På skolen der jeg gikk på malerlinja for over 20 år siden, var valgdeltakelsen i år 42 prosent. På Bygdøy, Svendstuen og Kjelsås skole var den om lag dobbelt så stor. Årsakene til dette spriket mellom Oslo øst og vest er sammensatte og handler blant annet om (manglende) språk, (fravær av) organisering og om (svekket) tillit til politikerne. Det siste er trolig det vanskeligste å gjøre noe med, fordi tillit tar lengre tid å skape enn å ødelegge. Når betydelige deler av arbeiderklassen slutter å stemme, blir tendensen gjerne selvforsterkende. For hvem bryr seg om en velgergruppe som ikke stemmer? Og hvorfor skal velgerne gi sin stemme til politikere de opplever at befinner seg i en annen verden?
De demokratiske institusjonene blir i vår tid sjelden ødelagt av ytre krefter, slik de ble det i Chile for 50 år siden. I dag går demokratiene i oppløsning innenfra, og løsemidlene kommer i mange former. For hundre år siden var de enklere å få øye på: Fascister proklamerte stolt sitt ønske om en førerstat, og stalinister snakket åpent om proletariatets diktatur. Men selv om dagens antidemokratiske krefter sjelden kommer marsjerende under storslåtte ideologiske bannere, og ofte er en koalisjon av alle mulige slags autoritære krefter, er det ingen grunn til å være naive: Fascismen har vendt tilbake som en politisk kraft. Og er det én ting historien bør ha lært oss, så er det at fascister aldri gir fra seg makten frivillig når de først har fått den.
Vi bør ha lært dette – men har vi det? I snart ti år har Russland ført krig i Europa, men det var først 24. februar i fjor at vi fikk øye på hva som foregikk i vårt eget nabolag. Det republikanske partiet i USA ble for flere år siden overtatt av ekstreme høyrekrefter, men det var først etter stormingen av kongressen 6. januar 2021 at vi innså hvor langt det hadde gått. Når vi er så elendige til å følge med i vår egen tid, er det kanskje naivt å tro at vi skal kunne lære av historien. Likevel tror jeg at det er mulig.
Ja, jeg tror til og med at det var historiekunnskap om fortidas diktatorer som gjorde at vi til slutt klarte å opptre så samlet som vi tross alt har gjort mot Russland.
«I ly av den kalde krigen kom antikommunismen til å trumfe antifascismen»
Jeg tror også at det er noe sant i klisjeen om at den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den. Derfor er det et stort paradoks at vi siden 1945 har utgitt hundretusenvis av bøker om fascistene, men bare en liten håndfull om antifascistene som klarte å nedkjempe dem.
Én viktig grunn til at det er sånn, er å finne i den kalde krigen som etterfulgte verdenskrigen mot fascismen. Før vi kom til 1950-tallet, hadde antifascismen blitt kapret som en hedersbetegnelse av de kommunistiske regimene og overgitt av dem som hadde vært antifascister på et demokratisk (og ofte antistalinistisk) grunnlag. DDR døpte til og med muren de bygde for å sperre inne sine egne borgere for en «antifascistisk beskyttelsesmur». Det er dette språket og denne historieforståelsen som ligger til grunn for det fascistiske Putin-regimets selverklærte «antifascisme» anno 2023.
I årene umiddelbart etter krigen var det ikke sånn. Da ble antifascismen forbundet med et kjempende og omfordelende demokrati, et sosialt demokrati, i kontrast til det kriserammede samfunnet som hadde født fascismen. I ly av den kalde krigen kom imidlertid antikommunismen til å trumfe antifascismen, og det vokste fram en revisjonistisk historieskole som begynte å renvaske fascismen. Hadde kanskje fascistene hatt rett når det malte opp fiendebildet av bolsjevismen? Fascismen ble i alle fall av enkelte historikere framstilt som mer uskyldig enn den var, og angripernes og de angrepnes vold ble beskrevet som om den var uttrykk for det samme – som om fascisme og antifascisme var to sider av samme sak. Noen revisjonister gikk så langt at de fornektet holocaust, mens andre påsto at Mussolinis kolonialisme var mindre brutal enn annen europeisk imperialisme. I en slik optikk ble skillet mellom «helter» og «skurker» visket ut, ettersom begge sider hadde lik i lasten. Dermed ble helterollen gradvis overført til alle dem som ikke tok stilling, det tause og nøytrale flertallet, «gråsonen».
Denne revisjonismen er ikke bare fordummende, men også farlig. Den gjør det vanskeligere for oss å lære av historien, men den gjør det også lettere å bruke historien til å juge, fortie og forskjønne. Desto viktigere er det at vi som insisterer på at gråsonen ikke er tilstrekkelig, og som mener at det ikke er nok å være ikke-fascist, men at man også må være anti- fascist, har orden i vår egen bakgård.
Det innebærer blant annet en større bevissthet om bolsjevikenes terror og diktatur, som begge var viktige inspirasjonskilder for Mussolinis svartskjorter. Vel så viktig er det å fravriste antifascismen fra stalinismens klør og fortelle om arbeiderbevegelsens rike, demokratiske arv. Også for hundre år siden fantes det nemlig en demokratisk, pluralistisk sosialisme, som manet til kamp mot både Stalin og Hitler – de to tyrannene som i 1939 delte Polen mellom seg, og som med det utløste den forrige storkrigen i Europa. Det er disse tradisjonene vi må bygge videre på, når vi på ny skal ut i kamp for demokratiet vårt.
