En mann på seksti år ligger i tilsynelatende dyp søvn. Papirkalenderen ved senga er revet av på datoen 22. desember 2021. Mannen har alt sovet i en uke. Om han skulle våkne, vil han ikke klare å løfte verken beina eller hodet. Kroppen og livet er satt på pause ved hjelp av sterke smertestillende og sovemedisiner.

Mannen er ikke aleine. Ved senga står en kvinne kledd i hvitt og over den en gul smittefrakk. Det er intensivsykepleier Kari Bue. Hun passer på mannen der han ligger på Rikshospitalet i Oslo.

I snart to år har Bue og kollegaene stått i det som beskrives som en unntakstilstand. Dag og natt. Trodd at det har vært over. Men det bare fortsetter. Om to dager skal Bue ta en etterlengtet juleferie i hele fem dager – om hun ikke blir innkalt på jobb.

Generell Intensiv 1, der Kari Bue jobber, behandler landets aller sykeste, og den siste tida har seng etter seng blitt fylt opp av alvorlig syke koronapasienter.

Mannen på seksti er én av dem. Armene hans ligger rolig over en blå skjorte. En svak heving og senkning av brystet vitner om at det går oksygen inn i kroppen og CO2 ut. Opp, og så ned, opp, og så ned igjen. Bevegelsen er jevn. På innsida av kroppen arbeider lungene til mannen på lavbluss. De er skjøre etter å ha jobbet litt for hardt på grunn av koronaviruset. Nå trenger han landets mest avanserte behandling for å få hjelp til å puste.

De aller sykeste koronapasientene, slik som den sovende mannen, og intensivsykepleierne, slik som Kari Bue, er to av hovedkarakterene i en pågående debatt om nedstenging av samfunnet virkelig er nødvendig.

Tredje dose rulles ut, omikron er kanskje ikke så farlig som først antatt, de aller fleste blir ikke så sjuke som denne mannen – så kan vi ikke bare øke kapasiteten på sykehusene? Hva skjer inne på de overbelastede intensivavdelingene?

En desiliter luft

Blikket til Kari Bue vandrer fra mannen i senga til en skjerm hengende over ham. Pasientmonitoren viser tall og linjer som ser ut som lydbølger. Linjene er mannens indre rytme: hjerte, blodtrykk, temperatur og oksygenmetning. Systematisk overvåker Bue pasienten. Oksygenopptaket er 93. Det er bra, sier Bue. For en uke siden var den langt lavere, helt nede i 40. Det er dramatisk.

– Du og jeg puster en halvliter med luft for hvert innpust. Han puster rundt en desiliter. Det er det vi kaller alvorlig respirasjonssvikt, forklarer hun.

Kari Bue er én av rundt 100 intensivsykepleiere på Generell Intensiv 1 ved Rikshospitalet. De holder hjulene i gang på en av intensivavdelingene til Oslo universitetssykehus. Selv har hun jobbet som sykepleier siden 1996, og fra 2002 som intensivsykepleier. Hun har årevis med erfaring og nå snart to års erfaring fra arbeidslivet på en intensivavdeling under en pandemi.Hun står støtt, og sammen med kollegaene er hun trygg på at de kan klare perioder med hardt press og unntakstilstand.

Men er det et lys som kan skimtes i enden av tunnelen? Hvor lenge kan en unntakstilstand vedvare før den blir regnet som normaltilstand – og bemanningen oppjustert deretter?

Kari Bue jobber rolig, men konstant mens hun er på vakt. Hele tida er det noe å gjøre rundt mannen som ligger der med lukkede øyne. Han har alle kroppsfunksjoner avskrudd; hun har alle sine på – i høyberedskap.

Målet for behandlingen er at han skal trekke lufta ned i lungene helt på egen hånd. Håpet til de pårørende er at han skal våkne og komme hjem. Og ønsket til Bue og intensivavdelingene er tid. Tid til å trene opp nye intensivsykepleiere, tid til å bygge kompetanse og tid til å ta vare på arbeidsplassen.

Akkurat nå er det kun tid for målet: å få pasienter friske for så å ta imot nye.

Grenser for beredskap

Ingen kan leve på bare luft og kjærlighet, sies det. Men å måtte greie seg med små midler kan sies om intensivkapasiteten i Norge akkurat nå.

Vi hørte det i høst, med økende intensitet inn mot vinteren og jula, og nå inn i det nye året: Smitten går i bølger, men de som blir sjuke, kan bli veldig sjuke. Det er disse pasientene som krever mange og spesialiserte hender, øyne og ører. Og det er blant annet trykket mot intensivplassene som gjør at samfunnet må bremse smittespredningen. Og vi har også hørt igjen og igjen: Vi må ikke overbelaste helsesystemet. Men snart to år ut i pandemien er det uklare tall og ulne svar når det kommer til både antall intensivsengeplasser og intensivsykepleiere. Er det veldig komplisert å øke intensivkapasiteten?

En sengeplass er ikke bare en madrass på hjul, er noe av svaret. En intensivsengeplass krever de spesialiserte intensivsykepleierne, og det krever både tid og penger. Til enhver tid må det stå to intensivsykepleiere ved senga til landets aller sjukeste pasienter, og Rikshospitalet regner åtte til ni intensivsykepleiere per intensivplass. En slik sengeplass anslår Helse Vest at koster i snitt ti millioner i året. Brorparten av utgiftene er til ansatte.

Tall tilsier at det finnes et sted mellom 278 og 289 intensivplasser spredt rundt på landets sjukehus, men akkurat hvor mange eller hvor mange det er mulig å opprette på kort tid, er det vanskelig å finne ut av. Uansett må antallet intensivplasser økes med 50 prosent, mener avdelingssjef Pål Klepstad ved St. Olavs hospital i Trondheim. Det sa han til Klassekampen i romjula. Samtidig krever en økning av plasser en økning i antallet intensivsykepleiere, og det tar minst sju år å bli ferdig utdannet – og enda flere, ifølge intensivsykepleierne på Rikshospitalet, å bli trygg i jobben.

Debatten om sengeplassene, penger og kompetanse går parallelt med bølger av smittetall og frustrasjon over konsekvensene av nedstengingen. Noen sover seg gjennom den, slik som mannen som ble lagt i søvn ei uke før jul. Andre arbeider seg gjennom den, slik som Kari Bue.

Inne på intensivstua

– Er det noen ledige hender?

Stemmen til intensivsykepleieren Faduma Hussain trenger ikke være høy. Rommet er lite. Sammen med den sovende sekstiåringen ligger det to andre på samme rom – i samme tilstand. De er atskilte av gardiner som trekkes opp og igjen.

Hussain er i team med Kari Bue på vakta som går fra halv åtte på morgenen til halv fire. Så vil to nye avløse.

Nå skal pasienten deres stelles. Det er tungt, og de trenger flere hender. Fra andre sida av en gardin svarer kollega Siri Von Krogh:

– Jeg har ledige hender!

Krogh trekker på seg den gule smittefrakken. Hver gang noen nye skal hjelpe til, må de passe på å bruke hansker og denne frakken så de ikke bringer smitte mellom sengene. Pasientene kan ikke lenger smitte noen med covid-19-viruset, til det har de vært her for lenge, men det finnes jo også andre smittsomme mikrober.

På et skilt på døra bes det om å gi pasientene stilletid midt på dagen. Selv om de ligger der, tilsynelatende uten bevissthet, så er det viktig å ta hensyn. Man vet ikke akkurat hva eller hvor mye de kan få med seg, men Bue og de andre følger med. Store pupiller kan bety redsel eller smerte. Kald hud er også et tegn om at noe ikke stemmer.

Det er ikke alltid lett å få grep om at det er levende mennesker som ligger i sengene mellom maskiner, nåler og medisiner, men innimellom dukker de små glimtene opp. Pusten som beveger teppet. En tå som stikker ut av lakenet. Et bilde på veggen, hengt opp av de pårørende.

Ingen tårer, takk

Kari Bue, Siri Von Krogh og Faduma Hussain snur forsiktig på mannen i senga. Det er viktig å passe på at kanylene ligger på plass – nålene som brukes for å injisere stoffer i kroppen eller trekke væsker ut – og at ingenting løsner, forklarer Kari Bue. Slangene som fører blodet ut og inn av pasienten, er korte, det må hun huske å nevne på visitt – det daglige møtet mellom intensivsykepleier og lege som hun skal være med på litt seinere.

Svingdøra til stua går opp, og en radiograf kommer trillende med en maskin. Den åler seg forbi senger og sykepleiere og lager en støyende lyd.

– Det er røntgenmaskinen, forklarer Kari Bue og står klemt inntil senga, så maskinen kan trilles forbi.

– Vi er ikke bortskjemte med plass her på intensiven, kommenterer hun.

Likevel kan det ha sine fordeler å stå tett på hverandre. De kan hele tida komme hverandre til unnsetning, følge med på hverandres pasienter, hjelpe til med stell og forflytning, ta telefonen inne på stua når pårørende ringer, og hente kaffe og vann til hverandre. I tillegg må de blande medisiner, desinfisere og vaske hver gang noe flyttes rundt i rommet. Alt dette gjør intensivsykepleierne på jobb.

En av ringrevene på intensivseksjonen, Marit Pettersen, drar fra gardina på motsatt side av Kari Bue og Faduma Hussain.

Hun har lyttet til samtalene og kommer med et hjertesukk:

– Ikke skriv at det er synd på oss, at vi er slitne og gråter.

Det dette handler om, sier Pettersen, er å anerkjenne rett kompetanse på rett plass.

– Du vil ikke føde uten jordmor, vil du vel?

De andre nikker.

Oppmerksomhet og støtte er uten tvil viktig, mener intensivsykepleierne der de står nærmest rygg mot rygg og samarbeider om pasientene på rommet. Men enda viktigere er det å anerkjenne at å oppgradere beredskapen på intensiven med flere plasser er helt nødvendig og at det vil kreve tid.

Generasjonsskifte

Etter snart to år sitter intensivsykepleierne med verdifull erfaring fra det å håndtere en pandemi. Hvordan den skal ivaretas og videreføres, er et spørsmål de stiller seg. Om nye intensivsykepleiere utdannes, slik regjeringen lover, hvem skal trene dem opp? På Rikshospitalet deler intensiven samme bekymring som flere andre steder: generasjonsskiftet.

– Det er ikke mange som har slutta her hos oss, men vi vil om få år miste flere av de rutinerte, forklarer Bue.

Det er enda noen år til hun skal gå av med pensjon, mens andre og rutinerte kollegaer som Marit Pettersen og Siri Von Krogh kommer til å gå av med pensjon om ikke altfor lenge.

Hva som da vil skje, er et spørsmål som ligger foran de yngre. En av dem, Eli Anne Skaaraas, forteller om viktigheten av å ha eldre og erfarne intensivsykepleiere på avdelingen.

– Jeg har jobbet som intensivsykepleier i fem år, de to første lå jeg i fosterstilling. Det er en krevende jobb, og selv nå, med den erfaringen jeg har, så kjenner jeg meg fremdeles litt ny i jobben.

«Jeg har jobbet som intensivsykepleier i fem år, de to første lå jeg i fosterstilling»

— ELI ANNE SKAARAAS, INTENSIVSYKEPLEIER PÅ RIKSHOSPITALET

Norsk Sykepleierforbund har uttrykt den samme bekymringen. I Klassekampen i desember uttalte Paula Lykke, leder av Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Intensivsykepleiere, frykten for hva som vil skje når 500 av medlemmene går av med pensjon de neste fire årene. Det blir et gap vanskelig å fylle.

Eli Anne Skaaraas behandler en pasient vegg i vegg med Bue og de andre, men dørene mellom rommene er åpen. Hver og en står de på post med årvåkne øyne og følger med på noe de fleste tar som en selvfølge: å puste.

Livsforlengelse

Et voksent menneske trekker luft ned i lungene rundt 12 til 16 ganger i minuttet. Det er så vanlig at vi ikke tenker over det. Kroppen bare gjør det. Men når lufta forsvinner ut av oss, forsvinner også livet.

Høsten i fjor tok viruset covid-19 plass i kroppen til sekstiåringen som intensivsykepleier Kari Bue passer på. Tross dobbel koronavaksine klarte ikke kroppen hans å holde viruset i sjakk. Han ble innlagt på sitt lokalsykehus. Pusten ble tung. Så ble han koplet på respirator, en maskin som skal hjelpe lufta inn og CO2 ut av kroppen. Men det var ikke nok.

Flere av pasientene som nå ligger på intensiven, har enten underliggende årsaker eller er uvaksinerte. Men denne mannen var i fullt arbeid, var ikke syk, annet enn en penicillin-kur han gikk på før han ble smittet. Det er ingen klare svar på hvorfor akkurat denne mannen har blitt så kritisk syk.

En siste utvei var veno-venøs ecmo-behandling: ekstrakorporal membranoksygenering. Et vanskelig ord for en livsnødvendig funksjon: å tilføre oksygen og å lufte ut CO2 til pasienter med alvorlig nedsatt lunge- eller hjertefunksjon der respiratorbehandling ikke er nok. Målet med ecmo-behandling er livsforlengelse.

Oksygen til blodet

Ecmo-behandlingen er risikabel, forteller Kari Bue og peker på maskinen ved fotenden av senga til pasienten. Apparatet står på hjul, lik alt annet utstyr på intensiven. Alt må kunne flyttes på.

På ecmo-behandling føres blodet ut av kroppen ved hjelp av en kanyle innlagt i lysken. Så pumpes blodet i et slags utvendig blodomløp og inn i et filter hvor oksygen tilsettes og CO2 fjernes. Når blodet pumpes videre, har karbondioksid blitt skilt ut og blodet fått en lysere farge på grunn av tilført oksygen. I en kanyle innlagt ved halsen strømmer det røde blodet inn igjen i mannens kropp. Så fortsetter ferden på innsida.

Hvert minutt pumpes det 3,9 liter blod ut og inn igjen i kroppen. Faren for blodpropp er stor, og blodfortynnende må tilføres. Ikke for mye, men heller ikke for lite.

Kari Bue måler CO2-innholdet i blodet.

– Det er litt mye, sier hun til Faduma Hussain og justerer på innstillingene på ecmo-maskinen.

– Jeg går ut litt, jeg må hente en ny pose med blod. Følger dere med?

Bue får bekreftelse fra de andre. Ecmo-behandling krever konstant oppmerksomhet. Stopper maskinen, kan det raskt få alvorlige konsekvenser for pasienten, med stor risiko for hjertestans.

Lang behandling

Noen få sjukehus kan håndtere ecmo-behandling, og Oslo universitetssykehus Rikshospitalet er ett av dem. Gjennom et vanlig år har Generell Intensiv 1 mellom fire og åtte personer på ecmo, i 2021 hadde de 23. Muligheten for å overleve ecmo-behandling er på rundt 50 prosent internasjonalt. For Rikshospitalet tyder foreløpige tall på en noe høyere overlevelsesgrad.

Og behandlingen er lang. Koronapasienter ligger i snitt fire ganger så lenge som andre intensivpasienter. På Rikshospitalet er snittet på liggetid 17 og en halv dag, mens den for ecmo-pasienter er oppe i 30,8 dager. Noen kan bli liggende i over 50 dager.

Når og om pasientene våkner fra denne lange «søvnen», må intensivsykepleierne følge nøye med. Det er et kritisk øyeblikk. Etter så lang tid – frakoplet egen kropp og eget liv – kan pasientene oppleve krevende uker med en tøff rehabiliteringsperiode, i perioder preget av akutt forvirring. Det er et stort medisinsk behandlingsteam bestående av både anestesileger, infeksjonsmedisinere, intensivsykepleiere og fysioterapeuter som dag ut og dag inn jobber for å få pasientene opp og gå igjen.

Underbemanning

Tida det tar å få pasientene overflyttingsklare til sengepost eller andre sykehus, den kompliserte behandlingen og behovet for tilgjengelige intensivsykepleiere har skapt et vedvarende hodebry for Camilla Finsand, seksjonsleder for Generell Intensiv 1 på Rikshospitalet.

– Vi stålsetter oss, sier Finsand mens hun strener mellom administrasjonskontor og intensivstua på Rikshospitalet.

– Akkurat nå dreier det seg om drift, å ha nok intensivpersonell på hver vakt slik at intensivsykepleierne får gjort de oppgavene de skal for å sikre kvaliteten i behandlingen og ivareta pasientsikkerheten, forteller seksjonslederen.

Finsand startet i jobben som seksjonsleder midt under pandemien, og selv om kompetanseutvikling står høyt i kurs for avdelingen, er det ikke tid til annet enn de konkrete arbeidsoppgavene nå om dagen – under unntakstilstander.

Bare i løpet av september, oktober og november høsten 2021 jobbet hennes ansatte 4500 overtidstimer til sammen. Likevel er det ikke nok.

– Det høres sikkert rart ut for folk flest at det ikke ligger flere intensivpasienter innlagt i Norge, men når vi drifter med fulle intensivsenger, og det i tillegg er krevende pasienter, så er vi sprengt på kapasitet. Så marginal er beredskapen, forteller Finsand.

I normale tilstander vil Finsand kunne beregne én til én. Altså én intensivsykepleier per intensivsengeplass. Det går ikke under pandemien fordi pasientene er ressurskrevende, ecmo-behandling krever flere intensivsykepleiere per pasient, og i tillegg har de intensivpasienter i kohort.

– Når alle ti intensivsengeplassene er i bruk, bemanner vi to til tre flere intensivplasser hver eneste vakt enn ved en normalsituasjon. Og i en normalsituasjon bruker vi opptil 80 til 90 prosent av vår kapasitet. Det vil si at vår beredskap er utfordret i utgangspunktet, forteller Finsand.

Det har blitt påpekt at Sverige har færre intensivsykepleiere per pasient enn i Norge, men Finsand mener det ikke er sammenlignbart.

– Det er to helt ulike organisasjonsformer av intensiv i Norge og i Sverige. Der har de færre intensivsykepleiere per pasient, men bruker i mye større grad annet støttepersonell inn i pasientbehandling, sier hun.

I Norge gjør intensivsykepleierne alt fra smittevask, pasientbehandling, i varetakelse av pårørende, til blanding av medikamenter, understreker seksjonslederen og tilfører:

– En økning av midler til støttepersonell, i tillegg til utdanning av flere intensivsykepleiere, samt fokus på å beholde de intensivsykepleierne som nærmer seg pensjonsalder ville absolutt kunne avlastet intensivsykepleierne og øke kapasiteten.

Reservebenk?

Gjennom pandemien har overtidstimer og bruk av vikarer synliggjort behovet for økt beredskap, og ikke minst har den brakt fram at beredskapen er minimal, også uten pandemi. Kritikk har også blitt rettet mot foretaksmodellen sykehusene er underlagt. Det settes krav til omsetning, og utgiftsposter, slik som en intensivsengeplass, kan kanskje ofres i «konkurranse» med mer innbringende plasser som for eksempel kirurgi.

«Når vi drifter med fulle intensivsenger, så er vi sprengt på kapasitet. Så marginal er beredskapen»

— CAMILLA FINSAND, SEKSJONSLEDER FOR GENERELL INTENSIV 1 PÅ RIKSHOSPITALET

– Det er et godt spørsmål, svarer Finsand på om foretaksmodellen kan stå i veien for oppgradering av intensivsengeplasser.

Hun avventer litt før hun sier:

– Det kan nok andre svare bedre på enn meg.

Samtidig vil det være en utfordring å bygge opp en slags reservebenk for intensiven, forklarer Finsand. Akkurat når en ulykke, eller en pandemi, inntreffer, er vanskelig å forutsi, og å ha en «inaktiv» reservebenk av intensivsykepleiere – i tider hvor presset ikke er like hardt – er heller ingen god løsning, mener hun.

– For det første må intensivpleierne alltid ha en intensivseksjon de praktiserer i, hvis ikke mister du kompetanse og kan bli utrygg.

Likevel er hun ikke i tvil om at nye faste senger – og intensivsykepleiere – må på plass. Hun nikker når hun tenker på hva det ville si å omsette overtidstimer og bruk av vikarer i faste stillinger.

– Det blir ganske mange.

Flytteoperasjon

Inne på intensivstua skal den sovende pasienten i senga Kari Bue og Faduma Hussain passer på, flyttes. Mannen skal trilles fra et litt inneklemt hjørne til rommet ved sida av. Operasjonen krever at nær halve stua er med.

For å få mannen inn på rommet må flere apparater fra stua trilles ut på gangen. En anestesisykepleier hjelper til; hun er på utlån til intensiven i tre dager. Hun er her for å bidra, men det er ikke lett, forteller hun der hun holder fast og triller rundt med et av bordene ute på gangen. Det er stor forskjell på anestesi og intensiv; læringskurva er bratt. Hun puster nærmest lettet ut når hun forteller at i dag er siste dag.

Beina til mannen stikker ut i gangen idet senga skal skyves inn på naborommet ved hjelp av ni personer. Når han er på plass, står det 99 under oksygenopptaket. Parameterne på pasientmonitoren er stabile.

Om han skulle åpne øynene på dette rommet, vil han ha vinduer med utsikt mot skogen. Og i dag skal samboeren hans gjennom 34 år komme på besøk.

Dagboka fra Flisa

Hver dag noterer Audhild Myrvang på Flisa i gamle Hedmark dagligdagse gjøremål i en bok. Myrvang har jobbet på sykehjemmet i 37 år, nå er hun pensjonert, men ikke uten arbeidsoppgaver. I løpet av dagen skal hun gjøre vante aktiviteter, som å mate fugler, bære ved og levere inn sykemelding for samboeren på hans mangeårige arbeidsplass. Alt noteres ned i boka, kronologisk, etter hvert som dagen blir til, sammen med noen nye og uvanlige aktiviteter: telefonsamtaler med intensivsykepleierne på Generell Intensiv 1 på Rikshospitalet i Oslo. Etter hver samtale noterer hun ned hva de har sagt: «14.30. Du har hatt undersøkelse på mave/endetarm i dag. De leter etter blødning.»

I dagboknotatene til Audhild Myrvang er det skrevet inn samtaler med intensivstua fra hun våkner i femtida på morgenkvisten til seint på kveld. Og i andre enden blir alltid telefonen plukket opp.

I dag trenger hun ikke ringe.

Audhild Myrvang forteller om dagboka når hun trekker på seg den gule frakken og de lilla hanskene på vei mot senga til kjæresten sin. Notatene er for at han kan få vite hva som skjedde mens han sov. Alt dette sparer hun til han våkner.

Livet er luft og kjærlighet

Ingen kan leve bare på luft og kjærlighet. Men luft er helt livsnødvendig, og det samme kan kanskje sies om kjærligheten.

Intensivsykepleier Kari Bue fikk fem etterlengtede fridager i jula. Tid til hvilepuls. Nå er hun tilbake på jobb hvor hun fortsetter, akkurat der hun slapp taket idet 2021 ble vinket farvel.

Audhild Myrvang fikk feiret litt jul, men noterte bekymringer og små lysglimt i dagboka. Den 24. desember noterte hun at jula virkelig skal feires når han hun savner, kommer hjem. Pakkene har hun spart. Og mannen til Audhild Myrvang, han sov seg gjennom jula, inn i det nye året og gjennom sin egen 61-årsdag. Han sover ennå på Generell Intensiv 1 på Rikshospitalet i Oslo.