Selv om det har vært et uttrykt politisk mål at nordmenn skal eie boligen de bor i, går utviklingen i motsatt retning. Siden 2015 har andelen som leier boligen de bor i, økt. I dag er det om lag én million nordmenn som bor i en leieleilighet. I fjor økte utgiftene til bolig for de fleste, også de som eier sin egen bolig. For dem som leier, var det også store prisstigninger, ikke minst i byene. Husleieindeksen til leieformidleren Husleie.no anslår at økningen i husleie i hovedstaden lå på 10,5 prosent, mens den i Porsgrunn/Skien lå på mer enn 14 prosent. Det betyr at det stadig blir dyrere å leie, og dessuten at det vil være vanskeligere for folk som leier å spare opp penger til egenandel med tanke på framtidig kjøp.
«Det kommunale leiemarkedet kunne utgjort en motvekt.»
Det kommunale leiemarkedet kunne utgjort en motvekt til det private utleiemarkedet. I stedet har de største byene bestemt seg for at kommunale boliger skal justeres etter såkalt gjengs leie, som regnes ut etter et snitt av markedsprisen i samme område. For kommunale leietakere innebærer det en relativt høy husleie, ettersom markedshusleia i storbyene allerede er høy. Samtidig har mange som bor i kommunale boliger langt mindre inntekt enn befolkningen for øvrig. Det er ikke så rart, for et av kravene for å få tildelt bolig av kommunen er lav inntekt. Likevel skal husleia reguleres etter markedets priser. Det er så bakvendt som det går an å få det. Og som vår sak om husleieøkninger i Indre Østfold viser, vil økninger i tråd med konsumprisindeksen i en del kommuner også gi store utslag i en tid med høy prisstigning.
Ettersom norsk politikk alltid har prioritert eie framfor leie, har det vært lite vilje til å regulere utleie strengere eller bygge rimelige utleieboliger. Når godt og vel én million nordmenn når bor i en leiebolig, er det på tide å revurdere den politikken. Dessuten bør politikere ta grep om den delen av leiemarkedet de faktisk kan styre: den kommunale. Det er mildt sagt ikke særlig musikalsk å øke prisene på utleie for dem som har aller minst, samtidig som alt det andre de trenger også blir dyrere.
