Tidlig i skoleferien, på en mindre solrik dag på kontoret, klikket jeg meg inn på foreldrekontrollen på smarttelefonen og kom over det jeg vil tro er et kollektivt kjerneøyeblikk i dette tiårets foreldreskap: Den iskalde følelsen når man får vite hvor mange timer ungene har tilbragt på skjerm. Sommerferien skulle være et deilig hav av vidåpne dager, men her var det som om selve tida samlet seg i håndfaste, udiskuterbare regnestykker: Dette går de til, de verdifulle sosetimene som kunne vært brukt til noe magisk, eller bare til ørkesløs sykling i sommerstille gater, en god bok! De går til mobilspill og sosiale medier, rå utvinning av dopamin.