Aleksej Navalnyj kommer med oppfordringen til tross for at over 13.500 russere de siste dagene er pågrepet i forbindelse med slike demonstrasjoner siden krigen startet den 24. februar.
Opposisjonspolitikeren soner to og et halvt års fengsel etter å ha blitt dømt for svindel, en dom hans allierte beskriver som politisk motivert. Han skriver på Twitter at raseriet mot krigen vokser i Russland, med henvisning til en spørreundersøkelse gjennomført av hans rådgivere.
Navalnyj sier demonstrasjoner bidrar til å legge press på Kreml, som han sier er «desperate» etter å få slutt på krigen.
KIRILL KUDRYAVTSEV
«Antikrig-momentumet vil fortsette å vokse rundt om i samfunnet, så antikrig-demonstrasjonene må ikke stoppe under noen omstendighet», skriver Navalnyj.
Tidligere har han bedt om daglige demonstrasjoner mot krigen, også i helgene.
PROTEST: Tre demonstranter ser på en avisforside med tittelen «Hvem skal stoppe Putin?» under en demonstrasjon i Paris i Frankrike sist helg. FOTO: FRANCOIS MORI, AP/NTB Francois Mori
På utenriksministermøtet i Brussel forrige fredag gjorde Nato det klart at de ikke ønsker storkrig som følge av Russlands angrep på Ukraina. En slik posisjon kunne åpne for mer stormaktsdiplomati, ikke bare samtalene som den siste tida har foregått mellom Ukraina og Russland. Men utover flere samtaler mellom Russlands president Vladimir Putin og Frankrikes president Emmanuel Macron ser slikt stormaktsdiplomati ut til å la vente på seg.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sa forrige uke at USAs president Joe Biden har fortalt ham at det ikke er aktuelt med ukrainsk Nato-medlemskap.
Noe slikt sa ikke Biden i klartekst da Russland bygget opp sine styrker langs grensa, mens amerikanerne gjentok at de hadde etterretning om at Vladimir Putin allerede hadde tatt beslutningen om å angripe.
I stedet var tonen skarp den andre veien, og seks uker før invasjonen sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg at «vi skal hjelpe Ukraina på veien mot medlemskap».
Nå, mens krigen raser, øker Zelenskyjs misnøye med Nato. Forrige fredag sa han at dersom Nato har stengt døra for medlemskap, vil Ukraina kreve sikkerhetsgarantier for nøytralitet.
Søndag sa den ukrainske forhandlingslederen David Arakhamia til Fox News at «svaret vi får fra Nato-landene, er at de ikke er klare til engang å diskutere å ha oss inn i Nato, ikke for den neste perioden på fem til ti år».
Derfor er Ukraina nå ifølge Arakhamia klare til «å diskutere ulike ikke-Nato-modeller». Det kan «være direkte garantier fra ulike land som USA, Kina, Storbritannia, kanskje Tyskland og Frankrike» og skje «i en videre sirkel, ikke bare bilaterale diskusjoner med Russland».
I opptakten til Russlands invasjon avviste USA og Nato kontant at det var aktuelt med reelle forhandlinger med Russland om Europas «udelelige sikkerhet». I stedet vektla Nato Ukrainas selvbestemmelsesrett, overordnet Nato-statuttene om medlemskap. Nato satte dermed historiske erfaringer om gjensidig sikkerhet til side, mellom stormakter og små stater.
Etter Putins invasjon søker USA og Nato dekning bak Zelenskyjs påstand om at dersom Ukraina faller, så står Polen og Baltikum for tur, inntil Russland marsjerer til Berlinmuren.
Dette må først og fremst ses som ukrainsk selvforsvarsretorikk. USAs militæranalyser og etterretning vet at dette ikke er tilfelle.
Slike advarsler er derimot med på å legitimere Natos ekspansjon østover og gi næring til ytterligere styrkeopprustning i Russlands nærområder, som USAs base i Norge og mulig medlemskap for Finland og Sverige.
Samtidig underslår påstanden Ukrainas unike militære betydning som grenseland, en «rød strek» for Russlands sikkerhetsinteresser.
En slik posisjon hadde Ukraina lenge før Russlands innlemmelse av det historiske Krim i 2014 og den åtte år lange lavintensitetskrigen i Donbass.
Samtalene mellomUkraina og Russland har dreid seg om humanitære korridorer, mens russerhæren langsomt inntar mindre byer som Kherson. De kjemper om havnebyen Mariupol i Donetsk oblast ved Azovhavet og sikter seg inn mot Odesa, en by med russisk flertall, som har stor plass i ukrainsk, russisk og jødisk kultur. Russiske landgangsfartøy ligger i Svartehavet utenfor byen.
Den blodige ironien er at Putin med sin krig ettertrykkelig har bombet i hjel sin egen pan-russiske brorskapsfortelling om felles opphav fra Rus-riket.
«Dersom Nato har stengt døra for medlemskap, vil Ukraina kreve sikkerhetsgarantier for nøytralitet»
Putins fortelling rommer like mye ekstrem-nasjonalistisk historisk revisjonisme som en rekke ukrainske aktører har omgitt seg med.
Russlands store militærkolonne rykker langsomt framover og står vel 30 kilometer fra Kyiv.
I hovedstaden har 15.000 søkt tilflukt i metroen som ble påbegynt under Josef Stalin med tanken på atomkrig. Det lyder nærmest som en historisk ironi.
Kolonnen blir angrepet i front og av tyrkiskproduserte droner. Den russiske innringingen skjer fra sørøst.
Militæranalysene før invasjonen gikk ut på at Ukraina har blitt betydelig rustet opp, men ikke ville kunne stå opp mot russiske styrker. Nå spriker militæranalysene, uten å bli reviderte med hensyn til utfallet.
I hyllesten av Ukrainas motstand forsvinner noen viktige poenger. Som at Russlands langsomme framrykking også skyldes omlegginger i den strategien etter at innledningsfasen med raskt å innringe Kyiv, slo feil.
Noen peker på at USA brukte fire–fem uker på å nå Bagdad i 2003 gjennom lettforsert terreng i et militært skadeskutt Irak.
Eventuelle «formildende omstendigheter» overdøves også av Putins egne skremmende retorikk, som ikke under noen omstendigheter når fram i Ukraina.
Men i motsetning til i Irak-krigen har Russlands krigføring foreløpig i liten grad rettet seg mot sivile.
Antallet sivile drepte steg fra 249 på torsdag til 406 på mandag, i takt med angrep på flere byer. Dette er fortsatt relativt lave tall, enn så lenge.
Dette kan ta brått slutt og raskt nærme seg et gitt tidspunkt når Ukrainas forskansete politiske og militære ledelse må veie sivile tap mot militære realiteter, der heltemot og kampvilje ikke står seg mot kampevnen.
Innen den tid bør stormaktsdiplomatiet ha trådt i kraft.
I morgen møtes Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og hans ukrainske kollega Dmytro Kuleba i Antalya i Tyrkia.
Kreml har presentert sine krav: grunnlovsfestet nøytralitet, anerkjenning av Krim som russisk og Donetsk og Luhansk i Donbass som selvstendige stater.
I øyeblikket dette innfris, stanser krigen, hevder Kremls talsmann Dmitrij Peskov.
Hvordan påvirkes muligheten for anerkjennelse av natur av at vi lever i menneskenes tidsalder, på en skadet planet?
Sigurd Hverven
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Er G.W.F. Hegel, født i 1770, død i 1831, relevant i dag? Én måte å svare på kan ta følgende utgangspunkt: Hegel levde ikke i antropocen, men det gjør vi.
Begrepet antropocen betegner en ny epoke for jordkloden, for alt og alle som befinner seg på den. Ordet antyder at virkninger av menneskelige handlinger er så dominerende at menneskeheten er blitt en geologisk kraft, med global innflytelse. Spor etter mennesker fins helt fra bunnen av Marianegropa til toppen av Mount Everest, fra Sydpolen til Nordpolen.
Én årsak er global oppvarming, som skyldes menneskers forbruk av fossile brennstoffer. En annen er radioaktive spor etter atombombesprenginger, som nå kan observeres overalt på jorda. En tredje er den pågående, sterke reduksjonen av jordas naturmangfold.
Begrepet antropocen har imidlertid også fått et liv utenfor statistikker og naturvitenskapelige fagkretser. Når ordet tas opp i kunst, humanistiske fagartikler, politikk og offentlig ordskifte, relateres det til en ny oppmerksomhet om at vi i dag lever på en skadet planet, og at skaden skyldes mennesker.
På denne bakgrunnen vil jeg spørre om Hegel fortsatt er relevant. Noen svar kan leses ut av kapittel fire i Hegels mest kjente verk, «Åndens fenomenologi», fra 1807. Knapt noe Hegel skrev, har fått mer oppmerksomhet enn dette kapitlet. Vi møter der en levende, sansende, dampende, begjærlig kropp som konfronteres med andre og forsøker å orientere seg overfor dem. Som Axel Honneth skriver, trekker Hegel her den tyske idealismens høyttravende tanker «ned på den levende jordas sosiale virkelighet».
Hva har kapittel fire i «Åndens fenomenologi» med antropocen å gjøre? Fint lite, om man skal tro etablerte lesninger av Hegel. Det er vanlig å si at kapitlet handler om hvordan og hvorfor mennesker trer inn i gjensidige anerkjennelsesrelasjoner som i sin tur virkeliggjør det Hegel kaller ånd.
På den ene siden viser «ånd» til menneskelige former for selvbevissthet og aktørskap; på den andre siden til institusjoner, sosiale praksiser og delte tenkemåter. Disse formene for «ånd» er gjensidig avhengige og oppstår, erfares og utvikles gjennom historiske kamper om anerkjennelse, og forsoninger, mellom mennesker.
Det springende punktet er om gjensidig anerkjennelse (og ånd) er uavhengig av alt utvendig. Er autoriteten og meningen til menneskers sosiale praksiser og selvforståelse løsrevet fra all annen natur?
Slik mange forstår Hegel, er svaret ja: Naturen er avmektig og historieløs, en rent syklisk gjentakelse av seg selv, som ikke kan øve noen vesentlig innflytelse på mennesker. Slik jeg ser det, rommer overgangen til gjensidig anerkjennelse og ånd hos Hegel også et potensial for anerkjennelse av aktiv, levende natur. I så fall kan Hegel tilføre relevant etisk og eksistensiell orientering i en periode preget av erfaringer med å leve på en skadet planet.
Den måten å tenke og handle på som Hegel begynner med å undersøke i kapittel fire av «Åndens fenomenologi», har innsett at den ytre verden ikke simpelthen er gitt. «Bevissthetsskikkelsen» han har beveget seg mot, er blitt oppmerksom på hvordan den selv aktivt former den verden som framtrer for den.
Hegel skildrer her et epistemologisk ståsted som minner om Immanuel Kants filosofi. Hegel mener at Kants forståelse av menneskelig selvbevissthet ikke tar høyde for at virkelig selvbevissthet bare finnes i levende kropper som lever sammen med andre, i sosiale relasjoner.
Ifølge Hegel forblir begrepet om selvbevissthet en abstraksjon, som er tom og innholdsløs, hvis ikke selvet kan relateres til noe annet, som det er atskilt fra. Enklere sagt: For at det skal være meningsfullt å si at jeg er meg, må jeg kunne skille meg selv fra deg, og alle andre, og alt annet i verden. Uten en slik bevissthet om forskjell, blir begrepet om selvbevissthet en «bevegelsesløs tautologi», hevder Hegel.
For å komme videre, kreves levd liv og erfaringer med andre. Mennesker kan ikke simpelthen tenke seg fram til slike andre ved skrivebordet. Vi må gjennomleve erfaringer med dem. Ingen kan med viten og vilje bestemme seg for å gjøre slike erfaringer. De må skje med deg, ved at noe utenfor øver en innflytelse. Den som gjør en erfaring, blir beveget, eller berørt, av noe annet enn seg selv. Erfaringer setter i gang endringer i oss som vi ikke kan frambringe alene, og den som gjør erfaringen forvandles.
Hvordan kan erfaringermed reelle andre finne sted? Hegels svar er å introdusere begrepet om begjær. Et rent tenkende, interesseløst, kognitivt intellekt har ikke motivasjon og driv mot å involvere seg med andre; det mangler skyvet som kan bringe det i en intim kontakt med verden utenfor. Derfor vil det ikke erfare forskjellen på jeg og ikke-jeg, og det vil ikke kunne bli forvandlet gjennom slik kontakt.
For at kontakten skal oppstå, kreves et begjær som vil noe med ting i verden; det vil bemektige seg dem, bruke dem, fortære dem, eie dem, ligge med dem, ha kontroll over dem eller øve vold mot dem – og først da blir det mulig, i neste omgang, å erfare at disse tingene yter motstand og har karakter av annenhet. Begjæret har en avgjørende rastløshet og setter det bevegelsesløse i bevegelse.
Med antropocen som bakteppe vil jeg påpeke at det foreløpig ikke er noe ved Hegels begrep om begjæret som tilsier at det bare er rettet mot andre mennesker. Begjæret det er snakk om, kan omfatte begjæret etter å spise andre organismer, bemektige seg landområder eller ta ulike materialer i bruk, like gjerne som seksuelt begjær eller begjær etter å bli beundret av andre mennesker.
Det er mange detaljer og krumspring i Hegels framstilling jeg må hoppe over her, men hovedpoenget er at en kropp som begjærer etter hvert vil kunne erfare at levende andre yter motstand, og da kan den som begjærer bli bevisst at disse andre er mer enn rene ting, eller midler, eller ressurser. Mennesker som gjør slike erfaringer kan begynne å anerkjenne andre.
«Kjøttkakene får en bismak. Knitringen i plastposer framkaller bilder av omkommen hval på netthinnen»
Det avgjørende spørsmålet blir nå: Hvem, eller hva, er det som anerkjennes? Er det utelukkende andre mennesker? Eller kan det også være dyr og annen natur? For at noe skal kunne anerkjennes, i Hegels forstand, må det være i stand til å utøve en selvstendig form for aktivitet, som innebærer å inkorporere det som er annerledes og forskjellig fra en selv i sitt liv og sine prosjekter.
En tidligere passasje i «Åndens fenomenologi», i slutten av første kapittel, tyder på at Hegel mener at dyr og all levende natur har disse evnene. Han skriver: «Heller ikke dyrene er lukket ute for denne visdommen, men viser seg snarere å være dypt innviet i den» fordi de «tar for seg» av tingene og «fortærer dem; og hele naturen feirer som dyrene disse åpenbare mysterier», fordi naturens prosesser er i stand til å «fullføre tingenes intethet», gjennom å spise og bli spist.
I disse formuleringene trekker ikke Hegel gir noe prinsipielt skille mellom mennesker, dyr og «hele naturen», heller ikke mellom bevissthet og liv. Det ser her ut som Hegel mener at alle levende prosesser i naturen utøver selvstendig aktivitet som mennesker kan anerkjenne.
Forstått på denne måten, åpner Hegels tekst et potensial for anerkjennelse av aktivitet og selvstendighet som går langt ut over anerkjennelse av andre, selvbevisste mennesker. Den åpner for å anerkjenne en betydningsfull selvstendighet i all ikke-menneskelig natur som er i stand til å inkorporere det som er annerledes, stå for noe bestemt og yte motstand mot forsøk på bemektigelse. Det vil si at Hegel åpner for å anerkjenne en aktiv natur, med innflytelse på menneskers fortolkning av seg selv og verden.
Hvordan påvirkes muligheten for anerkjennelse av natur av at vi lever i antropocen, på en skadet planet?
Med «skade» mener jeg her at noe blir hindret eller hemmet i sin utfoldelse av egenartet aktivitet. Betydelige former for skade på natur, i dag, består i at mange populasjoner av arter er truet med utryddelse og at steder som tidligere var yrende, mangfoldige, blomstrende og levende, er blitt ubebodde, golde, ensformige og livløse, med fattigere vegetasjon og dyreliv.
Hva betyr det for anerkjennelsen av natur, at naturen er skadet? Det betyr at anerkjennelsen alltid må ledsages av en bevissthet om tap. Naturen er nå mindre mangfoldig enn tidligere i menneskets historie. Den naturen vi erfarer i antropocen er preget av ensformige virkninger av menneskelige aktiviteter – og rommer mindre selvstendig, uavhengig natur.
Jeg mener ikke at man skal sørge over at naturen er påvirket av mennesker. Men en anerkjennelse av natur i antropocen bør være bevisst at naturen er blitt mindre yrende, mer monoton, som følge av menneskelig inngripen. Bare tenk på Oslofjorden. Det gjør at mulighetene for å erfare forskjellig og mangfoldig natur er dårligere. Dermed kan mulighetene for konkret anerkjennelse av natur ha blitt svekket. Dette er i så fall et tap.
På den andre siden har bevisstheten om skadene mennesker har påført naturen neppe tidligere vært høyere. Forstyrrelsene i naturforholdet ser ut til å gjøre mennesker mer oppmerksomme på naturen som forringes: Høyspentledninger mellom enorme master har gått fra å være symboler på framskritt og vekst til å bli sår i landskapet. Kjøttkakene til søndagsmiddagen får en bismak når en vet at produksjonen av storfekjøtt bidrar til global oppvarming. Knitringen i plastposer framkaller bilder av omkommen hval på netthinnen.
Denne dialektikken kunne Hegel hatt et skarpt blikk for, hadde han levd i antropocen: Når naturen er skadet, blir vi, via negativa, mer oppmerksomme på dens verdi og vår avhengighet av den. Slik forstått, kan antropocen by på nye muligheter for anerkjennelse av natur.
