Første gang jeg så Ryûsuke Hamaguchis «Hjortestien» – i Venezia, vel å merke, med festivalslitasje og søvnige øyne – ble jeg litt grinebitersk i møte med den uferdige strukturen. Utprøving i sanntid og selvreflekterende, selvbevisst famling i filmatisk grammatikk er vanligvis estetiske kvaliteter jeg holder umåtelig høyt, men Hamaguchis to forrige filmer fra 2021 – de Éric Rohmer-siterende, visuelle novellene i «Wheel of Fortune and Fantasy» og ikke minst «Drive My Car» – var så avrundede uten å være påståelig komplette og så selvsikre uten å briske seg med det beherskede filmspråket.