street. Og kanskje aller mest hvis du vurderer å gjøre noen investeringer hos Barclays – et sted terroristene har angrepet flere ganger tidligere.

: Du kjenner dem igjen når du ser dem. Terroristene går ofte kledd i svarte og hvite skjerf med mønster som likner fiskegarn. Mange bærer det ­beryktede PS-flagget i svart, hvitt, grønt og rødt. De aller farligste – hør godt etter nå – bærer plakater med ­teksten «I support Palestine Action» – terrorgruppa de tilhører. I armene har de gjerne sitt mest fryktede våpen, brukt i noen av de mest brutale og bestialske ­angrepene du kan forestille deg:

Terror

I fjor sommer, mens jeg fullførte mastergraden min i London, inntraff en tragedie: I Southport, en kystby nord for Liverpool, ble tre jenter drept i et knivangrep under en danseworkshop for Taylor Swift-fans. Jentene var mellom seks og ni år.

Det tok ikke lang tid før ryktestrømmen eksploderte på sosiale medier. Falske påstander om gjerningsmannens identitet, religion og innvandrerstatus spredte seg raskt – blant annet fra høyreekstremister som Tommy Robinson, grunnlegger av den nå oppløste, islamfiendtlige English Defence League.

Fra solsenga på Kypros tvitret Robinson at islam var et «psykisk helseproblem» og oppfordret til opprør. Og selv om politiet raskt avkreftet ryktene om at gjerningsmannen var en muslimsk asylsøker – han var i realiteten en kristen, britisk statsborger med foreldre fra Rwanda – hadde mange allerede fått blod på tann.

Sorgen over de drepte jentene gikk over i hat mot muslimer, innvandrere og minoriteter. Voldelige opptøyer brøt ut over hele landet, og både asylhoteller, moskeer og personer med minoritetsbakgrunn ble angrepet og trakassert. Flere av mine venner levde i frykt i flere dager – og gjør det trolig fortsatt.

Opptøyene roet seg til slutt, mye takket være kraftige motdemonstrasjoner og politiets mobilisering. Da 7000 mennesker samlet seg i nordøst-London for å beskytte et asylhotell fra planlagte angrep, og ingen høyreekstreme møtte opp, føltes det som en seier.

Nå får jeg en følelse av at seieren var kortlevd.

 har opptøyer brutt ut rundt asylhoteller i Storbritannia. Det hele startet i Epping, Essex, da en etiopisk asylsøker, nylig ankommet via båt over Den engelske kanal, ble anklaget for seksuelle overgrep mot en lokal jente. Saken utløste i forrige uke protester utenfor Bell Hotel, som huser asylsøkere. Det som begynte fredelig, utviklet seg raskt til voldelige opptøyer med steinkasting, fyrverkeri og skader på både politifolk og hotellansatte. Foreløpig er 16 personer arrestert og seks siktet for vold og skadeverk.

Igjen har protestene blitt kapret av høyreekstremister. Fascistiske og nynazistiske grupper som Homeland, Patriotic Alternative og White Vanguard har både organisert og deltatt i opptøyene. Onsdag denne uka publiserte Homeland-­medlemmer et «nasjonalt opprop» på sosiale medier, hvor de oppfordret til protester ved asylhoteller over hele landet.

På ny sprer feilinformasjon og konspirasjonsteorier seg som ild i tørt gress. At politiet har busset inn antirasister og selv deltatt undercover, er blant ryktene – noe politiet avviser. Det gikk også rykter om at migranter ble flyttet fra Bell Hotel til et hotell i London, som førte til at anti-innvandringsaktivister samlet seg utenfor sistnevnte. Ifølge det britiske innenriksdepartementet bor det verken asylsøkere eller andre gjester der.

Igjen kapres fred­elige protester av høyreekstremister

Et uhyggelig déjà vu

Flere europeiske land åpner for å sette ut asylprosessen til tredjeland

Danmark ble i 2021 første land i Europa til å lovfeste muligheten for å behandle asylsøknader i tredjeland. Samme år inngikk landet en avtale med Rwanda om å opprette mottakssentre der.

Fire år seinere har ingen asylsøkere blitt sendt til Rwanda. Juridiske hindre og sterk internasjonal kritikk har foreløpig satt planen på vent. Britene har møtt lignende motstand mot sin Rwanda-plan, som ble skrotet da Labour kom til makta i fjor.

Nå får imidlertid slike løsninger ny fart. Italia har allerede etablert retursentre for avviste asylsøkere i Albania, noe Storbritannias statsminister Keir Starmer også jobber hardt for å få til. På EU-nivå trappes innsatsen opp: 18. juli signerte seks medlemsland – deriblant Tyskland, Frankrike og Danmark – en erklæring som krever strengere asylregler, raskere retur, etablering av retursentre utenfor EU og muliggjøring av asylbehandling i tredjeland.

Denne uka diskuterte også EUs justis- og innenriksministre i København planer om å sende avviste asylsøkere og migranter uten opphold til retursentre utenfor Europa, samt å opprette «trygge steder» i tredjeland som Tunisia og Egypt for asylbehandling av migranter reddet på sjøen.

Målet er å stanse irregulær migrasjon – grensekrysninger utenfor etablerte, lovlige kanaler – og EU jobber nå med FN-organer som UNHCR og IOM for å sikre at planene er juridisk holdbare.

Det er de neppe, mener flere migrasjonseksperter Klassekampen har snakket med. Også EU er klar over det, ifølge Melissa Siegel, professor i migrasjonsstudier ved FN-universitetet MERIT og Maastricht University:

– Det er ganske tydelig at Europa i stor grad har gitt opp å etterleve menneskerettighetene og de ulike erklæringene. Nå prøver de heller å finne måter å omgå lovene på – å finne smutthull, sier hun over videosamtale.

Menneskerettsorganisasjoner, FN og venstrepolitikere har lenge advart om at retursentre og asylbehandling i tredjeland kan bryte med folkeretten – og særlig forbudet mot retur til land der folk risikerer forfølgelse eller tortur.

Når ytre høyre får fotfeste, følger ofte sentrum og venstre­sida etter.

– Migranter ofres for å vinne stemmer

De blodige sammenstøtene mellom sunnimuslimske beduiner og drusere i Sweida sør i Syria, etterfulgt av regjeringsstyrkers inngrep, har skapt uro langt utover regionen. I nordøst følger kurderne utviklingen med økende bekymring.

I over ti år har kurderne, gjennom kurdiskdominerte Syrian Democratic Forces (SDF), kontrollert rundt 30 prosent av Syria. Druserne har på sin side hatt begrenset selvstyre i deler av Sør-Syria, særlig i Sweida-provinsen.

Siden Ahmed al-Sharaa kom til makta, har han særlig forsøkt å forene Syria. Han har vektlagt behovet for å inkludere kurdere i nord og drusere i sør – samt en rekke andre minoriteter – i en ny politisk orden.

Sharaa krever imidlertid at kurderne gir opp både autonomi og militær kontroll i bytte mot politisk deltakelse i en sentralisert syrisk stat. For kurderne, som har kjempet for en desentralisert modell, er det uaktuelt. Mange tviler dessuten på motivene til Sharaa, en tidligere toppfigur i al-Qaidas syriske grein.

Sharaas inkluderingsprosjekt ble allerede trukket i tvil da regjeringsstøttede militser i mars gjennomførte massakrer på alawitter i Latakia og omegn. Nå har regjeringsstyrker også gått til angrep på drusere i sør. Ifølge Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) er 194 personer, hovedsakelig drusere, utenomrettslig henrettet av væpnede styrker tilknyttet regjeringen.

For mange kurdere framstår dette som et varsko om hva som kan vente dem. At USA – deres viktigste støttespiller til nå – er i ferd med å trekke seg ut av Syria, og samtidig presser SDF til å godta Sharaas krav, gjør dem stadig mer sårbare.

En periode så framtida lys ut for kurderne i Nordøst-Syria. Da SDF-leder Mazloum Abdi og Sharaa inngikk en avtale i mars, ble det feiret i gatene. For første gang ble kurderne anerkjent som en del av Syria, med fulle rettigheter – noe mange ble nektet under Assad. Til gjengjeld skulle alle institusjoner i Nordøst-Syria integreres i staten.

Men avtalen viste seg raskt å være skjør, og de siste månedene har konflikten mellom de kurdiske selvstyremyndighetene (AANES) og Sharaas regjering tilspisset seg.

For mange kurdere fremstår blodbadet i Sweida som et varsko om hva som kan vente dem.

Kurdernes framtid i Nordøst-Syria blir stadig mer usikker

Amal Wahab

Etterlyser «mer enn bare ord» fra vestlige land: – Israel bruker sult som våpen

Norges utenriksminister Espen Barth Eide var blant utenriksministrene fra 25 land, i tillegg til én ­EU-kommissær, som mandag signerte en felles oppfordring til ­Israel: «Krigen må ta slutt nå.»

«Israels modell for nødhjelpsleveranse er farlig og fratar Gazas innbyggere menneskeverdet. Vi fordømmer den dryppvise tilførselen av hjelp og de umenneskelige drapene på sivile, inkludert barn, som forsøker å dekke sine mest grunnleggende behov for vann og mat», het det videre i uttalelsen.

Samme dag trappet Israel ytterligere opp krigføringen og rykket inn i Deir al-Balah – et viktig humanitært knutepunkt i Gaza som hittil har vært relativt skjermet for angrep. Samtidig ble Flyktninghjelpen bedt om å forlate byen – og måtte for tredje gang flytte sitt hovedkvarter i Gaza.

FN advarer i tillegg om at befolkningen er på randen av hungersnød. Tirsdag meldte palestinske helsemyndigheter at ytterligere 15 personer har dødd av sult det siste døgnet. Dermed har minst 101 palestinere sultet i hjel på Gaza – blant dem 80 barn.

Fra Gaza by etterlyser den kristne palestineren «Daniel» (59) «mer enn bare ord» fra vestlige land.

– Det er viktig at land tar avstand fra Israels krigføring og utsulting av oss, men samtidig vil ikke en slik muntlig oppfordring og fordømmelse føre til endringer, sier han til Klassekampen via Whatsapp.

– Land må legge større press på okkupasjonsmakta og innføre full våpenembargo og andre ting som sørger for at Israel ikke kan fortsette krigen, legger han til.

Klassekampen kjenner «Daniels» identitet, men av sikkerhetsgrunner bruker vi ikke hans egentlige navn. 59-åringen befinner seg i Den hellige familiens kirke – Gazastripas eneste katolske kirke, som forrige uke ble angrepet av Israel. Minst tre personer ble drept i angrepet, og ti ble såret.

Hver dag faller titalls mennesker sammen av sult.

Det trengs mer enn bare ord

Vilma Taubo

Klassen Monica Goksøyr gikk i som barn, besto av to elever: henne og firmenningen hennes. Goksøyr én og to. På hele skolen gikk det 22 elever. På selve øya, Runde på Sunnmøre, bodde det 100 mennesker.

På et slikt sted kjenner alle alle – og noen kjenner deg kanskje bedre enn du kjenner deg selv.

– Hele bygda var liksom din utvidede familie. Folk var veldig up i hverandres business – på godt og vondt, forteller den 35 år gamle juristen og forfatteren.

Da foreldrene skilte seg, var hele bygda involvert i prosessen. Hver gang noen hadde en krise, ble det satt i gang dugnad. Folk tok vare på hverandre. Litt utypisk norsk? Goksøyr tror egentlig ikke det.

– Det er bare at grensene for hvem som er «innafor», var mer utvidet. Det var veldig inkluderende.

Så da Goksøyr flyttet til Oslo som 18-åring, fikk hun storbylivet midt i fleisen. Mye av «Slemme jenter» – novellesamlingen som har sikret henne både Tarjei Vesaas’ debutantpris, LOs litteraturpris og en plass på Morgenbladets liste over Norges beste forfattere under 35 – handler om nettopp det: slemme jenter fra bygda med mindreverdighetskomplekser.

– Jeg visste ikke hvordan man leser en adresse. Jeg vokste jo opp med at adressa mi var Monica Goksøyr, 6096 Runde.

I Oslo måtte Goksøyr lære seg en hel del nye ting: å lese kart, finne riktig buss, ta T-banen. Bitte små, helt hverdagslige gjøremål ble fort veldig store og skumle. Og selv om storbylivet var befriende, deilig og spennende, var det også overveldende.

Tåler vi ikke at kvinner kan ha en destruktiv karakter?

Vise for slemme jenter

Til tross for en våpenhvile som trådte i kraft onsdag, har volden i Sweida-regionen sør i Syria fortsatt. Kort tid etter at syriske regjeringsstyrker trakk seg ut, brøt det ut nye kamper mellom beduinstammer og den drusiske minoriteten.

Ifølge Al Jazeera gikk beduinkrigere på nytt til angrep på den drusiske fraksjonen Suwayda Military Council, som de anklager for å ha begått overgrep mot sivile etter at regjeringsstyrkene trakk seg ut.

Fredag kunngjorde derfor det syriske innenriksdepartementet at regjeringsstyrker ville gå inn i Sweida igjen. Noen timer seinere kom en kontrabeskjed: Dette stemmer ikke. Regjeringsstyrkene skal ikke tilbake til Sweida.

Samtidig har stammeledere i Sweida oppfordret stammer fra andre deler av Syria til å slutte seg til kampen. Al Jazeera viser blant annet til et opptak av stammelederen Abdul Moneim Al Naseef:

«For å beskytte vårt folk mot skade, og som svar på Guds befaling, retter vi en oppfordring til stammene i alle syriske provinser om å dra umiddelbart til Sweida for å redde vårt folk fra massakrer og etnisk rensing», sier han.

Sofie Grønntun Nissen

Artikler

Ikke fortell Ryan Gosling hemmeligheter.

Det er ikke gratis å «holde rom».

Tyrkias president Erdoğan arresterer regimekritikere i hopetall

Klarer de å unngå venstresidefella?

Israel vil rive landsbyen Khan al-Ahmar for å dele Vestbredden i to. Oljefondet er fortsatt investert i selskapet som eier bosettingens kjøpesenter.

Frykter han er neste på Israels drapsliste

Al Jazeera-journalist drept i Gaza: «Anas var blitt en del av våre hjem»

Anklages for politisk teater

Brødrene Amir (4) og Yousef (6) lider av underernæring. Det lille Israel slipper inn av nødhjelp, når ikke de som trenger det mest.

Gaza er et lærebokeksempel på folkemord, sier israelsk menneskerettighetsgruppe

Storbritannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

– Disse møtene stanser ikke kulene

Pass på. Du kan risikere å møte på en terrorist i Oxford Street.

Nok en gang går høyreekstremister til angrep på asylhoteller i Storbritannia.

Flere europeiske land åpner for å sette ut asylprosessen til tredjeland

Kurdernes framtid i Nordøst-Syria blir stadig mer usikker

Etterlyser «mer enn bare ord» fra vestlige land: – Israel bruker sult som våpen

Da Monica Goksøyr besøkte Nationaltheatret for første gang, innså hun at hun var en fuckings bondeknøl.

Etter at syriske sikkerhetsstyrker trakk seg ut av Sweida, har beduinske stammeledere oppfordret flere til å slutte seg til kampen.

I dag legger de ned våpnene

Fordrivelsen av palestinere på Vestbredden eskalerer

Etter krigen med Israel har Iran startet en ny krig – denne gang mot sitt eget folk. Landets minoriteter blir hardest rammet, advarer flere menneskerettighetsorganisasjoner.

Den britiske regjeringer terrorlister propalestinsk aksjonsgruppe. Medlemmer kan risikere fengsel.

– Tjener penger på å gjøre folk syke

Kurdiske kvinnegrupper ruster seg for et nytt Iran

Dersom Donald Trump går inn i krigen mot Iran, risikerer han å bli upopulær blant mange amerikanere.

Kurdere øyner muligheten til å styrte regimet

Ikke fortell Ryan Gosling hemme­lig­heter.

Det er ikke gratis å «holde rom».

Tyrkias president Erdoğan arresterer regime­kri­ti­kere i hopetall

Klarer de å unngå venstre­side­fella?

Israel vil rive landsbyen Khan al-Ahmar for å dele Vest­bred­den i to. Oljefondet er fortsatt investert i selskapet som eier boset­tingens kjøpe­sen­ter.

Frykter han er neste på Israels drapsliste

Al Jazeera-journalist drept i Gaza: «Anas var blitt en del av våre hjem»

Anklages for politisk teater

Brødrene Amir (4) og Yousef (6) lider av under­er­næ­ring. Det lille Israel slipper inn av nødhjelp, når ikke de som trenger det mest.

Gaza er et lærebok­ek­sempel på folkemord, sier israelsk menneske­ret­tig­hets­gruppe

Storbri­tannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

– Disse møtene stanser ikke kulene

Pass på. Du kan risikere å møte på en terrorist i Oxford Street.

Nok en gang går høyre­eks­tre­mister til angrep på asylho­teller i Storbri­tannia.

Flere europeiske land åpner for å sette ut asylpro­sessen til tredjeland

Kurdernes framtid i Nordøst-Syria blir stadig mer usikker

Etterlyser «mer enn bare ord» fra vestlige land: – Israel bruker sult som våpen

Da Monica Goksøyr besøkte Natio­nal­theatret for første gang, innså hun at hun var en fuckings bondeknøl.

Etter at syriske sikker­hets­styrker trakk seg ut av Sweida, har beduinske stamme­le­dere oppfordret flere til å slutte seg til kampen.

I dag legger de ned våpnene

Fordri­velsen av pale­sti­nere på Vest­bred­den eskalerer

Etter krigen med Israel har Iran startet en ny krig – denne gang mot sitt eget folk. Landets mino­ri­teter blir hardest rammet, advarer flere menneske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjoner.

Den britiske regje­ringer terror­lister propa­le­stinsk aksjons­gruppe. Medlemmer kan risikere fengsel.

– Tjener penger på å gjøre folk syke

Kurdiske kvinne­grup­per ruster seg for et nytt Iran

Dersom Donald Trump går inn i krigen mot Iran, risikerer han å bli upopulær blant mange ameri­ka­nere.

Kurdere øyner muligheten til å styrte regimet

Ikke fortell Ryan Gosling hemmeligheter.

Tyrkias president Erdoğan arresterer regimekritikere i hopetall

Klarer de å unngå venstresidefella?

Israel vil rive landsbyen Khan al-Ahmar for å dele Vestbredden i to. Oljefondet er fortsatt investert i selskapet som eier bosettingens kjøpesenter.

Brødrene Amir (4) og Yousef (6) lider av underernæring. Det lille Israel slipper inn av nødhjelp, når ikke de som trenger det mest.

Gaza er et lærebokeksempel på folkemord, sier israelsk menneskerettighetsgruppe

Storbritannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

Nok en gang går høyreekstremister til angrep på asylhoteller i Storbritannia.

Flere europeiske land åpner for å sette ut asylprosessen til tredjeland

Da Monica Goksøyr besøkte Nationaltheatret for første gang, innså hun at hun var en fuckings bondeknøl.

Etter at syriske sikkerhetsstyrker trakk seg ut av Sweida, har beduinske stammeledere oppfordret flere til å slutte seg til kampen.

Fordrivelsen av palestinere på Vestbredden eskalerer

Etter krigen med Israel har Iran startet en ny krig – denne gang mot sitt eget folk. Landets minoriteter blir hardest rammet, advarer flere menneskerettighetsorganisasjoner.

Den britiske regjeringer terrorlister propalestinsk aksjonsgruppe. Medlemmer kan risikere fengsel.

Kurdiske kvinnegrupper ruster seg for et nytt Iran

Dersom Donald Trump går inn i krigen mot Iran, risikerer han å bli upopulær blant mange amerikanere.