Kjære leser, i dag skal du lære et nytt ord: geososiale klasser. I sin splitter nye bok kartlegger den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty alle valg i Frankrike fra revolusjonen i 1789 til 2022, og konklusjonen er oppsiktsvekkende: I motsetning til det som ofte antas i den offentlige debatten, betyr klassebakgrunn mer enn før for politiske valg.

Men klassestrukturen har blitt mer kompleks. Det handler ikke bare om sosial posisjon, eiendom og utdanning, men også om hvor i landet man bor. Dagens klasser er både sosiale og geografiske.

«Den politiske konfliktens historie» er skrevet sammen med Pikettys ektefelle, professor Julia Cagé. Verket, som er på 800 sider, viser hvordan århundrer med konflikter går langs to konfliktlinjer – den sosiale og den geografiske.

Det var dette som gjorde det urbane borgerskapet, arbeiderklassen og bøndene til tre uavhengige politiske krefter for 80–100 år siden, og det er dette som fører til tredelingen av fransk politikk i dag:

Det urbane borgerskapet og den øvre middelklassen samler seg rundt president Macrons liberale sentrum-høyre, arbeiderklassen i distriktene rundt Le Pens høyrepopulister, mens venstresiden mobiliserer den urbane, velutdannede middelklassen og lønnsmottakerne.

Piketty og Cagé har samlet data fra Frankrikes 36.000 kommuner, noe som gir et forbløffende bilde av de skiftende sosiale og politiske mønstrene. Gjennom det meste av 1900-tallet var skillelinjen hovedsakelig sosial: Arbeiderklassen i både store og små byer samlet seg rundt kommunistpartiet (PCF) og sosialistpartiet.

Men på 1990- og 2000-tallet vant høyrepopulistene terreng på landsbygda og i småbyene. Arbeiderklassen her ble hardt rammet av industrinedlegging og sentralisering av offentlig sektor. Mange mistet troen på sosialdemokratiske regjeringer og EU.

Samtidig kollapset Kommunistpartiet: «Dette historiske perspektivet er viktig for å forstå de enorme forventningene til kommunismen som preget den franske arbeiderklassen på midten av 1900-tallet, og den enorme skuffelsen som oppsto på slutten av århundret», skriver de to forfatterne.

Konsekvensen var en geografisk deling av velgerne blant lønnsmottakerne. Mens industriarbeiderne i distriktene gikk til Le Pen, står venstresida fortsatt sterkt i de store byene, særlig blant de «sosialt utdannede» med jobber innen helse og utdanning, og også blant mange ansatte i usikre serviceyrker som ofte leier bolig.

«Piketty og Cagé tar feil på ett avgjørende punkt: innvandringspolitikken»

Siden Mitterands valgseier i 1981 har venstresida styrt Frankrike i lange perioder, men i dag er den bare én av de tre store blokkene. Hvis venstresida skal gjenvinne flertallet, må den vinne tilbake arbeiderklassen i distriktene og alle sofavelgerne.

«Det er viktig å fokusere på den sterke følelsen av å bli forlatt i småbyer og landsbyer (...) både når det gjelder tilgang til offentlige tjenester som transport, sykehus og utdanning, og når det gjelder det som oppfattes som ødeleggende internasjonal og europeisk handelskonkurranse», påpeker Piketty og Cagé.

Territorielle skillelinjer er også temaet i boka «Det, de kalder udkant, kalder vi hjem» som jeg publiserte i forrige måned sammen med den sosialdemokratiske parlamentarikeren Bjørn Brandenborg. Det er mange likheter mellom Frankrike og Danmark, men også forskjeller.

Vi har også konsentrasjonen av høye inntekter og akademikere rundt storbyene, sentralisering og maktesløshet i små lokalsamfunn og ulik velferd – økonomisk pressede utkantkommuner kan ikke levere gode tjenester til innbyggerne.

De politiske mønstrene er imidlertid bare delvis like. Danmarksdemokraterne og Dansk Folkeparti står også sterkest på landsbygda og i småbyene, mens den rødgrønne venstrefløyen har sine bastioner i de store byene. Fra 2017 til 2022 knyttet imidlertid Socialdemokratiet i Danmark sterke bånd til industriarbeiderklassen og distriktene, og partiet fikk mange steder 30–40 prosent av stemmene. Hvordan er verdt å merke seg.

Piketty og Cagé tar nemlig feil på ett avgjørende punkt: innvandringspolitikken. Som Johannes Henriksen skriver i Informations anmeldelse av boka, antar de «at store deler av Europas velgere har latt seg forføre til å bli opptatt av innvandring av borgerlige medier og en skruppelløs høyreside». Her er forfatterne ofre for en «senmarxistisk» blindhet for at «kultur og religion kan være både identitetsskapende og konfliktskapende».

Velgeranalysene taler et klart språk: Både i Frankrike og Danmark er brede grupper opptatt av de store integrasjonsproblemene som masseinnvandringen har skapt.

I Danmark ville Socialdemokratiet aldri ha «slått gjennom» i arbeiderklassen og i distriktene uten en streng innvandringspolitikk, kombinert med en venstreorientert fordelings- og distriktspolitikk. Dessverre er sosialdemokratiets identitet mindre tydelig etter SVM-regjeringen i 2022 med to borgerlige partier.

Særlig taper Socialdemokratiet terreng til SF, men vi ser også en begynnende velgerflukt til Dansk Folkeparti og Danmarksdemokraterne. Begge disse høyrepartiene har protester mot sentralisering som en merkesak. Territoriell inndeling og distriktspolitikk er blitt Socialdemokratiets nye sårbarhet.

Oversatt av Lars Nygaard