I ordskiftet om strømmarkedet har venstresida tatt sin sedvanlige side for regulering og derfor mot markedet, mens politisk sentrum fra Arbeiderpartiet til Høyre forsvarer markedet med referanse til dets naturlige logikk i å etablere balanse mellom tilbud og etterspørsel. Strømmarkedet er ikke unikt her: Markedet framstilles som naturtilstanden, der orden oppstår. Om ikke dette skjer, er det fordi det står en regulerende stat i veien. Ta argumentet om at grunnen til at det ikke finnes et marked for ambulansetjenester i Nord-Norge er at staten har monopolisert tilbudet. Og at om man bare liberaliserer, så vil det snart dukke opp ivrige fly og helikopter klare til å levere tjenestene.

Forsvar av markeder som en slags naturtilstand er et kraftfullt retorisk grep, og spaltas lesere gjør lurt i å legge seg på minnet at dette er et fordekt forsvar av kapitalens interesser. Problemet er – slik jeg ser det – at venstresida ofte løper rett i den retoriske fella, og argumenterer for hvorfor markedsmekanismen ikke er rett verktøy. Da er det fort gjort å angripe stråmannen og overse at grunnlaget for et marked kanskje ikke fantes her i det hele tatt.

Myten om det naturlige marked er seiglivet, og er i hyppig bruk til kapitalistenes fortjeneste – med destruktiv kraft mot forbrukernes velferd. Myten om det naturlige marked har en del viktige komponenter. Det er viktig at argumentet føres av en som ikke er fagøkonom, men snakker på ekspertisens vegne. Gjerne en politiker på høyresiden, eller en talsmann for en næringslivsorganisasjon. På engelsk bruker man gjerne ECON101 – en referanse til introduksjonskurset i økonomi – som betegnelse for det faglige nivået. «A little knowledge is a dangerous thing», sies det også. Innsikten i munnhellet er formalisert av psykologene Dunning og Kruger og kalles «Dunning-Kruger-effekten»: Kort sagt fenomenet at jo mindre man veit om noe, jo større er selvsikkerheten på at man har rett.

«Kapitalister vil ha kontroll, og de jobber iherdig for å begrense konkurranse»

I denne karikerte versjonen av økonomifaget framstår økonomen som en som tror at markeder fungerer perfekt. Det er høyst misvisende. Det motsatte er tilfellet. Riktignok framstilles markedet som perfekt fungerende i lærebokas første kapittel, med en tilbuds- og en etterspørselskurve, samt en forklaring om hvordan man får en perfekt allokering av produksjon slik at velferden til forbrukerne blir høyest mulig. Men det er få eller ingen markeder der forutsetningene for at slike utfall kan forekomme, tilfredsstilles. Og selv om det første eksemplet i boka er en fremstilling av det perfekte markedet, er forskningen i økonomifaget viet til hvordan forutsetningene ikke møtes i virkeligheten – som fører til «markedsfeil».

La oss ta noen få av disse forutsetningene. For det første: At informasjon om produktet er fullstendig og fritt tilgjengelig. Det er ikke tilfelle. Akerløf sitt studie av bruktbilmarkedet viser at det at forbrukere ikke klarer å ha informasjon om den faktiske kvaliteten på en bruktbil, gjør at markedet for bruktbil ikke fungerer. Resultatet er at forbrukere systematisk kjøper dårlige biler til høy pris. For det andre: Det frie markedet forutsetter at det er «no barriers to entry» – det vil si at det ikke kreves noe for å bli produsent. Om det derimot kreves noe – slik som tilgang til en foss for å utvinne vannkraft, eller en fjord for å produsere laks – oppstår det et naturlig monopol, og kapitalisten kan ta hva de vil for produktet. Det finnes heller ikke noen transportkostnad eller fysisk begrensing for produksjon i læreboka. Om det kreves en dyr kabel for å levere strøm eller en toglinje for å levere transport, så betyr det at markedet ikke fungerer, og at forbrukerne er prisgitt de produsentene som kontrollerer infrastrukturen.

Det farligste trinnet i det retoriske grepet om det naturlige markedet, er der man later som at kapitalistene bare er interessert i å liberalisere markeder for å la de frie, naturlige markeder fungere til forbrukernes beste. Det er det motsatte som er sant. Kapitalister vil ha kontroll, og de jobber iherdig for å begrense konkurranse. Som når vi tilbys obskure strømprispakker, og det ikke er mulig å skifte ladestasjon for elbiler uten å laste ned en app.

Utfordringen for venstresida er at man via dette retoriske grepet har blitt fanga i en argumentasjon om at man er mot marked og for kontroll. Et progressivt grep hadde vært å bekjempe narrativet om det fiktive markedet, og rette oppmerksomheten mot kapitalistenes grep for redusere konkurranse i de faktiske markedene.