Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hvordan ble jeg meg? Truls Unholt graver i selvets tilblivelse i sin andre roman.

Exphil som kunstform

AnmeldelseEven Teistung17. august

Meg og verden: Illustrasjonen fra Descartes’ «De Homine» viser hjernens reaksjon på eksternt stimuli. Foto: Wikimedia Commons

Truls Unholt

Selvets entreprenør

Roman

Tiden Norsk Forlag 2024, 210 sider

Det slår meg ganske tidlig i lesinga av Truls Unholts «Selvets entreprenør» at han med denne boka har skrevet alle HF-gutters drømmeroman. I alle fall er det en roman jeg selv, som forhenværende student ved landets humanistiske fakulteter, drømte om å skrive: En tekst dypt rotfesta i den europeiske modernismens tradisjon, hvor spekulativ tenkning og filosofi tar all plass, mens alt av handling skyves ut av narrativet; det er tanke, form, tvil, en forherligelse av menneskets evne til å gruble rundt seg selv og sin plass i verden.

I Jon Fosses «Septologien» får sommerens debatt om trosbekjennelsen en slående, mulig løsning.

Poetisk sannhet

KommentarTom Egil Hverven17. august

Liturgien som kunst: I Jon Fosses «Septologien» åpner fortelleren Asle for at trosbekjennelsen kan ses som en bevegelig, tolkende praksis. Foto: Hanne Marie Lenth Solbø

Maleren Asle, hovedpersonen i «Septologien», er oppvokst med luthersk kristendom. I likhet med Jon Fosse, forfatteren av sjubindsverket, konverterer han til katolisismen. Etter konverteringen fortsetter han å gruble over troens innhold og Bibelens eventuelle sannhet. Etter å ha bekjent seg som «kommunist eller i alle fall som sosialist», tenker Asle ved starten av romanen over forholdet mellom religion og kunst:

To ulike bøker undersøker barns liv i skjermenes verden. Bare en er skrevet i øyehøyde med barna.

Barndommens klokke

AnmeldelseAstrid Hygen Meyer17. august

Den gang da: I maleriet til Pieter Bruegel d.e. «Barneleker» (1590) vises mer enn 80 forskjellige barneaktiviteter. Foto: Wikimedia Commons

Maja Lunde

Skjerm barna

Sakprosa

Kagge forlag 2024, 264 sider

Bjørn Arild Ersland

Første klasse

Sakprosa

Pelikanen 2024, 182 sider

Tidlig i skoleferien, på en mindre solrik dag på kontoret, klikket jeg meg inn på foreldrekontrollen på smarttelefonen og kom over det jeg vil tro er et kollektivt kjerneøyeblikk i dette tiårets foreldreskap: Den iskalde følelsen når man får vite hvor mange timer ungene har tilbragt på skjerm. Sommerferien skulle være et deilig hav av vidåpne dager, men her var det som om selve tida samlet seg i håndfaste, udiskuterbare regnestykker: Dette går de til, de verdifulle sosetimene som kunne vært brukt til noe magisk, eller bare til ørkesløs sykling i sommerstille gater, en god bok! De går til mobilspill og sosiale medier, rå utvinning av dopamin.