Du kan bla til neste sideBla med piltastene

«Lilja 4-ever», Ace of Base, Lars Norén og Hilma af Klint er på lista over norske kulturfolks svensktoppar:

Fra Norge, med kjærlighet

Sveriges nye regjering ønsker seg en kulturkanon. Hvordan ville den sett ut om nordmenn skulle nominere verkene?

Lars von Trier ble alt annet enn glad da han i 2006 fikk plass på den danske regjeringens kulturkanon. I protest mot at hans «Idioterne» figurerte på lista over 108 verk styresmaktene mente landets innbyggere bør være ekstra stolte av, satte han fyr på det danske flagget.

Filmskaperen var ikke aleine om å være kritisk til å kanonisere dansk kulturarv, en øvelse som av mange på venstresida har vært stemplet som både nasjonalistisk og autoritær.

Likevel har ikke svenskene latt seg skremme. I sin regjeringsplattform har den påtroppende høyreregjeringen, med støtte fra Sverigedemokraterna, slått fast at også Sverige nå skal få sin kulturkanon.

Hvordan denne skal utformes, er fortsatt i det blå, men oppdraget er tenkt gitt til frittstående ekspertkomiteer.

Uansett har svenskene trolig en opphetet ideologisk debatt fra de nasjonalkonservative og venstreliberale skyttergravene i vente. Men kanskje vil lista bli mindre nasjonalistisk om den utformes av en nøytral part – for eksempel norske kulturfolk?

Vil ikke dra våpen

Den første vi ringer, er Jonas Ekeberg, kunstkritiker og forfatter av boka «Postnordisk – den nordiske kunstscenens vekst og fall». Ekeberg har vært en pådriver for å knytte kunstmiljøene i de nordiske landene tettere sammen, men å peke på noen svenske yndlinger avstår han fra.

– Jeg vil ikke gjøre meg til konservatismens våpendrager ved å peke på verk som bør inngå i en slik kanon, sier Ekeberg, som understreker at han uttaler seg som kritiker og ikke representant for Kulturrådet, hvor han er ansatt.

Han omtaler kanonisering som «et tiltak for å begrense det flerkulturelle samfunnet».

– Samtidskunsten er så heterogen at det å lage en kanon strider mot dens natur, sier Ekeberg, men legger til:

– Vi trenger en felles diskusjon om kunst, vi trenger noe som alle kan kjenne til og enes om, så utfordringen ligger i å finne ut hvordan det kan gjøres uten å løpe de kulturkonservatives ærend.

Drahjelp til det etablerte

Selv om også Kjetil Lismoen, redaktør i filmmagasinet Rushprint, mener det er poengløst å bygge en borg rundt «svensk identitet», tror han at kanon også kan initiere en samtale om kulturarven.

Selv ser lista hans over viktige svenske filmer slik ut:

  • Victor Sjöströms «Körkarlen» (1921).
  • Roy Anderssons «En kärlekshistoria» (1970).
  • Ingmar Bergmans «Persona» (1966) og «Fanny och Alexander» (1982)
  • Tomas Alfredsons «Låt den rätte komma in» (2008).
  • Ruben Östlunds «De ofrivilliga» (2008).
  • Gabriela Pichlers «Äta sova dö» (2012).
  • Jan Troells «Utvandrarna» (1971) og «Nybyggarna» (1972).
  • Amanda Kernells «Sameblod» (2016).

Lismoen forteller at lista er «skummelt lik» de 25 filmene som nylig ble stemt fram som tidenes beste svenske filmer i filmtidsskriftet FLM.

– Men det er the usual suspects. Veldig mange av dem er laget av menn, og veldig få er laget etter 1990, sier han.

En av grunnene, mener Lismoen, er at folk har en misforstått respekt for det som er gammelt.

Slike lister bærer for eksempel sjelden preg av det komplekse flerkulturelle samfunnet Sverige er i dag.

– Det er laget mange forstadsfilmer i Sverige, som ikke er noen mesterverk, men det er en tendens som faller utenfor her. De følger ikke parameterne som en kanon ofte opererer etter.

Er ikke for eksempel Josef Fares’ «Jalla! Jalla!» for en klassiker å regne?

– For noen generasjoner er kanskje «Jalla! Jalla!» en klassiker. Disse kvalitetsparameterne må endre seg fra generasjon til generasjon. Kanon har ofte som siktemål å opprettholde stats quo, sier han.

Å velge blant barna

Abba og Cornelis Vreeswijk er kanskje åpenbare kandidater til en svensk musikkanon, men skal vi tro den norske black metal-pioneren Jørn «Necrobutcher» Stubberud, fortjener også Entombeds «Wolverine Blues» en plass.

– De var de første innafor det som heter death metal, og jeg liker å skryte av at den gamle vokalisten min (Per «Dead» Ohlin, journ.anm.) var i band med de gutta da de het Morbid, sier han.

Der Entombed var stilskapende innen skandinavisk death metal, var Bathory det første black metal-bandet fra Sverige.

– Men når du spør en musiker om å velge ett album, er det som å spørre en forelder hvem av ungene som er favoritten, sier Stubberud – men velger likevel Bathorys andreskive «The Return…».

Plass på hans liste får også pønkebandet Ebba Grön.

– Og så vil jeg dra fram Gyllene Tider – de var vel det første rockebandet som nådde Norge, med «Sommartider» på slutten av 1970-tallet. Jeg er ikke fan, men dette er musikk jeg skjønner at har kvalitet, sier Stubberud.

Også Ace of Base må nevnes, mener han:

– Jeg veit ikke om det skal kalles pop, disko eller elektronika, men de var ganske revolusjonerende. At de var fra Sverige, er spesielt – alle veit at musikkmetropolene var England og USA, sier han.

Usvensk svensk kunstner

På Klassekampens jakt etter betydningsfulle svenske bildekunstnere kommer navn som Alexander Roslin, Eugene Jansson, Kjartan Slettemark, Britta Marakatt-Labba, Klara Lidén, Moki Cherry og Lars Vilks opp.

Flere nevner også den anerkjente multikunstneren Öyvind Fahlström (1928–1976).

– Hans fantastiske kunstnerskap hører hjemme i en internasjonal kanon, sier Ellef Prestsæter.

Ifølge kunsthistorikeren er Fahlström antakelig den viktigste svenske kunstneren i andre halvdel av 1900-tallet.

– Men det er ingenting iboende svensk ved verkene hans. Tvert imot rommer de ressurser til å kritisere selve ideen om en svensk kanon, påpeker Prestsæter.

På hans liste over finner vi også Döderhultarn, treskjæreren som ble døpt Axel Robert Petersson i Döderhult på Småland i 1868.

– Samtidig som den europeiske avantgarden holdt på med ekspresjonistisk kunst, skar han noen av de mest uttrykksfulle menneske- og dyreframstillingene jeg kjenner. Han portretterte hele samfunnet, fra fabrikkeieren og storbonden til fattigfolk der klærne knapt henger på kroppen, sier Prestsæter, som også trekker fram Hilma af Klint og Ulla Wiggen.

Bertling – en höjdare

Også Jon-Ove Steihaug, førstekonservator ved Munchmuseet, mener Ulla Wiggen fortjener en plass i den svenske kanon. Han så verkene hennes første gang under Veneziabiennalen i år og beskriver det som en stor oppdagelse.

Ellers trekker han fram Carl Fredrik Hill, Dick Bengtsson, Mamma Andersson og Olle Bærtling.

– Bærtling var en ypperlig nonfigurativ modernist. Hans verk har en egen kraft og spenning. Hans kunstnerskap er en höjdare, sier Steihaug, som også mener maler og grafiker Lena Cronqvist må med i en slik kanon.

– Hun fant et eget malerisk språk for spenningen og konfliktene som kan ligge i en familie. Cronqvist borer ikke minst dypt i relasjonen mellom mor og datter, påpeker konservatoren.

Tids- og menneskebilde

Regissørene Iram Haq og Itonje Søimer Guttormsen er begge skeptiske til den svenske regjeringens planer om å kanonisere kulturarven, men våger seg likevel utpå med noen forslag til filmer som de mener vil tåle tidens tann.

På Haqs liste finner man filmer av Ingmar Bergman, Ruben Östlund og Roy Andersson. Men også:

  • Anna Odells «Återträffen» (2013).
  • Pernilla Augusts «Svinalängorna» (2010).
  • Lukas Moodyssons «Lilja 4-ever» (2002).
  • Fredrik Edfeldts «Flickan» (2009).
  • Jesper Ganslandts «Farväl Falkenberg» (2006.)
  • Fredrik Wenzel og Henrik Hellströms «Man tänker sitt» (2009).

– Mange filmer fra 2000-tallet er veldig fine, det var noe spennende som foregikk i Sverige på den tida. De forteller noe om Skandinavia, sier Haq.

Anna Odell og Roy Andersson har også fått plass på lista til Itonje Søimer Guttormsen. Odells «Återträffen» (2013) er dypt eksistensiell, ifølge henne – og er dessuten laget av en kvinne «med kraftig mot i både form og innhold».

«En kärlekshistoria» (1970) av Roy Andersson var Guttormsens favorittfilm som barn og har gitt henne et innblikk i den svenske folkesjela.

– Det handler om å være uskyldig og ung, og forderva og gammel – den er et tidsbilde, men også et menneskebilde, sier Guttormsen.

Cinematekets Jan Langlo mener man ikke kommer utenom Ingmar Bergman på en slik liste, og trekker fram «Smultronstället», «Det sjunde inseglet», «Fanny och Alexander» og «Persona» som hans største verk. Langlo slår også et slag for «Körkarlen» (1921) av Victor Sjöström.

– Det er en av de flotteste stumfilmene som finnes og en av mine absolutte favorittfilmer. Den ruver kanskje på toppen av alle svenske filmer, sier han.

For å si det med en floskel

Om litteraturprofessor Irene Engelstad egenhendig skulle utforme en svensk litterær kanon, ville den bestå av verk signert Selma Lagerlöf, Per Olov Enquist, Kerstin Ekman, Sara Lidman, Astrid Lindgren, Tomas Tranströmer, Sara Stridsberg og Göran Tunström.

Aller høyest holder hun Enquist.

– Han har et stort dikterisk spenn, språklig kreativitet og, for å si det med en floskel: innsikt i menneskesinnet, sier Engelstad.

Hun trekker blant annet fram «Nedstörtad ängel» fra 1985, hvor Enquist, gjennom sammenstilling av en rekke tragiske skjebner, belyser både den umulige kjærligheten og det ondes problem.

«Samtidskunsten er så heterogen at det å lage en kanon strider mot dens natur»

JONAS EKEBERG, KUNSTKRITIKER OG FORFATTER

Professoren understreker også at en svensk litteraturkanon ikke vil være komplett uten en forfatter som representerer landets arbeiderlitteratur, som Moa Martinson og Ivar Lo-Johansson.

Også Jon Fosse er klokkeklar i sin nominasjon:

«Lars Norén må med i ein svensk kanon», skriver forfatteren til Klassekampen.

«Og då er det fleire stykke som kan veljast, og som truleg bør bli med, av dei nok over hundre stykke Norén skreiv, men sjølv kan eg nemna ‘Personkrets 3:1’,» skriver Fosse, som selv oversatte stykket.

Jazz og ambient på svenska

Skal vi tro artisten Musti, fortjener også nyere verk en plass i kanon. Hun foreslår en av sine store svenske favoritter: «Port 43» (2019) av Jelassi. Også Mona Masrours album «Scener» (2021) – ifølge Musti et av de aller «beste svenske rnb-albumene» – må med.

Ifølge musiker Sondre Lerche ville ikke en svensk musikkanon være komplett uten The Fields album «Looping State of Mind» (2011).

– Det er internasjonalt anerkjent som et møte mellom klubbmusikk og ambient, og den er blitt en referanse som går igjen i mye annen musikk, sier Lerche, som også nominerer Dungens «4» (2008) og Abbas «The Visitors», som ifølge Lerche er gruppas «eneste virkelig gode album».

– Og så har de «Jazz på svenska» av Jan Johansson, som ble ekstremt toneangivende for skandinavisk musikk, sier Lerche.

Bevaring av gylne tider

Av andre forslag Klassekampen har fått til en svensk litterær kanon, finner vi verk av Athena Farrokhzad, Maria Gripe, Andrzej Tichy og Kristofer Folkhammar.

Ingen av dem kommer fra forlegger Anders Heger, som leser kanonisering som et forsøk på å sementere en nasjons bevegelige identitet. Skulle svenskene ha laget en reell kanon, ville den ha måttet innbefatte middelalderdiktning, mener Heger – og det ser han på som usannsynlig.

– I stedet vil man låse det til «den gylne perioden», til sin egen tid. Det er en måte å bekjempe flere identiteter. Det er fordekt identitetspolitikk, men da med omvendt fortegn.

Heger nøler med å foreslå verk, selv om han bedyrer at det er nok av bøker å ta av.

– Gjør jeg det, har jeg gått med på at det er mulig for noen å definere hva «det svenske» er. Gud hjelpe meg. I politisk sammenheng er det jævlig betenkelige greier.

Også Jan Erik Vold, forfatter av essaysamlingen «Kánon/kannon/kanón» (2016), er klar på at kulturkanon ikke er noe for ham. I en e-post til Klassekampen minner han om at «kvalitet er et rykte, inntil det motsatte er bevist».

Git: main, Build env: production, running in production mode, Sanity: production