Komlesesongen er, for å si det med et dårlig oversatt engelsk uttrykk, over oss. Et besøk på Kaffistova, Bondeheimens kulinariske storstue, er obligatorisk for hver en osloborger med gane for den tradisjonsrike norske potetkaka, enten du kaller den raspeball, klubb eller kompe.

Men hva er det vi ser på menyen – Dirty Fries? Den som skulle tvile på at engelske ord sniker seg inn over alt, vil få en realitetsorientering idet hun over komler velger potetretten med revet ost og bacon (­eller røkt sideflesk, om du vil).

Kanskje ville salget stupt dersom den hadde vært solgt som skitten pottit, men hadde det likevel vært verdt et forsøk?

I Danmark har de, etter årevis med fri flyt av anglisismer, nådd smertegrensa. ­Avisa Informations Rune Lykkeberg og Bjarne Corydon har fått kritikk for overdreven bruk av engelske ord i sin podkast, og de gir klagerne rett: «Generelt lyder dansker dummere når de tror de er klokere ved å tale engelsk.»

Som følge har de åpnet ild mot lånte ord og uttrykk. Hver uke lanserer de danske nyord som kan erstatte de engelske – først ut er bias.

Klassekampen tar i høst over stafettpinnen fra vår danske søsteravis. Men i vår ­store tiltro til det norske språk vil vi, heller enn å lage nyvinninger, leite oss fram til ord og uttrykk som stadig sjeldnere får skinne. Til det trenger vi deres hjelp – for instrukser se faktaboks.

Språklige forviklinger på lufta

For fremmedordenes inntog skaper trøbbel også her til lands.

I den siste episoden av podkasten «Goffeng på leting» oppstår det språklige forviklinger. Venstre-politiker Abid Raja sitter i studio for å snakke om sin bok «Vår ære og vår frykt» da programleder Espen Goffeng ber ham gi sin «stump speach».

«Hva sa du? Jeg skal gi deg en …?» spør Raja.

«En kjapp oppsummering, nærmest», forklarer Goffeng og innser kanskje her at snarveien han tok ved å bruke dette snappy engelske ordet, viser seg å være en omvei.

I forklaringen, som tar et halvt minutt, kommer det frem at stump speech er talepunktene amerikanske politikere gjentar gang på gang i en valgkamp.

– Jeg gremmer meg av og til når jeg bruker slike ord, for jeg støtter kampen mot engelske begreper i norsk tale, sier Goffeng da Klassekampen slår på tråden.

I løpet av episoden bruker han begrep som self contained, in effect og basket case. Men også ett og annet fornorsket ord som stressfulle.

– Under et podkastopptak eller i en intervjusituasjon der praten må gå, så skjer det av og til. Man finner ikke det norske ordet, så bruker man det engelske for å komme videre. Så i muntlig er det vanskelig, men skriftlig gjør jeg det bare i et labert forsøk på å være morsom, innrømmer Goffeng.

Pynter seg med lånte fjær

At ungdommen nå til dags salter og peprer sitt dagligspråk med engelske ord, er opplest og vedtatt. Men skal vi tro språkviter og forfatter Helene Uri, bør også de voksne stige ned fra sin høye hest. Selv hos henne, som har viet sitt yrkesliv til det norske språk, sniker engelske fraser seg inn.

– Jeg bruker det for å pynte meg, innrømmer Uri.

– For eksempel bruker jeg ordet attitude. Vi gjør det jo alle sammen, snakker først på norsk og avslutter med et engelsk ord. Jeg er ikke allergisk mot det, men problemet er at det er så mye bevisstløs bruk der ute.

Slik hun ser det, er det særlig problematisk at statlige og kommunale etater bruker den engelske ordboka flittig. Ikke før har vi lært oss å leve med at Høyskolen i Oslo og Akershus ble omdøpt OsloMetropolitan University, er Oslo Science City i ferd med å reise seg. Også mediene bør ta større språkansvar, mener hun.

– Jeg har lenge forsøkt å prente inn at når en journalist bruker engelsk i artiklene sine, kan det hende at det treffer noen unge lesere, at noen irriterer seg, mens andre ler. Men hvis man hadde brukt norske begreper, ville ingen ha spurt seg: «Hvorfor skriver de ikke flere engelske ord?». Men det bare preller av.

Vi er selv out of line

Her er en liten selvransakelse på sin plass. Denne uka har vi tatt oss selv i å si at vi gjerne vil være the bigger person, vi er blitt intrigued av en minnesmerke-konflikt i Vardø, og vi har hevdet at noe var out of line. Og den må neppe lete så altfor lenge, den som i våre aviser ser etter engelsk syntaks.

Også Aftenposten skrev denne uka om hvordan man skal «holde sneakersene freshe», de opplyste om «gamechangers» for trening i overgangsalderen – og om «Tinder-fotograf» Chris Blonk som kom rett fra «shoot» for å tipse om hvordan du optimaliserer datingprofilen.

Titt og ofte kan man høre folk unnskylde bruken av engelske ord med at norsk er et fattigere språk. At vi mangler noen ord, kan Helene Uri bekrefte.

– Selvfølgelig gjør vi det, akkurat som det mangler noen ord i engelsk. De har ikke et ord for døgn og må si 24 hours, og de har ikke forskjell på du og dere, men de klarer seg jo fint. Det er derfor man har lånord, som i det store og det hele er morsomt – man må bare tenke seg litt om.

Da alle skulle ha en purpose

Men at norsk skulle være et fattig språk, går Uri ikke med på.

– Det er bare tull! Det blir ofte morsommere og mer originalt om man klarer å uttrykke seg på norsk. Det er en misforståelse at ting høres bedre ut på engelsk. Tenk bare på at vi alle skulle ha en purpose for noen år tilbake. Det er jålespråk.

– Informations redaktør har fått beskjed om at han høres dum ut når han krydrer språket med engelske ord.

– Er ikke jålebukker dumme da? Det er ingen motsetning, slik jeg ser det.

Så hva skulle språkviteren si i stedet, om hun skulle nekte seg selv å bruke «attitude»?

– Hm. Det hadde jo vært morsomt å finne et annet ord enn «kul holdning». Men nå tok du meg litt på senga … Kanskje det er et ord vi må ta til oss.

Kan lide av kjentmannssyndrom

Hvis det norske språket er så rikt som Uri skal ha det til, kreves vel bare vilje til å omformulere setninger? Men at mange engelske ord vitner om latskap, går ikke Espen Goffeng med på.

– Nei, jeg tror ikke det. Når det brukes godt, er engelsk et mer elegant språk enn norsk. Så jeg er jo litt misunnelig. Norske oversettelser av engelske ordsmeder blir platt og fattig.

– Men kan det ikke mane til kreativitet også? At man må lete i både eget hode og i ordbøker på jakt etter eldre norske ord og spreke formuleringer?

– Ja, det er jeg enig i. Men til tross for at jeg kan norsk bedre, synes jeg selv at jeg skriver mer elegant på engelsk.

– Er ikke det fordi norsk er ditt morsmål? Det er ikke sikkert en brite ville synes at teksten din var like elegant?

– Nei, man kan jo rammes av kjentmannssyndromet. Som da familien var i Mosuldalen og utbrøt «guuuud, så vakker» hver gang vi så en kirke. Plutselig gikk det opp for meg at vi har 18 slike kirker i Oslo, men vi legger ikke merke til dem.

Eia tar snobbete ordvalg

I en «Team Antonsen»-sketsj fra 2004 gestaltet Harald Eia språkforsker Geir Olav Ødegård, som hadde gjort den bane­brytende oppdagelsen at verbet to be ikke nødvendigvis må bøyes she is, men også kan bøyes she am – språkforskeren viste dessuten en særlig vitenskapelig interesse for uttrykket «fuck off».

Da Klassekampen ringer sosiologen og komikeren for å snakke om anglisismer i norsk dagligtale, tar han på seg sosiologhatten:

– Jeg har lagt merke til at når komikere skal spille dumme, spiller de en som bruker veldig mange anglisismer. Å ha et visst ordforråd på norsk er blitt en markør på hvorvidt du er smart og leser eller ikke. Sånn var det ikke før, sier Eia.

Det er ikke overklassen som krydrer språket med engelske ord og uttrykk, men «influenser-sjiktet», ifølge ham.

– Det er de lavere sjiktenes uvane. En som er høyere oppe i hierarkiet, snakker godt engelsk – og godt norsk. De som sauser det sammen, oppleves som enklere, sier Eia.

– Ikke at vi burde kalle det snøfjøl i stedet for snowboard. Jeg er ikke noe språkpoliti. Men i det mikrosekundet hvor man vurderer hva man skal si, om man skal si committed eller forpliktet, går jeg for forpliktet, fordi det appellerer til snobben i meg.

– Har det noen gang vært omvendt?

– Da jeg begynte i tv-bransjen, sa man at man alltid måtte tekste, fordi folk er mye dårligere i engelsk enn vi tror. Før var det ikke så mange som leste The New York Times eller romaner på engelsk, og da jeg gikk på universitetet, mente folk på filosofi at det ikke fantes noe godt norsk ord for mind, sier Eia.

Holder sin språklige sti rein

Hva så med direktøren for det hele? Kan det, i en opphetet diskusjon rundt middagsbordet, falle et engelsk begrep ut av munnen på Åse Wetås? Nei, bedyrer Språkrådets overhode.

«Retten er kjent som dirty fries, og ‘skitten’ på norsk gir litt andre assosiasjoner.»

— Sebastian Lunde, Kaffistova

– Jeg har jo gått på en smalere sti enn de fleste. Jeg har snart ti år bak meg som direktør i Språkrådet, og før det jobbet jeg ti år med å lage ordbøker. Så kall det gjerne en yrkes­skade.

Dessuten, sier Wetås, har livet med en attenåring i hus lært henne at det ikke finnes noe teitere enn damer i femtiårene som prøver å virke unge i språkbruken sin.

– Men er det ungdom som er verst, eller har de voksne like mange svin på skogen?

– Det vi ser, er at ungdomsspråket, der man låner ord og uttrykk herfra og derfra, er flyktig. Det har høy status i ungdomsgruppene, men fungerer ikke i arbeidslivet og falmer derfor fort. Mens engelske ord som brukes i høystatusyrker, som i universitets- og høyskolesektoren, næringslivet og deler av kulturfeltet, fortrenger de norske i større grad.

– Mange som jobber i disse sektorene, vil hevde at det ikke finnes norske ord for det de vil uttrykke – at språket vårt er fattig.

– Det er en seiglivet myte. Det har vært forsket på dette, og det stemmer ikke. Det finnes vanvittig mange ord i engelske ordbøker, men mange av dem er ikke i bruk lenger. Vi har over 330.000 ord, i tillegg til at vi hele tida kan sette sammen nye. Som at dette er et klassekampenintervju. Det står ikke i ordboka, men alle vil forstå hva som ligger i det.

Ifølge Harald Eia har vi nådd et språklig vippepunkt.

– At Information nå har denne saken, er en indikasjon på det. Nå er anglisismer blitt noe vulgært og stusslig, sier han.

– Er det litt elitistisk å tviholde på norske ord?

– Da legger du inn en moralsk vurdering – jeg observerer bare.

Enten det er uttrykk for snobberi eller ei, akter Klassekampen å gjennomføre denne lille kampen på vegne av det norske språk. Første slag står på Kaffistova.

Da vi ringer restaurantsjef Sebastian Lunde, vedgår han at det er ønsket om å selge flere friterte poteter som ble tunga på vektskåla da retten skulle gis et navn.

– Den er kjent som dirty fries, og ‘skitten’ på norsk gir litt andre assosiasjoner.

– Bør ikke Kaffistova ta ansvar for å finne gode norske navn på importerte retter?

– Jo, vi prøver jo å være bevisst på det. Men når det gjelder skitten pottit, ble vi tatt litt på senga.