Vimpler, dongeri og Doppeldusch i monter

KommentarVi havna på …Endre Ugelstad Aas21. november

Rødt og hvitt: Fotballmuseet i Offenbach am Main har over 5000 gjenstander som forteller historien om fotballklubben Kickers Offenbach. Foto: Endre Ugelstad Aas

I dag er det unntakstilstand, sa museumssjefen ved Das Kickers-Fan-Museum.

Alle ordene på scenen suger krafta ut av Steve Tesichs sterke dramatikk.

Insisterende bokstaver

AnmeldelseTeaterMariken Lauvstad21. november

Forstyrrende: Teksten i «Under open himmel» evner å si noe vesentlig om kunstens plass. Det gjør ikke bokstavene på scenen eller ordene som regner fra taket. Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

Under open himmel

Det Norske Teatret

Av Steve Tesich

Oversatt av Ragnar Hovland

Regi: Erik Ulfsby

Visuelt uttrykk: Lars Ø Ramberg

Med: Peiman Azizpour, Amell Basic og Pål Christian Eggen

Over Det Norske Teatrets hovedscene hviler et tungt mørke, og scenerøyken svever som disig tåke. Svære, monumentale, betonggrå bokstaver antyder et kaldt, forlatt og utbombet landskap. En mann står på ei oljetønne med ei løkke rundt halsen idet en annen mann, iført en sliten dress, kommer trekkende på ei diger, overfylt vogn med presenninger over. Kjerra er full av kunst som er reddet fra bombede museer og herskapshus.

I «Hjortestien» danner kjente konflikter rundt turisme utgangspunkt for en sammensatt erkjennelse om forholdet mellom menneske og natur.

Komposisjon av natur

AnmeldelseFilmBenjamin Yazdan21. november

Dyktige amatører: Enkemannen Takumi (Hitoshi Omika) og datteren Hana (Ryô Nishikawa) spiller sentrale roller i «Hjortestien». Foto: Another World Entertainment

Hjortestien

(Japan, 2023) Regi og manus: Ryûsuke Hamaguchi Drama/ 1t. 46 min./ Kino

Første gang jeg så Ryûsuke Hamaguchis «Hjortestien» – i Venezia, vel å merke, med festivalslitasje og søvnige øyne – ble jeg litt grinebitersk i møte med den uferdige strukturen. Utprøving i sanntid og selvreflekterende, selvbevisst famling i filmatisk grammatikk er vanligvis estetiske kvaliteter jeg holder umåtelig høyt, men Hamaguchis to forrige filmer fra 2021 – de Éric Rohmer-siterende, visuelle novellene i «Wheel of Fortune and Fantasy» og ikke minst «Drive My Car» – var så avrundede uten å være påståelig komplette og så selvsikre uten å briske seg med det beherskede filmspråket.