Se for deg at du aldri vet hvor lang arbeidsdagen din vil bli, eller hvor mye du kommer til å tjene den neste måneden. Hver morgen står du opp og tar på deg uniformen til et selskap som ikke har ansvar for deg hvis du skulle skade deg eller bli syk. Når du kommer hjem om kvelden, har ungene dine lagt seg for lenge siden. For dette arbeidet får du så vidt nok til å overleve.

Dette er hverdagen mange sjåfører Klassekampen har snakket med, beskriver.

De siste månedene har vi forsøkt å komme i kontakt med personene bak 230 enkeltpersonforetak innen post- og budtjenester på Østlandet. Vi har også besøkt terminalene til de store logistikkselskapene i Oslo-området og henvendt oss til nettsider der sjåføroppdrag formidles.

Til sammen har vi intervjuet 32 sjåfører, som har svart på standardiserte spørsmål om arbeidshverdagen sin. De forteller om lange arbeidsdager, et enormt arbeidspress og det de mener er altfor lav betaling. En sjåfør oppsummerer det slik:

– Min mening er at bransjen er nesten ødelagt i Norge. Man jobber altfor mange timer for å tjene en vanlig lønn.

Lange dager, lite lønn

21 av de 32 sjåførene vi har intervjuet, er selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak. De er anonymisert fordi de ikke er sikret av oppsigelsesvern og kan miste kjøreoppdrag på dagen dersom de faller i unåde hos oppdragsgiverne. De beskriver et liv preget av usikkerhet.

• Ingen av de 21 får timebetalt. All inntekt avhenger av hvor mange pakker de får utdelt og klarer å levere. Dødtid og forsinkelser går kun utover sjåføren og gir lavere timelønn og mindre fritid.
• Betalingen varierer per pakke. En har en fastpris per levering på drøyt 100 kroner, fordi det er begrensa hvor mye han klarer å levere per time. Noen forteller om bedre betalte oppdrag der de kan få over 1000 kroner for en levering, men det kan være langt mellom disse. Andre har priser ned i 40, 30 og 20 kroner per pakke for de minste pakkene, som det er klart flest av.
• Ni av de 21 med egne foretak sier de har sluttet å kjøre fordi det var ulønnsomt, slitsomt og uforutsigbart.
• Ti av de 21 sier de jobber minst ti timer per dag. Sju jobber tolv timer eller mer.
• Sju av dem jobber også i helgene for å tjene nok.

Inntekten spises opp

Noen av sjåførene tjener så lite som 30.000 kroner før noen av utgiftene til foretaket er betalt. Enkelte som jobber svært lange dager eller er erfarne, kan omsette for opp mot 90.000 i en god måned. Men utgifter til drivstoff og bompenger kan aleine beløpe seg til godt over 10.000 kroner.

De bruker også flere tusen i måneden på billån, forsikring, reparasjoner og vedlikehold. Bompengeutgiftene betaler de fleste for selv, mens andre forteller at de blir kompensert for det. I tillegg kommer utgifter til å foliere bilen med logoen til oppdragsgiver.

Personer som har enkeltpersonforetak, betaler dessuten høyere skatt enn lønnsmottakere gjør. For de fleste vil skatteprosenten ligge et sted mellom 33,2 og 50,6 prosent, ifølge Altinn.

– Et helvete

Flere sier betalingen de får, er blitt lavere de siste årene og at dette gir dem en stadig mer stressende jobbhverdag.

– Det har rett og slett blitt for mye konkurranse og dumping av prisene fordi folk som driver de store selskapene, har skjønt at de kan utnytte billig arbeidskraft. Det er synd at det er sånn, men yrket er ødelagt. Jeg har ikke opptjent til dagpenger på Nav, det er for dårlige goder fra staten. Da koronaen kom, var støtta vi fikk som enkeltpersonforetak, latterlig, sier en.

En annen sjåfør, som også er delvis ufør, bruker sterkere ord om budbil-bransjen.

– Hele bransjen er et helvete. Jeg hadde ikke klart å leve av det på fulltid sånn som ting er nå, da måtte jeg jobbe veldig mye.

Sparer på ikke å ansette

En fersk NHO-rapport viser til at det er nesten dobbelt så mange enkeltpersonforetak i transportbransjen som i næringslivet for øvrig.

Flere logistikkselskap søker aktivt etter sjåfører med egne foretak heller enn å ansette. En slik organisering medfører blant annet at selskapet på toppen ikke betaler arbeidsgiveravgift, og at det blir opp til sjåføren selv å spare til pensjon, forsikringer, feriepenger og sykepenger. Har sjåførene egne biler, slipper selskapene på toppen også utgifter til det.

Mange sjåfører vi snakker med, forteller at betalingen er så lav at de ikke kan ta seg råd til pensjon, forsikring og ferie.

De befinner seg i praksis på utsida av det organiserte arbeidslivet selv om de har store og kjente selskapers logo på uniformen og bilen.

Satt igjen med 16.000 kroner

De har ikke oppsigelsesvern, og rettighetene i Nav er begrenset. Lover om arbeidstid og minstelønn gjelder ikke for enkeltpersonforetak. En tidligere sjåfør for et logistikkselskap er en av dem.

– Det er for lite betalt og for lange arbeidsdager, sier han.

I helgene kjørte han aviser for å få mer inntekt.

Etter at utgifter til bensin, forsikring, avgifter, bompenger og skatt var betalt, satt han igjen med 16.000 kroner i måneden, sier sjåføren som ønsker å være anonym.

Noen sier at de liker jobben, fordi den gir frihet til å styre dagen selv. Det store flertallet forteller at de lave prisene gjør hverdagen til et evig jag. En som måtte gi seg som selvstendig bud, sier følgende:

– Prisene på det jeg leverte, gikk ned hele tida, mens utgiftene gikk opp. Det er for mye konkurranse, for mange som er villig til å jobbe for kjempelite lønn. Folk får ikke mer inntekter, men større utgifter og må jobbe lengre dager, sier han.

Mannen er en av flere som forteller at mens folk i andre yrker opplever lønnsøkning, går prisene sjåførene får per pakke, nedover.

– Det var tøft, rett og slett. Det var ikke gunstig å gjøre det lenger. Til å begynne med var det bra, de to siste årene utvikla det seg dårligere, sier en tidligere sjåfør.

Flere beskriver hverdagen som uforutsigbar. De vet aldri hvor mye som skal leveres før de kommer på jobb. Er det mange pakker, er det et voldsomt stress. Er pakkene få, tjener de ikke nok.

– Det var ikke verdt det til slutt, sier en.

En uregulert bransje

Varebilbransjen er i motsetning til tungtransporten og kjøretøy over 3,5 tonn uregulert. Det innebærer blant annet at det verken er krav om kjøreløyve eller kjøre- og hviletidsbestemmelser.

Det foregår omfattende kriminalitet i varebilbransjen. Politiet og andre kontrolletater har avdekket flere tilfeller av arbeidslivskriminalitet, korrupsjon og annen organisert kriminalitet.

«Sånn det er nå, kan jeg ikke bli syk. Det har jeg ikke kunnet bli på 15 år. Jeg må uansett dra på jobb hvis jeg er syk.»

— BUDBILSJÅFØR

Som et forebyggende tiltak har Arbeidstilsynet, Nav, Politiet og Skatteetaten samarbeidet om en veileder til bransjen. Veilederen ble lagt fram i begynnelsen av juni, og inneholder råd og forslag til tiltak for hovedleverandører og oppdragsgivere.

Et av tiltakene er at hovedleverandøren bør regne ut hva sjåførene i det nederste leddet får betalt og vurdere hvorvidt inntekten er levelig. Veilederen lister opp ulike utgifter hovedleverandøren da vil måtte ta med i beregningen.

Slik må selskapet på toppen selv finne ut av om det er mulig å drive lovlig med de avtalte vilkårene.

Veilederen understreker også fordelen av å ansette egne sjåfører i stedet for å benytte underleverandører for å redusere faren for kriminalitet.

Vil helst være ansatt

Flere av sjåførene Klassekampen har snakket med, sier at de er svært glad i selve arbeidet. En forteller at han liker å jobbe aleine, være sin egen sjef og kjøre rundt og oppdage nye steder. Problemet er betalingen og arbeidsmengden.

– Jeg er ikke fornøyd. Jeg vil helst være ansatt. Hvis jeg mister jobben, har jeg ikke rett på dagpenger. I en periode mistet jeg førerkortet, da hadde jeg ingen inntekt. Det er vanskelig at vi ikke får feriepenger, sier en.

En som har vært selvstendig sjåfør i 15 år, sier han er redd for å bli syk, fordi han da vil stå uten inntekt.

– Den største drømmen min er å være ansatt, for da får jeg feriepenger, sykepenger, pensjon. Sånn det er nå, kan jeg ikke bli syk. Det har jeg ikke kunnet bli på 15 år. Jeg må uansett dra på jobb hvis jeg er syk, sier han.

En forteller at han kjørte varebil om natta for en stor aktør, men måtte slutte fordi han gikk i minus hver måned.

– Man burde blitt ansatt. Prisen vi fikk, var ikke nok, det var helt umulig å tjene penger. Jeg hadde lønn fra 20.000–25.000 kroner, men det røyk jo hvis bilen hadde problemer. Det hadde vært en annen verden hvis man brukte en firmabil som hovedleverandøren sto for, sier mannen.

«Prisene på det jeg leverte, gikk ned hele tida, mens utgiftene gikk opp. Det er for mye konkurranse, for mange som er villig til å jobbe for kjempelite lønn.»

— BUDBILSJÅFØR

På det meste jobbet han tolv timer i døgnet. Likevel satt han igjen med mye gjeld etter årene som sjåfør.

– Jeg ble bankerott, satt igjen med mye restskatt. Det var ikke bra nok inntekt. Den jobben sliter ut biler som fy. Du starter og stopper 140 ganger på 50 kilometer. Dette kompenseres det ikke nok for. Det gikk 200.000 i reparasjoner hele veien, sier en.

Det er ikke så uvanlig å gå konkurs i denne bransjen, sier han.

Ødelagt av jobben

En del sjåfører tar seg tid til pauser, noen ufrivillig, fordi det ikke er nok oppdrag. Andre forteller at de spiser i bilen og bare stopper for å tisse eller drikke vann. En mann sier at han fikk klager de gangene han tok seg pause.

Mindretallet av sjåførene forteller at de jobber åtte timers dager og har fritid. De fleste har ikke mye tid utenom jobb. En kjører hjemmefra klokka ti på morgenen og er hjemme klokka ni på kvelden. Han beskriver seg selv som erfaren og mer effektiv enn andre i bransjen.

Andre må ha to jobber for å få det til å gå rundt.

– Jeg har ikke så mye fritid egentlig. Jeg har mye utgifter, noen ganger jobber jeg ekstra andre steder i helgene for å ha nok penger til husleie og andre ting.

De lange arbeidsdagene har sin pris. Flere forteller at jobben har gitt dem skader. Men uten ansettelse har de ikke rett på sykepenger. En tidligere sjåfør sier han ikke lenger klarer å jobbe på grunn av belastninger fra arbeidet. En annen forteller at kjøringen og stresset gjør at kroppen stivner.

– Jeg fikk vondt i ryggen. Du klarer nesten ikke gå ut fra bilen når du sitter så mye stille. Mye stress. Det var ikke bra for helsa mi med en sånn jobb.

Sjåførene forteller om stive muskler, særlig de som løfter tungt.

– Jeg har stiv nakke og stive skuldre hele tida. Jeg bærer tungt inn og ut av bilen hver dag, sier en.

En annen, som forteller at han er blitt operert for prolaps, opplevde å måtte bære pakker som veide over 20 kilo.

– Jeg fikk en smell i ryggen. De som sender ut pakkene, gir blaffen, det er mye juks i veiingen, sier han.

De som har jobbet for underleverandører av store og mellomstore logistikkselskap opplever større stress enn de som har hatt egne avtaler direkte med butikker og selskaper.

– Ryggen min har slitasjeskader. Det er veldig vondt. Jeg har problemer med korsryggen. Hvis jeg bøyer meg feil, mister jeg følelsen i beina, sier en sjåfør som har jobbet som tredje ledd i en leverandørkjede.

En annen forteller at han har leddgikt som han tror kommer av arbeidet. En av sjåførene har tidligere jobbet som underleverandør for en annen underleverandør. Da var det «mange flere som skulle ha penger», ifølge ham. På spørsmål om han tror han kan holde ut i sjåførjobben resten av livet, svarer han at han tror det, fordi han nå har avtaler direkte med bedrifter.

– Men under en underleverandør kunne jeg ikke gjort det. Da må man jobbe mye hardere og får mindre betalt. Det hadde vært verre, sier han.

En annen har tenkt å gi seg.

– Det er en bransje som det nesten er umulig å leve av, sier han.

TIPS OSS! Har du tips om budbilbransjen? Ta kontakt: gravegruppa@klassekampen.no. Ønsker du å sende sensitive tips, finner du framgangsmåten her: klassekampen.no/side/tips-oss