Magnus Takvam
Tett på makta. En motvillig journalists memoarer
Sakprosa
Kagge forlag 2024, 242 sider
Kanskje er jeg for naiv. Jeg hadde ikke forestilt meg at politisk spill kan foregå slik, nesten helt åpent: En god stund før Bjørnar Skjæran blir valgt til nestleder i 2019, spør en av Jonas Gahr Støres rådgivere NRK-kommentator Magnus Takvam om han kan nevne på lufta i NRK at Skjæran er aktuell. Takvam synes det er en litt pussig forespørsel. Han «forsto opplegget som en slags prøveballong der partiet kunne teste reaksjonen når han ble lansert».
Slike pussigheter skulle jeg gjerne lest mer om i Takvams egen bok, «Tett på makta». I hvor stor grad er en sentral aktør som Takvam innsydd i makta?
Har man hørt og lest Takvam som mangeårig politisk kommentator, kommer det ikke som noen overraskelse at han har et tett forhold til kildene. En rasende Carl I. Hagen kan i 2005 ringe og skjelle ham ut omtrent før han er kommet ut av studio. Som statsminister kan Jens Stoltenberg gripe ham i skuldrene og spørre: «Hva faen var det du sa på Dagsrevyen om talen min?» Mens Stoltenberg er i opposisjon (2001–2005), derimot, drikker Takvam og Stoltenberg ofte kaffe i stortingsrestauranten om morgenen. Gjensidig avhengighet i forhold til kilder er en interessant side ved «Tett på makta». Men det gjør den også til frustrerende lesing. Takvams varsomme, utprøvende stil som kommentator har både sterke og svake sider.
I 2021 utga han en personlig, selvutleverende bok om moren, forfatteren Marie Takvam, «Hun skrev for å kunne leve». Årets bok er mer distansert. Den kan leses som en oppfølger til hans første bok, «Arbeiderpartiets fall» (2002). De politiske bøkene er konsentrert om Ap, styringspartiet på venstresida. «Tett på makta» har fire hovedkapitler. Første del, ‘En motvillig journalist’, gir et riss av Takvams bakgrunn. Siste del, ‘Politikkens tilstand’, analyserer den politiske situasjonen nå.
De to midtre delene inneholder analyser av saksfelt Takvam interesserer seg særskilt for. Debatter om ‘Terror og overvåkning’ har han fulgt i en årrekke. Lund-kommisjonens arbeid og seinere terror-hendelser i Norge får grundige, forsiktige overveielser. I behandlingen av rettssaken etter 22. juli er Takvam tilbakeholden med å hevde egne meninger, for eksempel om gjerningsmannens tilregnelighet.
«Takvams varsomme stil har både sterke og svake sider.»
Neste hoveddel ser nærmere på hvorfor natur- og klimapolitikken har sviktet. Her er Takvam tydeligere. Han etterlyser et sterkere politisk lederskap, samtidig som han retter flengende kritikk mot nettopp Jens Stoltenbergs klimapolitikk. Takvam er i tillegg kritisk til mediene, som i for liten grad har prioritert klima og natur, tross økende krise gjennom flere tiår. Takvam nevner «opplysning» i forbindelse med overvåkning og terror. Han kunne nevnt behovet for folkeopplysning også når det gjelder natur og klima. Noe fundamentalt svikter i offentligheten når nordmenn er blant verdens ledende klimaskeptikere, samtidig som flom og ras stadig oftere truer menneskeliv og infrastruktur, også i vårt land.
Korte riss av et livsløp innleder boka, som ellers holder seg «tett på makta», det vil si Arbeiderpartiets makt. Noen omfattende memoarbok er «Tett på makta» ikke. Takvams inngang til yrket er, som for mange journalister, preget av tilfeldigheter. Han engasjerte seg i SUF/AKP-miljøet omkring 1970, studerte spansk, avbrøt studiene «for å leke arbeiderklasse», som han kaller det. Etter å ha forlatt det politiske ungdomsprosjektet søkte han journalisthøgskolen for å få en rask utdanning, fikk noen vakter i NRK på 1980-tallet – og ble der til han begynte som kommentator for nettavisen Alltinget i 2022. Takvam nevner en rekke politiske ledere han har vært i tett dialog med – helt fram til 2024. Mest oppsiktsvekkende er at han så sjelden nevner Erna Solberg, til tross for at hun har vært statsminister i åtte år – og ifølge Takvam må betraktes som «favoritt som statsminister» etter neste valg. Mot slutten beveger boka seg igjen dypt inn i det politiske spillet, som på ingen måte viser vei ut av uføret – for ikke å si uværet – vi er på vei inn i.
En annen mangel i boka er redigering og korrekturlesing. Både denne og forrige bok, om Marie Takvam, er utgitt av Kagge. Forskjellen er merkverdig stor på de to utgivelsene. Setningene og flyten i «Tett på makta» virker kort sagt mindre gjennomarbeidet. I flere tilfeller mangler mellomrom mellom ord på hele linjer. Det ser slurvete ut. Likevel, boka uttrykker på gode måter en kombinasjon av sorg og omsorg for det norske demokratiet, i et stadig vanskeligere i klima – i mer enn én forstand.