I ein roman av Erik Maria Remarque står ein ung soldat og ser på at ei kvinne tvingar mannen sin til å flytta alle dei tunge, høgglansa mellomkrigstidsmøbla deira ut på gata under bombinga av Berlin. Det er det dummaste dei kunne gjort, for dei burde heller brukt kreftene på å berga seg sjølve. Men det er typisk menneskeleg å øydeleggja si eiga framtid ved å klamra seg til fortida.