Er G.W.F. Hegel, født i 1770, død i 1831, relevant i dag? Én måte å svare på kan ta følgende utgangspunkt: Hegel levde ikke i antropocen, men det gjør vi.

Begrepet antropocen betegner en ny epoke for jordkloden, for alt og alle som befinner seg på den. Ordet antyder at virkninger av menneskelige handlinger er så dominerende at menneskeheten er blitt en geologisk kraft, med global innflytelse. Spor etter mennesker fins helt fra bunnen av Marianegropa til toppen av Mount Everest, fra Sydpolen til Nordpolen.

Én årsak er global oppvarming, som skyldes menneskers forbruk av fossile brennstoffer. En annen er radioaktive spor etter atombombesprenginger, som nå kan observeres overalt på jorda. En tredje er den pågående, sterke reduksjonen av jordas naturmangfold.

Begrepet antropocen har imidlertid også fått et liv utenfor statistikker og naturvitenskapelige fagkretser. Når ordet tas opp i kunst, humanistiske fagartikler, politikk og offentlig ordskifte, relateres det til en ny oppmerksomhet om at vi i dag lever på en skadet planet, og at skaden skyldes mennesker.

På denne bakgrunnen vil jeg spørre om Hegel fortsatt er relevant. Noen svar kan leses ut av kapittel fire i Hegels mest kjente verk, «Åndens fenomenologi», fra 1807. Knapt noe Hegel skrev, har fått mer oppmerksomhet enn dette kapitlet. Vi møter der en levende, sansende, dampende, begjærlig kropp som konfronteres med andre og forsøker å orientere seg overfor dem. Som Axel Honneth skriver, trekker Hegel her den tyske idealismens høyttravende tanker «ned på den levende jordas sosiale virkelighet».

Hva har kapittel fire i «Åndens fenomenologi» med antropocen å gjøre? Fint lite, om man skal tro etablerte lesninger av Hegel. Det er vanlig å si at kapitlet handler om hvordan og hvorfor mennesker trer inn i gjensidige anerkjennelsesrelasjoner som i sin tur virkeliggjør det Hegel kaller ånd.

På den ene siden viser «ånd» til menneskelige former for selvbevissthet og aktørskap; på den andre siden til institusjoner, sosiale praksiser og delte tenkemåter. Disse formene for «ånd» er gjensidig avhengige og oppstår, erfares og utvikles gjennom historiske kamper om anerkjennelse, og forsoninger, mellom mennesker.

Det springende punktet er om gjensidig anerkjennelse (og ånd) er uavhengig av alt utvendig. Er autoriteten og meningen til menneskers sosiale praksiser og selvforståelse løsrevet fra all annen natur?

Slik mange forstår Hegel, er svaret ja: Naturen er avmektig og historieløs, en rent syklisk gjentakelse av seg selv, som ikke kan øve noen vesentlig innflytelse på mennesker. Slik jeg ser det, rommer overgangen til gjensidig anerkjennelse og ånd hos Hegel også et potensial for anerkjennelse av aktiv, levende natur. I så fall kan Hegel tilføre relevant etisk og eksistensiell orientering i en periode preget av erfaringer med å leve på en skadet planet.

Den måten å tenke og handle på som Hegel begynner med å undersøke i kapittel fire av «Åndens fenomenologi», har innsett at den ytre verden ikke simpelthen er gitt. «Bevissthetsskikkelsen» han har beveget seg mot, er blitt oppmerksom på hvordan den selv aktivt former den verden som framtrer for den.

Hegel skildrer her et epistemologisk ståsted som minner om Immanuel Kants filosofi. Hegel mener at Kants forståelse av menneskelig selvbevissthet ikke tar høyde for at virkelig selvbevissthet bare finnes i levende kropper som lever sammen med andre, i sosiale relasjoner.

Ifølge Hegel forblir begrepet om selvbevissthet en abstraksjon, som er tom og innholdsløs, hvis ikke selvet kan relateres til noe annet, som det er atskilt fra. Enklere sagt: For at det skal være meningsfullt å si at jeg er meg, må jeg kunne skille meg selv fra deg, og alle andre, og alt annet i verden. Uten en slik bevissthet om forskjell, blir begrepet om selvbevissthet en «bevegelsesløs tautologi», hevder Hegel.

For å komme videre, kreves levd liv og erfaringer med andre. Mennesker kan ikke simpelthen tenke seg fram til slike andre ved skrivebordet. Vi må gjennomleve erfaringer med dem. Ingen kan med viten og vilje bestemme seg for å gjøre slike erfaringer. De må skje med deg, ved at noe utenfor øver en innflytelse. Den som gjør en erfaring, blir beveget, eller berørt, av noe annet enn seg selv. Erfaringer setter i gang endringer i oss som vi ikke kan frambringe alene, og den som gjør erfaringen forvandles.

Hvordan kan erfaringermed reelle andre finne sted? Hegels svar er å introdusere begrepet om begjær. Et rent tenkende, interesseløst, kognitivt intellekt har ikke motivasjon og driv mot å involvere seg med andre; det mangler skyvet som kan bringe det i en intim kontakt med verden utenfor. Derfor vil det ikke erfare forskjellen på jeg og ikke-jeg, og det vil ikke kunne bli forvandlet gjennom slik kontakt.

For at kontakten skal oppstå, kreves et begjær som vil noe med ting i verden; det vil bemektige seg dem, bruke dem, fortære dem, eie dem, ligge med dem, ha kontroll over dem eller øve vold mot dem – og først da blir det mulig, i neste omgang, å erfare at disse tingene yter motstand og har karakter av annenhet. Begjæret har en avgjørende rastløshet og setter det bevegelsesløse i bevegelse.

Med antropocen som bakteppe vil jeg påpeke at det foreløpig ikke er noe ved Hegels begrep om begjæret som tilsier at det bare er rettet mot andre mennesker. Begjæret det er snakk om, kan omfatte begjæret etter å spise andre organismer, bemektige seg landområder eller ta ulike materialer i bruk, like gjerne som seksuelt begjær eller begjær etter å bli beundret av andre mennesker.

Det er mange detaljer og krumspring i Hegels framstilling jeg må hoppe over her, men hovedpoenget er at en kropp som begjærer etter hvert vil kunne erfare at levende andre yter motstand, og da kan den som begjærer bli bevisst at disse andre er mer enn rene ting, eller midler, eller ressurser. Mennesker som gjør slike erfaringer kan begynne å anerkjenne andre.

«Kjøttkakene får en bismak. Knitringen i plastposer framkaller bilder av omkommen hval på netthinnen»

Det avgjørende spørsmålet blir nå: Hvem, eller hva, er det som anerkjennes? Er det utelukkende andre mennesker? Eller kan det også være dyr og annen natur? For at noe skal kunne anerkjennes, i Hegels forstand, må det være i stand til å utøve en selvstendig form for aktivitet, som innebærer å inkorporere det som er annerledes og forskjellig fra en selv i sitt liv og sine prosjekter.

En tidligere passasje i «Åndens fenomenologi», i slutten av første kapittel, tyder på at Hegel mener at dyr og all levende natur har disse evnene. Han skriver: «Heller ikke dyrene er lukket ute for denne visdommen, men viser seg snarere å være dypt innviet i den» fordi de «tar for seg» av tingene og «fortærer dem; og hele naturen feirer som dyrene disse åpenbare mysterier», fordi naturens prosesser er i stand til å «fullføre tingenes intethet», gjennom å spise og bli spist.

I disse formuleringene trekker ikke Hegel gir noe prinsipielt skille mellom mennesker, dyr og «hele naturen», heller ikke mellom bevissthet og liv. Det ser her ut som Hegel mener at alle levende prosesser i naturen utøver selvstendig aktivitet som mennesker kan anerkjenne.

Forstått på denne måten, åpner Hegels tekst et potensial for anerkjennelse av aktivitet og selvstendighet som går langt ut over anerkjennelse av andre, selvbevisste mennesker. Den åpner for å anerkjenne en betydningsfull selvstendighet i all ikke-menneskelig natur som er i stand til å inkorporere det som er annerledes, stå for noe bestemt og yte motstand mot forsøk på bemektigelse. Det vil si at Hegel åpner for å anerkjenne en aktiv natur, med innflytelse på menneskers fortolkning av seg selv og verden.

Hvordan påvirkes muligheten for anerkjennelse av natur av at vi lever i antropocen, på en skadet planet?

Med «skade» mener jeg her at noe blir hindret eller hemmet i sin utfoldelse av egenartet aktivitet. Betydelige former for skade på natur, i dag, består i at mange populasjoner av arter er truet med utryddelse og at steder som tidligere var yrende, mangfoldige, blomstrende og levende, er blitt ubebodde, golde, ensformige og livløse, med fattigere vegetasjon og dyreliv.

Hva betyr det for anerkjennelsen av natur, at naturen er skadet? Det betyr at anerkjennelsen alltid må ledsages av en bevissthet om tap. Naturen er nå mindre mangfoldig enn tidligere i menneskets historie. Den naturen vi erfarer i antropocen er preget av ensformige virkninger av menneskelige aktiviteter – og rommer mindre selvstendig, uavhengig natur.

Jeg mener ikke at man skal sørge over at naturen er påvirket av mennesker. Men en anerkjennelse av natur i antropocen bør være bevisst at naturen er blitt mindre yrende, mer monoton, som følge av menneskelig inngripen. Bare tenk på Oslofjorden. Det gjør at mulighetene for å erfare forskjellig og mangfoldig natur er dårligere. Dermed kan mulighetene for konkret anerkjennelse av natur ha blitt svekket. Dette er i så fall et tap.

På den andre siden har bevisstheten om skadene mennesker har påført naturen neppe tidligere vært høyere. Forstyrrelsene i naturforholdet ser ut til å gjøre mennesker mer oppmerksomme på naturen som forringes: Høyspentledninger mellom enorme master har gått fra å være symboler på framskritt og vekst til å bli sår i landskapet. Kjøttkakene til søndagsmiddagen får en bismak når en vet at produksjonen av storfekjøtt bidrar til global oppvarming. Knitringen i plastposer framkaller bilder av omkommen hval på netthinnen.

Denne dialektikken kunne Hegel hatt et skarpt blikk for, hadde han levd i antropocen: Når naturen er skadet, blir vi, via negativa, mer oppmerksomme på dens verdi og vår avhengighet av den. Slik forstått, kan antropocen by på nye muligheter for anerkjennelse av natur.