Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kraftbørsen bestemmer ikke kraftpris eller kabelflyt

Gunnar G. Løvås, konserndirektør Kraftsystem og Marked, Statnett

Trygve Tamburstuen forteller i Klassekampen 2. februar en sørgelig historie om kraftbørsens påvirkning på kraftmarkedet. Selv om kraftprisen er høy for tiden, og forbrukerne naturlig nok er misfornøyde, er det ikke alle historier om årsakene som stemmer helt.

Kraftmarkedet kan enkelt sagt deles inn i et finansielt marked og et fysisk marked.

Det fysiske markedet har som hovedoppgave å sikre balanse mellom produksjon og forbruk hver time året rundt. Hver dag handles kraft for levering hver time påfølgende døgn. Dette omtales som spotmarkedet. Den viktigste markedsplassen i Norden er Nord Pool, som har 93 prosent markedsandel her.

Statnett er fortsatt nest største eier i Nord Pool, og vi har sammen med våre søsterselskaper tilstrekkelig kontroll over virksomheten gjennom en 34 prosent eierandel. Et viktig forhold i den sammenheng er at vi er garantist for at virksomheten fortsatt drives fra Norge.

Det er ikke slik som Tamburstuen insinuerer, at kraftbørsen bestemmer kraftprisen eller at børsen bestemmer hvordan forbindelser mellom land bygges eller utnyttes. Prisen beregnes på børsen, men det er tilbud og etterspørsel av kraft som bestemmer prisen. Videre har kraftbørsen ingen innflytelse over forbindelsene mellom Norge og andre land. Statnett eier forbindelsene og fastsetter hvor mye av kapasiteten som skal gjøres tilgjengelig for krafthandel. Produksjonskapasitet og behov for strøm bestemmer hvordan den tilgjengelige kapasiteten til enhver tid blir brukt.

Norske myndigheter ved NVEs organ RME utøver tilsyn med kraftbørsen.

Tamburstuens kritikk av at 66 prosent av aksjene i Nord Pool ble solgt til Euronext i 2019, ser ut til å være basert på samme misforståelse. Euronext bestemmer ikke kraftprisen, like lite som Euronext bestemmer børskursene på Oslo Børs. En regnskapsmessig teknikalitet gjør at Tamburstuen forveksler utbytte med salgspris.

Det finansielle markedet er noe helt annet. De største volumene handles direkte mellom de store kraftprodusentene og de store forbrukerne, som kraftintensiv industri, fordi begge parter ønsker «fastprisavtaler» for å sikre seg mot store svingninger i kraftprisen. I tillegg finnes det organiserte markedsplasser der kjøpere og selgere kan inngå slike «fastprisavtaler». Nasdaq tilbyr en markedsplass i dette finansielle markedet, men her bestemmes altså ikke kraftprisen. Dette er en arena for finansiell handel mellom profesjonelle aktører, og slike markedsplasser overvåkes av Finanstilsynet. Heller ikke Nasdaq har noen innflytelse over kapasiteten i nettet eller handel mellom landene.

Det er ikke en kjerneoppgave for Statnett å tilrettelegge for finansiell handel på en markedsplass regulert av Finanstilsynet. Det var derfor en naturlig utvikling at denne delen av børsvirksomheten ble skilt ut fra Nord Pool og solgt i 2008.

Kraftmarkedet opplever store utfordringer i disse dager, med uvanlig høye priser. De skyldes balansen mellom tilbud og etterspørsel, altså mellom tilgjengelig kraft og forbrukernes behov. Nå er det blant annet knapphet på gass som er den største årsaken til de høye kraftprisene. I tillegg kommer værmessige effekter, økte CO2-priser og store endringer i kraftsystemet, samt andre faktorer. Dette har ikke noe med eierskap til kraftbørsen å gjøre.

Overhørt

Rødts appell gjenspeiles i Mímir Kristjánssons vittige munnhell om at han er sosialist i ukedagene, kommunist fredag kveld og anarkist på lørdagen. Og en sosialdemokrat på grunn av fyllenervene søndagen.
— Ove Vanebo om Rødt i Morgenbladet

Virkeligheten er ikke skummel bakgrunnsmusikk og slem mann med voldelige tendenser. Virkeligheten er tørt jusspråk, utallige politiavhør, sju år med anmeldelser og rettssaker. Kvinner, stå sammen – vel, signalet her er vel heller: Kvinner, ti stille!
— Sigrid Bonde Tusvik om voldtekt, i Dagsavisen

– Som politiker ... så privilegert – og likevel å ønske å utnytte enda bedre disse ordningene og virkelig få tynt ut... Det burde jeg ikke gjort.
— Kjell Ingolf Ropstad i TV-intervju med Kjell Egil Svartdahl, sitert i Vårt Land

En banan og en kjeks skal ikke få bestemme over meg.
— Tidligere skiskytter Vilde Márjá E. Hensemo, til NRK

Kunst

Forsvarer politisk veto

Kode-direktør ville ikke ha fjernet Tonje Gjevjon fra en utstilling, men forlanger ikke at alle tenker likt:

Selma Stormyren Larsen (tekst) og Sigve Bremer Mejdal (foto)

FORSTÅR GALLERIEIERE: Kode-direktør Petter Snare er ikke redd for å stille ut kontroversielle kunstnere, men forstår godt mindre privatgallerier som tenker annerledes: – Hvor mye nattesøvn skal man være nødt til å miste? Sigve Bremer Mejdal

– Det finnes skiller mellom kunst og mening. Kode har kjøpt kunstverk for sju millioner de siste årene. Skulle jeg latt være å vise et verk fordi kunstneren plutselig har havnet i en kontrovers? Det har jeg vanskelig for å se.

Det sier Petter Snare, direktør for Kode kunstmuseum.

I en kronikk i Klassekampen sist torsdag hevdet kunstner Tonje Gjevjon at hun er blitt kansellert av to visningssteder, Kvinnemuseet i Kongsvinger og Kunstplass i Oslo.

Gjevjon mener det må være hennes ytringer om transpersoner som ligger bak. Kvinnemuseet avviste forklaringen, mens Kunstplass i Oslo ikke ville svare.

Forstår gallerister

Dette har igjen reist spørsmålet om hvorvidt et visningssted for kunst kan ta stilling til en kunstners politiske ytringer.

Ifølge Petter Snare er det stor forskjell på offentlig finansierte institusjoner og private gallerier.

– Veldig mange visningssteder er tett knyttet til den som leder eller eier det. Hva de velger å stå i eller ikke, er en individuell beslutning som de må få ta, sier han.

Snare trekker fram det nedlagte galleriet Lautom contemporary, som var drevet av Randi Thommessen. I 2008 sa hun nei til å vise en Muhammed-karikatur tegnet av Lars Vilks.

– Det var ikke gjennom et slikt kunstprosjekt hun ønsket at galleriet skulle bli kjent.

– Er det legitimt?

– Ja, det må det være. Som leder av en offentlig finansiert institusjon har jeg annen type trygghet enn dem som driver gallerier. Hvor mye nattesøvn skal man være nødt til å miste fordi en eller annen kunstner har klart å posisjonere seg et sted som skaper enormt mye debatt?

– Mener du det også er greit å bryte en inngått avtale?

– Kontrakter har også klausuler for å komme seg ut av dem. Dette handler ikke om ytringsfrihet. Det er ikke noen som straffer noen, men man har ingen plikt til å vise alt.

Selv ville Snare ha tenkt seg «hardt og lenge om» før han brøt en eventuell utstillingsavtale.

– Opp til gallerieier

Gjevjon hevder i kronikken at press fra organisasjoner og aktivister mot gallerier som viser kontroversielle kunstnere, gjør at mange ikke tør.

«Det finnes mye rar oppførsel i kunstverden, og det er ikke noe jeg ville vurdert som museumsdirektør»
— PETTER SNARE, DIREKTØR FOR KODE

– Vi har ikke opplevd det. Men hvis noen mener en utstilling ved Kode er støtende, må de få lov til å mene det. Den type debatt må man tåle i et fritt samfunn, sier Snare.

Marit Gillespie, leder for Galleri Brandstrup i Oslo, vil ikke kommentere påstandene til Gjevjon konkret.

– Kunst har alltid vært preget av politikk, og det er opp til gallerieiere selv å vurdere hva de er komfortable med og hva de vil gjøre, helt ubetinget, sier Gillespie.

– Er det greit å bryte en kontrakt?

– Man kan absolutt skille kunstner og politikk, akkurat som man kan skille forfatter og politikk. Det får være galleristens vurdering. Hvis en kunstners ytringer skjærer veldig med det galleristen står for, forstår jeg den veldig godt.

Selv har Gillespie aldri stått i en slik situasjon, sier hun.

– Gjevjon hevder press fra organisasjoner og aktivister kan skremme gallerier fra å stille ut kontroversielle kunstnere. Kjenner du igjen det?

– Nei, det er helt ukjent for meg. Helt ukjent. Det er spøkelser på høylys dag.

«Man må tåle å stå i presentasjon av kunstnerskap man ikke nødvendigvis er enig med»
— TONE HANSEN, DIREKTØR FOR HENIE ONSTAD

– Bør opptre redelig

Tone Hansen, direktør for Henie Onstad, poengterer at hun ikke har kjennskap til tilfellet til Gjevjon. Hun tror alle kunstinstitusjoner bør tenke på hvordan man opptrer og hva man lover kunstnere.

– Et offentlig museum skal være en plattform for ytringer, og dem kan man nødvendigvis ikke alltid være enige i. Det er rommet man har når man jobber med kunst. Man må tåle å stå i presentasjon av kunstnerskap man ikke nødvendigvis er enig med, sier Hansen.

Hun er ikke sikker på om det er i frykt for debatt at avtalene her er blitt brutt. Henie Onstad har selv vært nødt til å bryte eller flytte mange avtaker med kunstnere og musikere under pandemien, fordi museet har vært stengt.

– Også kunstnere kan trekke seg fra avtaler om de ikke er fornøyd med vilkårene, så det går begge veier, sier Hansen, som påpeker at det er en forskjell på et museum og et galleri, som ifølge henne jobber under mer utsatte vilkår.

– Men uansett hvor i bransjen man er, bør man opptre redelig overfor kunstnerne.

Ville stilt ut Gjevjon

Selv hadde Petter Snare i Kode neppe fjernet Gjevjons verker fra en utstilling, tross i at hennes standpunkter er kontroversielle, forteller han.

– De er godt innafor det du får lov å mene.

– Hvor går grensa mellom ytringer og oppførsel?

– Det finnes mye rar oppførsel i kunstverden, som alle andre steder, og det er ikke noe jeg ville vurdert som museumsdirektør, selv ikke hvis du trakasserte noen eller oppførte deg som et uforskammet menneske. Det er ikke min jobb å være min brors vokter. Skal man slutte å vise Picasso fordi han var misogyn? Åpenbart ikke.

selmal@klassekampen.no