Bare kjør ditt eget løp du, Magnus.
Klokka er 06.35 og Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK, har ankommet fjernsynshuset på Marienlyst i Oslo. Morgensendingen er alt godt i gang, og vaktsjefen bare vinker Takvam videre. Han kan fikse biffen sjæl. Han har tross alt vært her noen år. 39 for å være helt eksakt.
Takvam går enda en trapp opp og inn på et lite kontor han deler med sine to kollegaer Lars Nehru Sand og Bjørn Myklebust. «Kontoret uten utsikt, men med mye innsikt», står det skrevet under navnene på døra. Kontoret er lite og vindusløst.
– Noen prøvde vel å være litt morsom med det der, sier Takvam.
Det var ikke ham.
– Hva bringer deg hit så tidlig?
En enslig kollega i det åpne kontorlandskapet utenfor Takvams kontor løfter hodet over en pc-skjerm.
– Ringeriksbanen, svarer Takvam.
– Jeg har rota meg inn i lønnsoppgjøret, svarer kollegaen og senker hodet igjen.
Takvam setter seg ned ved kontorpulten, skrur på dataen og taster ned det han mener er gode spørsmål om Ringeriksbanen.
– For noen er dette viktig, men for mange er det ikke det. Min oppgave er å få det til å høres viktig ut for flere, sier Takvam.
Han vil snu om på rekkefølgen på spørsmålene programlederne skal stille.
– Jeg komponerer, sier Takvam om det han gjør før stemmen hans skal strømme ut og bli med på morgenstunden til hundre tusenvis av trøtte tryner i det ganske land.
– Først starter jeg med det lokale, og så vier jeg det ut til den generelle analysen.
Mange «kjenner» Magnus Takvam. Sånn er det med dem som er på radio og tv så å si daglig. Om vi plutselig går forbi dem på gata, kan vi komme til å løfte hånda og hilse, forveksle vedkommende med en gammel venn, fordi det er noe kjent med dem, noe dagligdags.
Når Takvam minutter seinere sitter i studio og gjør Ringeriksbanen til noe viktig for flere enn dem som bor mellom Hønefoss og Sandvika, løfter han, slik vi ofte ser, høyre hånd foran den andre når han understreker et poeng, og folder de rolig tilbake, som et signal til programleder: Nå kan du stille neste spørsmål. Innimellom dytter han den tjukke brilleinnfatningen på plass med venstre hånd, selv om brillene er på plass. En gestikulering hvis funksjon muligens er å styre Takvam inn på neste setning om han skulle sette seg fast i et litt for langt «eeeehm».
Takvam nikker til programlederne. Han er kommet til veis ende med Ringeriksbanen, løfter notatblokka han har liggende foran seg inne i studio, snurrer på stolen og skal til å gå ut da programlederen sier: «Bare ett til, Takvam.»
Og kommentatoren snur seg rolig tilbake for å ta imot ett spørsmål til.
Kanskje kjenner de på det alle sammen nå, at tida er knapp. Snart får de ikke stille dette ene, siste spørsmålet de lurer på. Om ei lita uke må de gi slipp.
Takvam skal gå av med pensjon.
– Svarer jeg på det du spør om nå? sier Magnus Takvam og lener seg bakover i en stol i sin egen stue i huset på Bygdøy.
Rundt ham er det spor av andre mennesker, en liten legovogn under en krakk, et dokkehus i hagen, en leikekrok i trappa, og en rekke bilder av familien hans som har vokst til fem barn og elleve barnebarn. Foran seg har han en kopp og en liten termos med kaffe. Ingen notatblokk som kan hjelpe ham med å holde styr på detaljer og viktige poenger som må komme fram i løpet av samtalen.
Når det kommer til Ringeriksbanen, regjeringens klimamål, lønnsoppgjøret eller sykehusreformen, svarer han som oftest gjennomtenkt og i ikke så altfor lange resonnement. Dette endrer seg når spørsmålene handler om ham selv, hans liv og hans egen familie, eller mer konkret: hans mor, poeten Marie Takvam.
– Jeg har aldri snakket så mye om meg selv som i de månedene etter at jeg utga boka.
«Hun skrev for å kunne leve. Min mor, Marie Takvam» kom ut i fjor.
Å snakke om seg selv og de innerste og private tingene er ikke selvsagt for Magnus Takvam, men i boka skriver han tett på mora og dermed også seg selv.
Marie Takvam døde 28. januar 2008 etter flere år på institusjoner. Hun led av vrangforestillinger og utviklet en slags type alzheimer eller demens, forklarer Takvam. De siste årene av livet mistet hun korttidshukommelsen. Til og med da sønnen spilte av lydopptak fra NRKs arkiv der hun leser sine egne dikt, kunne hun undrende stille seg spørsmålet: «Har jeg skrevet det?».
– De besøkene var tunge. Det var en dårlig slutt. Hun mistet evnen til å tenke og forme språk. Og pakket inn i ramma på et sånt sykehjem der de sitter og ser på amerikanske såpeoperaer når sola skinner ute, det var deprimerende.
Det var flere grunner til at Takvam til slutt bestemte seg for å skrive om mora.
En av dem var at han hadde lyst til å skrive en bok der diktene hennes fikk god plass, men en annen grunn var at han hadde noe usagt, noe uoppgjort med sin egen mor.
– Selv om det høres pompøst ut, så var det et forsøk på å ta den samtalen med henne som jeg aldri fikk da jeg skulle gjøre opprør i ungdommen. Hun var ikke i stand til å svare på kritikken og sinnet jeg hadde den gangen. Denne boka er et slags forsøk på å rekonstruere en samtale med henne i ettertid, forteller Takvam.
I barndommen var Magnus Takvam ofte i Hjørundfjord i Ørsta på Sunnmøre, der mora vokste opp. Gode minner derfra er blandet sammen med stadige forflytninger og etter hvert også foreldrenes skilsmisse. Takvams søster dro for å bo med faren, selv ble han boende med sin mor Marie, på godt og vondt.
Bruddet kom ikke plutselig, skriver Takvam i boka, men «familielivets disiplinerende virkning forsvant da enheten mor, far og barn ble oppløst».
Mor og sønn levde tidvis i en tosom tilværelse. Og Marie Takvam skrev og skrev, ti diktsamlinger, to romaner, et teaterstykke, og lik sin sønn var hun en radiostemme. Hun var med i barnetimen på 1950- og -60-tallet. Samtidig som mora skrev, strevde sønnen Magnus med å få hennes oppmerksomhet, imponere henne, og vinne hennes gunst, slik en drøss av mennesker rundt henne forsøkte. Det var ikke lett. Etter hvert tok alkoholen stadig mer plass i Maries liv.
– Jeg hørte ofte på henne lese egne dikt på Club 7 på 1970-tallet. Det var emosjonelt veldig sterkt, at en som holdt på å bryte sammen i livet, fremdeles greide å framstå med en sånn kraft.
I sånne øyeblikk strevde han med å holde følelsene i sjakk.
– Marie var grenseløst åpen, kanskje for åpen. Hun eksponerte seg selv, en ekshibisjonist på en måte.
«Politikerne sier ofte noe, og så gjør de noe annet. Det er der man kan gå inn»
— MAGNUS TAKVAM
Det gjorde henne sårbar, forteller Takvam. Men det er nettopp derfor, fordi hun var den hun var, ærlig, nesten naiv, men samtidig en offentlig person, at han selv måtte fortelle Maries og sin egen historie, uten filter.
Boka har ført til at han har blitt vant til å få en rekke spørsmål om sår fra sitt eget liv, og om hvordan det har preget ham.
– Hvordan er det å snakke om egne erfaringer i det offentlige?
– Jeg synes egentlig ikke det er så vanskelig. Alle har en viss sjenanse, en intimsfære de ikke åpner helt opp, men mange kjenner seg igjen i det jeg skriver, og det er jeg glad for. At det ikke blir oppfattet som det helt private.
– Var du nervøs da boka kom ut?
– Ja, litt. Jeg var redd for om den ble betraktet som en spekulativ bok.
– Spekulativ?
– At det kunne bli sånn «se så jævlig vi hadde det, er det ikke litt gøy å se på?». Det var ikke intensjonen, derfor er det så viktig å skrive med en slags varme og sympati, men samtidig vise fram det som er vanskelig for det mennesket.
I boka deler Takvam nært om mora, men også seg selv, som ung og usikker, bitter og sint, men også sårbar.
«Det var veldig sterkt at en som holdt på å bryte sammen, greide å framstå med en sånn kraft»
– Det er klart at om det blir for privat, så angår det ikke andre. Da er det lett å tenke at det bare var noe han måtte skrive for å få det ut av kroppen, terapi for seg selv. En dagbok.
Men da tilbakemeldingene og anmeldelsene kom, kunne Takvam senke skuldrene. Mange kjenner seg igjen i boka.
Og å gjøre de små tingene som er viktige for noen, slik som hans kompliserte forhold til mora, til noe mer allment og viktig for flere, er som en rød tråd i Takvams virke.
Det er bare å notere. Dette er en del av Takvams metode.
– Jeg tror selv at jeg skriver analytisk, at jeg tolker mens jeg skriver. Det er ikke bare en fortellende stil, men det er en form. «Det og det skjedde», men jeg prøver å si hvorfor. Det er et sug etter å forstå hva som skjer, ikke bare fortelle om det.
I boka veksler han mellom det vonde og det vakre.
Oversatt til språket til en politisk kommentator er det kanskje «på den ene, men på den andre sida». Han må se ulike årsakssammenhenger, ikke bare hoppe til en konklusjon og sette to streker under.
Det liker ikke Takvam. Om du skal ha med deg lytteren til konklusjonen, må du vise veien. Hvilke spørsmål har blitt stilt? Hvilke synspunkter har kommet fram, hva vet vi, og hva vet vi ikke?
Researchen til det han kommenterer, gjør han selv. Hvis ikke kan det bli misforståelser. Og når han forklarer hvordan han jobber, dukker glimt av hans fortid som Suf-er eller AKP-ml-er opp. Takvam liker å «skolere» seg selv.
«Det er et sug etter å forstå hva som skjer, ikke bare fortelle om det»
I dag vil han kanskje skolere seg om energi, forsøke å kunne så mye som mulig om et felt som en journalist kan klare uten selv å være ingeniør. Men da han var yngre, skolerte han seg for å bidra til arbeiderklassens revolusjon. I proletariatets tjeneste, da han forsøkte å støpe betong, så han på sine egne hender og tenkte: Dette vil jeg bli gal av. Samtidig erkjente han hvor lite egnet han var til å rekruttere nye kadre. Men den egentlige grunnen til at Takvam meldte seg ut av AKP-ml, var en voksende følelse av at prosjektet var feilslått.
– Ideen om å omvende arbeidere til revolusjon var et umulig prosjekt i det moderne Norge, og jeg gjorde egentlig aldri et ærlig forsøk på å overbevise noen.
Takvam brøyt med partiet og gikk inn i journalistikken. At dette ble hans yrkesvei, er litt tilfeldig. Det var en praktisk utdannelse, og den var kjapp. Takvam liker ikke å dvele for lenge ved ting; livet må ha taktskifter.
Forsker kunne han nok ikke ha blitt, sier han og rister på hodet. Å jobbe lenge og tålmodig med bare én ting, er ikke helt for ham. Å variere mellom ulike saker, å kjenne pulsen pumpe når arbeidsdagene er på sitt mest intense, for å så bli avløst av rolige dager hvor han kan sitte og lytte til andre på seminar, det er slikt som passer Takvam godt.
En del av mandatet når man jobber for statens rikskringkasting er å være en stemme for alle. Hans rolle er ikke å mene noe den ene eller den andre veien. Egentlig liker han bedre å omtale seg selv som en analytiker og ikke en kommentator. Likevel, for dem som liker å lytte etter de små nyansene i Takvams stødige og jevne stemme, eller å se litt ekstra etter om øynene endrer seg noe gjennom brilleglasset når han snakker om enkelte tema, så er det én sak som ser ut til å vekke ekstra følelser i den politiske analytikeren: klima og miljø.
– Nei, nei, sier han på spørsmål om klimasaken er viktig fordi han er en sånn bestefar som tenker på barnebarnas framtid.
– Det er ikke sånn; det er ikke idealisme. Det er mer en faktisk tilnærming til det. Politikerne sier ofte noe, og så gjør de noe annet. Det er der man kan gå inn, sier Takvam.
Hans rolle er å stille spørsmål, men også å legge til grunn vitenskapelig kunnskap. Slik som rapportene om naturen og klimaets tilstand, for eksempel.
Hver morgen løper Magnus Takvam. En liten tur. Helst før soloppgang. Å løpe i mørket har en funksjon:
– Det ser ikke så pent ut, for å si det sånn.
Han løper uten pulsklokke eller andre duppeditter. Han kan kjenne etter på kroppen om han har løpt fort og langt. Det er to ting han gjerne vil når han går av med pensjon: Løpe litt lenger og litt fortere, ikke mer enn det. Små ambisjoner som skal holde unna forfallet han vet kommer. Det er en del av det å bli eldre, enten man vil eller ei.
Når Takvam slutter i NRK, slutter ikke analysene. Han skal skrive kommentarer for den politiske nettavisa Alltinget fra i høst. Og en ny bok er også underveis. Hans mor, Marie, skrev for å kunne leve. Sønnen, Magnus, har en annen metode:
– Jeg må analysere for å overleve, framfor å dikte, eller å være meg selv fullt ut i offentligheten.
Likevel, om du ser ham plutselig på gata, så kan du løfte hånda og hilse. Tross alt, så har han vært en venn på eteren i ganske mange år.