Ingrid Fadnes

Anniken Christina Mohr

#fff

Lukk døra, formaner Vibeke Larsen, Nordkalottfolkets partileder.

Det er garderobe-stemning inne på partiets grupperom minutter før høstens første plenum skal starte i Sametinget. Monsterdrikk og kaffe helles ned på høykant. Siste finpuss på strategien skal legges. Hvem skal si hva og på hvilken måte? Stemningen pumpes opp. De skal gå offensivt ut fra start, markere seg.

– Jeg er ikke redd for å fremme mistillitsforslag, sier den politiske ringreven Larsen til bekreftende nikk fra alle rundt bordet.

I samlet tropp går Sametingets største opposisjonsparti gjennom den halvsirkelformede gangen og mot det lavvo-inspirerte amfiet i enden av bygningen – samenes viktigste politiske sal.

Mye har endret seg siden kong Olav V åpnet Sametinget for første gang i 1989 og siden hans sønn, kong Harald V, åpnet denne nye bygningen i år 2000. Når høstens aller første plenum åpnes med ett minutts stillhet for den nylig avdøde kongen, er det i en sal som har delt seg i to leire.

På den ene sida står Nordkalottfolket, et parti som har gått fra 1 til 15 representanter siden 2005. På andre sida står styringspartiet Norske Samers Riksforbund (NSR) med sine 18. Aldri har todelingen på Sametinget vært tydeligere. Og aldri har opposisjonen rystet så hardt i grunnvollene til dette bygget.

De til sammen 39 representantene står i ærbødig stillhet med bøyde hoder. Sekundene tikker. Så er freden over.

– Er det noen innsigelser til møteinnkallingen? spør møteleder Knut Hærulf Wingstad og ser seg rundt i salen.

Hånda til Vibeke Larsen spretter i lufta. Med resolutt mine går hun mot talerstolen, vrir mikrofonen i riktig posisjon og serverer dagens første kraftsalve.

Det er når du kommer til saltvann, ut mot det store åpne havet, at du finner dem som støtter oss

Opprørerne

#000

– Hvorfor vil du at unge skal bli yrkessjåfører?

– Det er et stort behov for sjåfører for alt fra buss til samfunnskritiske yrker. Ingen sjåfører – ingen mat i butikken eller medisiner på apoteket. Får vi ikke et solid påfyll nå, vil vi mangle flere tusen fra 2030.

– Du er med i en nasjonal kampanje for rekruttering og organiserer messer for ungdom i flere byer i Finnmark. Hvem kommer?

– Målgruppa er ungdommer i tiende klasse og første året på videregående. Noen av dagene har så mange som 200 ungdommer kommet. Jo tidligere de velger yrkesveien, jo bedre.

– «Følg drømmen, ikke strømmen» er slagordet deres. Får dere rekruttert mange nye?

– Ikke nok, men vi får veldig god tilbakemelding på de stedene vi har vært. Ungdommene får blant annet teste tungtransport med simulator. Vi håper at kampanjen, som skal fortsette i hele landet og avslutte på Oslo motorshow i oktober, vil trekke flere unge til yrket.

– Når bestemte du deg for å bli yrkessjåfør?

– Da jeg var fem–seks år gammel. Pappa er sjåfør, og jeg fikk bli med han på turer rundt omkring. Interessen ble sådd allerede da.

– Hva er det beste med å være yrkessjåfør?

Ingen sjåfører, ingen mat i butikken eller medisiner på apoteket.

Best bak rattet

Maria Høy Hansen

Lukta var det første María Luisa kjente. Så kom røyken, så ilden. Alt gikk fort. Brannen stormet mot nabolaget Encinar del Alberche nordvest for Madrid i Spania og mot huset der hun og mannen hennes Manolo har bodd i over tjue år.

Et evakueringsvarsel kimte fra telefonen, så kom samme ordre fra en megafon på en bil som i rasende fart kjørte opp og ned gatene i nabolaget. Alle måtte ut. Nå!

– Det var ingen tid til å få med seg noe som helst. Vi satte oss i bilen og kjørte, forteller María Luisa.

I sju dager var de evakuert fra huset sitt uten å vite om det var borte eller ei.

– Det er trist, bare trist. Alt har gått til helvete, sier Manolo og løfter oppgitt på skuldrene.

Dråper fra den våte badebuksa hans drypper ned på den sotete bakken. Det er kveld, men gradestokken viser fortsatt over 30 grader. Manolo har forsøkt å avkjøle seg i bassenget.

María Luisa koster aske ut av grillen i hagen foran huset. Den er ikke fra deres egen grillfest. Det er sporene etter storbrannen som kastet seg inn over nabolaget i slutten av juli.

Flammene jafset i seg trær, busker og hekker og slang seg som en lang tunge inn i nabolaget. Hele hus er borte. Det samme er biter av gater, strømkabler, hager og biler. Flammene nådde ikke helt inn til María Luisa og Manolos hus hvor barna deres vokste opp, og hvor de lekte i skogen rett utenfor gjerdet.

Rundt dem er det bare et svidd landskap igjen.

Jeg trodde Spania var under angrep. Det var som om droner slapp bomber overalt

– Alt har gått til helvete

– Jeg trodde Spania var under angrep

Flammene jafset i seg trær, busker og hekker og slang seg som en lang tunge inn i nabolaget. Hele hus er borte. Det samme er biter av gater, strømkabler, hager og biler. Flammene nådde ikke helt inn til María Luisa og Manolos hus hvor barna deres vokste opp, og hvor de lekte i skogen rett utenfor gjerdet.
Rundt dem er det bare et svidd landskap igjen.

Ketil Blom Haugstulen

Enda en skåring! Det er målbonanza på Ekebergsletta i finalen for gutter 13–14 år på Norway Cup. Rania Iraki har tatt oppstilling blant publikum, og har alt gått ut av tellingen.

– Er det ni mål nå? spør hun en supporter ved siden av.

De rødkledde guttene fra Nordhordland BK Knarvik blir driblet i senk av de palestinske guttene fra laget Rawahel.

– Det der er jo Messi, sier en gutt til kompisene sine på tribunen når nummer 5 dunker inn enda et mål.

De palestinske flaggene vaier fra tribunen. Sluttresultatet blir 14–0 til Rawahel. De løper fram på kanten av scenen, løfter pokalen i været og feirer som om det er selveste fotball-VM de vinner.

– Dette er den sjansen de har. Det er den ene uka de får fri til å bare spille fotball. Når de reiser tilbake, er det til en uviss tilværelse, sier Rania Iraki.

Hun har fulgt de palestinske lagene på Norway Cup siden hun selv var ung. Både som fotballspiller og som guide for de palestinske lagene. Å kunne dele denne gleden med dem er så viktig, mener hun. Veien til sorg er kort. Både i tid og i geografisk avstand.

Det er ekstremt vondt at de ikke er med oss lenger

Sorgbæreren

USAs ferske Cuba-rapport: Lesningen er nesten komisk

«Stakkars Mexico, så langt fra Gud og så nærme USA» er et velbrukt sitat for å beskrive USAs forhold til sitt naboland. I en fersk rapport fra USAs utenriksdepartement med tittelen «Cuba: kommunismens hovedstad i det 21. århundre», snus det hele på hodet. Her er det et stakkars USA, som ligger så nærme Cuba.

På hundre sider, inndelt i ni kapitler, tegnes det opp et skrekkbilde av en «tyrannisk venstreside». Alle tråder i «ondskapens akse» fra Moskva, via Beijing og Teheran, fører til den vesle øya 90 nautiske mil fra USAs kyst. Her ligger hovedkvarteret for «radikal venstreside-terrorisme». Absolutt alt det «onde» USA har opplevd de siste sju tiårene kommer visstnok fra Cuba.

Lesningen er nesten komisk, hadde den ikke vært så forbanna farlig.

I forkant av USAs militære intervensjon i Venezuela den 3. januar i år bygget den amerikanske regjeringen opp et narrativ for å legitimere både bomber, kidnappingen av landets president og overtakelsen av landet. Venezuela utgjorde en stor sikkerhetstrussel for USA, argumenterte Trump i takt med bombetoktene mot småbåter i Karibia. Årsaken var, ifølge USA, Venezuelas eksport av både «kriminelle» og narkotika.

Cuba, derimot, er ifølge rapporten, en eksportør av «dødelige terrorist-kampanjer».

Dokumentet må leses både som en legitimering av en mulig forestående militær intervensjon av Cuba, men også som en tydelig advarsel til alle organisasjoner og sosiale bevegelser på venstresida i USA.

For i rapporten er det Cuba som også står bak nær sagt alt som kan krype og gå av aktivisme og organisering på venstresida i USA, både før og nå. Alt fra Black Panthers, Ice-motstandere og Black Lives Matter-aktivister. Cuba er rota til alt, også internasjonalt. Til og med da Hamas og andre militante grupperinger angrep Israel 7. oktober 2023, var kubansk etterretning involvert, slår rapporten fast.

Den kubanske innflytelsen synes grenseløs, og bak det hele svever et spøkelse. En mann som har vært død og begravet i ti år, og som ville ha fylt 100 år 13. august: Fidel Castro.

Om USA angriper Cuba, er to ting ganske sikkert

Så langt fra Gud og så nærme Cuba

– Den er skikkelig god! Her er det ikke bare fotballglede, men vennskap, småflørting og for noen det aller første kysset.

Merker dere VM-feberen under årets utgave av Norway Cup?

– Absolutt, her er det roing og mange i draktene til landslaget. Og Frode Grodås er her og har keeperskole. Den er superpopulær.

Hvor lenge har du vært frivillig for Norway Cup?

– Å, det er lenge! Jeg starta da jeg var seks år gammel. Vi har en avdeling for de aller minste. De har ansvaret for å plukke søppel på sletta og hente dommerkort med resultater fra alle kampene. Jeg var i den avdelingen fra jeg var seks til tolv, og nå leder jeg den.

– Rundt 400 barn, men antallet frivillige totalt er 1250.

Dugnad lærer deg å gjøre noe for fellesskapet og ikke for penger.

Dugnadsånden

Jubilanten Nina Grünfeld er professor i dokumentarfilmregi ved Høgskolen Innlandet i Lillehammer og eier og driver filmselskapet Gründer Film.

Filmutdanningen tok Grünfeld ved Den danske filmskolen i København og Dramatiska institutet i Stockholm på første halvdel av 1990-tallet. Som filmskaper er Nina Grünfeld kjent for sine personlige dokumentarfilmer, blant annet om sin jødiske far, psykiateren Berthold Grünfeld. I 2020 ga hun ut den fortellende sakprosaen «FRIDA – Min ukjente farmors krig» om bestemora si som ble drept i konsentrasjonsleir under krigen.

 laget flere kortfilmer og mottatt priser på filmfestivaler over hele verden for sine arbeider. Grünfeld er også en formidler, både gjennom foredrag og Den kulturelle skolesekken, men ikke minst som lærer innen for høyere utdanning. Hun har vært instituttleder ved Westerdals og seinere professor og prodekan for forskning ved Den norske film-, TV- og Spillskolen ved Universitetet i Innlandet.

Grünfeld lager også «Akk oy Vey – Jødepodden», en podkast som tar opp forhold i samtida, sett med et jødisk skråblikk.

Uredd formidler

– Nå er det ganske travelt her. Vi starta i dag på Hallingdal Museum Nesbyen. Jeg er aleine med ljåen nå, men det kommer flere til snart.

Hvor mange enger har du slått i ditt liv?

– Det er mange. For meg starta det i 1983 da jeg kom til Lien landbruksskole. Jeg fikk kontakt med noen eldre karer som syntes det var viktig å ta vare på kunnskapen om ljåslåtten. Jeg slo meg sammen med dem og lærte masse.

Og så skrev du om ljå og slåttekulturen?

– Da jeg ble pensjonist skrev jeg boka «Slå med ljå». Jeg var med på mange slåttesamlinger både i Norge og i Europa. Kanskje den største opplevelsen var å bli kjent med slåttefolk i Romania.

– Den er på vikende front overalt. Slik blir det når det skal drives et landbruk med timefortjeneste. Samtidig har interessen for ljåslått i Norge blitt litt større blant hageeiere og naturinteressert ungdom.

Jeg er aleine med ljåen nå, men det kommer flere til snart.

Slåttekar

Årene som har gått, har ikke leget alle sår

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet. Årene som har gått, har ikke leget alle sår. Traumene er ikke borte. Minnene sitter igjen i kroppene til dem som var der, til de pårørende og til alle som kan huske dagen. Men årene har også gitt oss en helt ny generasjon, en som ikke kan huske terrorhandlingen selv. Den eneste måten de kan få vite om det på, er gjennom at andre forteller.

 har videoprosjektet «77 historier», et samarbeid mellom AUF, Den nasjonale støttegruppa etter 22. juli og LO blitt lagt ut på Tiktok, Instagram og Facebook. Til nå har filmsnuttene blitt avspilt over 22 millioner ganger. Hvert videoklipp handler om én av de drepte. På knapt halvannet minutt får vi et innblikk i levde liv og kjennskap til hvem de vi mistet var. De kom fra hele landet, fra steder som Stjørdal, Namsos, Bardufoss, Mandal og Drammen. En fellesnevner for alle var et uttalt engasjement for samfunnet. Å være likegyldige var ikke et alternativ for ungdommene som samlet seg på AUF-leiren sommeren 2011. Kampen mot hat forente dem. «Hat aldri, vær aldri sjalu. Hat og sjalusi forgifter hjertet», skrev georgiske Tamta i sin dagbok. Den 23 år gamle jenta var en av de internasjonale gjestene på sommerleiren. Hat tok også Tamtas liv.

terrorangrepet ble av mange opplevd som samlende. Så var det noe som brast. Rasismen og hatet pipler fram igjen og har tatt nye liv i Norge. Sist var Tamima Nibras Juhar. Nettopp derfor er denne kampanjen så viktig. Den må spres, og den må overdøve stemmene som «forgifter hjerter». Hver og en av filmsnuttene avsluttes på samme vis med en oppfordring til oss alle: Snakk sant om 22. juli. Det handler om å ikke glemme, men kanskje viktigst av alt å aldri tie i møte med hat og rasisme.

Aldri tie

Line Madsen Simenstad

Emma Tollersrud

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

feiring av USAs 250 års jubileum i dag. Så entret president Donald Trump scenen, bokstavelig talt. Han har opprettet sin egen organisasjon, Freedom 250, og vil selv stå for feiringen av landet – og ham selv.

Foran Det hvite hus har Trump fått bygget en svær arena, som han nå mener kan stå der permanent. Der skulle en rekke artister ha opptrådt i dag, men én etter én har de trukket seg når de har forstått hvordan Trump bruker jubileet og dagen til sitt eget politiske prosjekt. Det har gjort Trump så irritert at han nå har booket seg selv som hovedartist. Trump er jo tross alt «Number One Attraction» i verden, en som trekker større publikum enn det Elvis Presley gjorde i sin storhetstid, slik han selv formulerte det på Truth Social.

Det er mye som skurrer med dagens markering. Men hvordan står det til med samfunnet og demokratiet som det skåles for i dag?

På Global Soft Power Index, som blant annet måler nasjoners påvirkning gjennom tiltrekningskraft, har USAs omdømme i år stupt fra 15. til 26. plass. På den årlige målingen til V-Dem Institute har USA mistet statusen som liberalt demokrati.

, sier Thomas Seltzer i røret fra Trondheim der han bor.

– Jeg elsker fremdeles USA, proklamerer USA-kjenneren sporenstreks.

Han insisterer på det, å bli kalt en kjenner, og ikke en ekspert. Sistnevnte kategori er sånne som «er på tv og har sett jævlig mye på ‘West Wing’».

Donald Trump er jo ikke viruset, han er bare kjønnsvorta

Den amerikanske drømmen

Venezuelanere har svart belte i katastrofehåndtering

La Guaira er erklært katastrofeområde», skriver journalist Ariadna Mogollón til meg tidlig torsdag morgen. Hun er i Caracas, uskadd. For halvannen måned siden var jeg sammen med henne og andre journalistkollegaer i det som nå er episenteret for nok en katastrofe.

Hva som skjer i La Guaira, og i kystbyen Catia la Mar, som er tett sammenvevd, er uvisst når jeg skriver dette. Jeg får ikke kontakt med dem jeg møtte der, de som akkurat hadde flyttet inn igjen i blokk nummer tolv i nabolaget La Soublette.

Den ble truffet av en amerikansk missil på avveie da USA angrep Venezuela den 3. januar i år. Missilet flenget vekk hele sideveggen på blokka. De som bor der, mistet to naboer. Den 79 år gamle Rosa González fikk en vaskemaskin over seg da missilet traff. Hun døde like etter. I april døde også den 80 år gamle Tibisay Suárez av skadene hun fikk under angrepet.

Ødeleggelsene i kystbyene La Guaira og Catia la Mar påført av USA, havnet helt i skyggen av kidnappingen av landets president Nicolás Maduro og hans kone.

 ankom Catia la Mar i mai. Vi satte oss i skyggen inne i «sala comunal», et felles møtelokale for det lokale nabolagsstyret «Consejo Comunal Rómulo Gallegos». På den ene veggen hang en veggavis. Jeg gikk nærmere, og Jorge, som overlevde angrepet den 3. januar, forklarte til meg hva den viste.

«Nødssituasjon» lød overskriften. Under var det en tidslinje som starter i 1982 med Tacoa-tragedien. En eksplosjon på et kraftverk med 180 drepte. Den neste er «Vargas-tragedien» fra 1999, et jordskred som var så stort at man ikke hadde sjans å grave ut alle de omkomne. Hele byer ble liggende igjen under slammet som tok livet av kanskje så mange som 30.000.

For hver hendelse har nabolaget analysert sine egne reaksjoner og hvem som kom til unnsetning. Det som går igjen er «nabolaget», «oss selv», «det kommunale rådet».

Dette er folk som har svart belte i katastrofehåndtering.

At USA nå melder at de skal hjelpe, skulle bare mangle

Svart belte i katastrofehåndtering

Nylig ga du ut diktbok med «Norge kan vinne VM» i tittelen. Kan vi det?

– Det er ikke så sannsynlig, men hovedtittelen på boka er «Krysset er alltid ledig». Den peker på et mulighetsrom. Undertittelen er «Norge kan vinne VM og andre dikt», og kanskje vi må dikte litt for å ende opp som verdensmestre?

Du dikter deg inn i en litterær tradisjon hvor fotball er drivkrafta. Du kaller det fotballpoesi. Hva er det?

– Jeg bruker fotball som et prisme for å se på mennesket i livet og i fotballen. I begge er det bølgedaler og høydedrag; vi kan ikke være sikre på å gå fra én seier til en ny. Fotballen rommer dyp sorg og den største eufori, lik menneskelivet. Vi beskriver også vakker fotball som poesi når vi ser en dribleserie, en stupheading eller et brassespark rett i krysset.

Hva er ditt mest poetiske fotballøyeblikk?

– Da Kjetil Rekdal skjøt rett i krysset på Wembley i 1992. Det åpnet opp en tanke om at nå er alt mulig.

Har du kjent på samme eufori nå, som den gangen?

– Da vi kvalifiserte oss i fjor høst, ble jeg som et barn igjen. Jeg kjente igjen den gleden fra 1990-tallet, det åpnet et tidsspenn og et nostalgirom som jeg begynte å dikte i.

Det er lett å være nostalgiker når man opplevde 1990-tallet, men du ser også framover?

Fotballen rommer dyp sorg og den største eurofi, lik menneskelivet. 

Fotballskalden

 «Myggen» om VM-skandalen:  – Vi kjeda oss

Lyden av sko mot vått gress. Sko som treffer ballen. Ekkoet på en tom fotballbane når du fyrer av et skudd og treffer tverrliggeren.

Dette kunne vært lydskildringen av barndommen til Erik «Myggen» Mykland. Da han var seks år gammel, flyttet han nærmest inn på løkka i Risør. For å signalisere til de andre i nabolaget at han var på banen, skjøt han igjen og igjen i tverrliggeren.

Men lyden i dag kommer fra Start stadion, eller Sparebanken Norge Arena Kristiansand, som den nå heter, presiserer Erik Mykland på en melding. Klubben har fått amerikanske eiere, og stadion har endret navn, slik fotballen har endret seg siden den gang Mykland var toppspiller.

– Noah! Kom, vi samles i garderoben for å snakke i to min.

Myklands stemme bryter stillheten på gressmatta.

Starts gutter 17 følger etter treneren inn i garderoben. De skal ta en prat om kampen dagen i forveien før de setter i gang dagens treningsøkt.

– Ikke noe alvorlig altså, betrygger treneren bak to muntre blå øyne.

Jeg er ­ubeskjeden på banen og beskjeden utenfor

Antihelten

Da amerikanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presidenten, traff de først leiligheten til Jesús. 

Selv om det var ventet, kom det som et sjokk. Jesús Linares lå i dyp søvn. Det samme gjorde dattera hans på 16 år og mora på 85 år.

En høy, summende lyd reiv ham ut av søvnen. Linares trodde først det var fyrverkeri, etterdønninger av nyttårsfeiringen. Så smalt det rett i veggen på boligblokka.

«Hva skjer?», spurte dattera. «Vi er under angrep», svarte Linares og løp mot rommet til mora.

Glassplinter lå strødd ut over hele stuegulvet. Fronten av bygget var borte, det samme var balkongen som går mellom naboene i den tre etasjer høye blokka. Jesús Linares fant mora si Jesucita. Hun var fortumlet, men uten store skader.

Jesucita og barnebarnet gjemte seg i et skap. Minuttene kjentes som en evighet. Var dette den første av flere bomber? Ingen visste.

Missilet hadde laget et hull fra familiens leilighet og inn til badet til naboen. Linares gikk inn for å se om han kunne finne nabokona Tibisay Suárez. Hun var syk med alzheimer og bodde aleine; naboene byttet på å se til henne.

Han fant henne sittende i en blodpøl med dype kutt i hodet. Lineras grep et laken og bandt det rundt hodet for å stoppe blødningene.

Stemmene begynte å nå hverandre gjennom den istykkerrevne bygningen. Folk ropte. Hvem var i live?

Klokka var to på natta 3. januar i år, og det som hadde truffet blokk nummer 12 i kystbyen Catia la Mar i Venezuela, rundt 35 kilometer fra Venezuelas hovedstad Caracas, var et amerikansk prosjektil på avveie. Det egentlige målet var trolig det bolivarske marineakademiet som ligger rett ved.

Vi er ved begynnelsen av tredje verdenskrig, og Venezuela er en del av sjakkspillet

Noen skrudde av lyset

Åtte år gamle Alexander har et par triks i baklomma.

– Se nå! roper han og suser forbi mens han løfter forhjulet på den lille cross-sykkelen sin.

Den to år eldre kompisen med samme navn løper ved siden av.

– Vil du se et veggmaleri av Chávez og av meg? Spør den yngste Alexander.

Som en vind farer han forbi banen der ungdommer spiller basketball, kiosken som selger brus og øl, gjengen som maler veggmaleri og matvogna som selger arepas i den varme Caracas-kvelden. Klokka er over ni, men i gatene i nabolaget San Agustin er det fullt av folk i alle aldre.

– Ja, svarer Alexander med en selvsikker mine.

Han steiler med det ene forhjulet foran maleriet.

Jeg blir ­pensjonist om seks år. Om ting ikke endrer seg, dør jeg.

Landet med fire presidenter

«Forsiktig! Vi er under ombygging». Provisoriske vegger satt opp på flyplassen i Caracas omdirigerer nyankomne på vei mot migrasjonskøen. Skiltingen kan også leses som en varsel om noe mer.

En samtale mellom to menn ved bagasjebåndet gir en pekepinn.

– Jeg er på vei til Tigre. Jeg vet ikke helt hvor, men det er tre timer i en eller annen retning, sier den eldre til den litt yngre olje-kollegaen.

De er begge fra Argentina, men de har pass fra Frankrike og Italia, forteller de til hverandre.

– Jeg har to dager på å finne det ut. Det er en olje med sand i seg, så vi kan ikke bruke en normal pumpe.

Mens mennene småprater videre om boreteknikker, rør og strender de har besøkt i Thailand og Indonesia, annonseres det over høyttaleranlegget at flyet til Miami er klart for ombordstigning.

Hadde det vært Chávez som ble kidnappa, ville det ha vært fullstendig kaos her nå.

– Jeg knytter nevene i raseri for ikke å eksplodere

Med en vannslange i hånda løper Manuel Martínez mot gjerdet som omkranser eiendommen han deler med kona ­Yamilka Velázquez.

Flammene ulmer i en søppelhaug som strekker seg opp langs halve kvartalet på utsida av gjerdet. Dagen før brant det også. Da var det ikke vann i slangen på grunn av strømbrudd, og Manuel måtte slukke med bøtter.

– Kommer! roper Yamilka og løper etter med en liten stige.

Manuel klatrer opp og spyler mot flammene.

Oppi søppelhaugen ser en mann etter mat eller noe som kan gjenbrukes. En annen kommer ruslende med en trillebår med nok et lass søppel. Han heller det ut rett ved der røyken siver opp og kommenterer brannslukningsaksjonen.

– Og det er meg de kaller kontrarevolusjonær, roper Manuel tilbake.

Brannen dør ut, og Manuel klatrer ned igjen. Faren er over, for denne gang. Den største frykten han og Yamilka har om dagen, imellom strømbrudd og de mangesifrede problemene kubanerne må forholde seg til, er at brann fra søppelhaugen skal fortære den lille oasen deres. Slik er den nye hverdagen.

– Folk tenner på søpla fordi de tror at den forsvinner, eller at det skal bli brann og at regjeringen skal komme og gjøre noe. Men de gjør ikke det. Det eneste som skjer, er at vi brenner oss selv opp, sier Manuel og kveiler slangen sammen igjen.

Jeg er lei av å se for meg selv et annet sted. Nå er jeg her, og her blir jeg.

De som blir igjen

«Denne frasen om Cuba har jeg hørt mange ganger, i alle år»

«Vamos a andar» av Silvio Rodríguez.



«Reis til Cuba før det er for seint» er en frase jeg har hørt mange ganger, i mange år. Men, for seint for hva da? For seint for å sitte i baksetet til gamle amerikanske biler kjørt av høyt utdannede kubanske leger? For seint for å se bodegaen, de statlige utsalgsstedene hvor kubanerne kan kjøpe varer til sterkt subsidierte priser? For seint til å oppleve et samfunn som «står stille» mens resten av verden beveger seg videre?

Da jeg denne gangen reiser til Cuba, for fjerde gang i mitt liv, er det ikke for å oppleve Cuba «før det er for seint», men for å se om det er sant slik det sies, at Cuba synger på sitt aller siste vers. Er det nå det er slutt?

Etter knappe ti dager på øya er jeg slett ikke sikker.

Noen dager før avreise henter jeg journalistvisumet mitt på den kubanske ambassaden i Oslo. Ambassadøren ønsker meg en god reise og sier: «Ikke skriv en karikatur av Cuba, skriv om virkeligheten».

Hva han mener med karikaturen Cuba vet jeg ikke, men jeg kjenner meg truffet. Har jeg også bidratt til en av karikaturene ved å plassere Cuba et sted vi ønsker at landet skal være, framfor å se de faktiske forholdene kubanerne lever under? Går vårt eget ønske om at kubanerne må stå imot USA, den største imperialisten av dem alle, på bekostning av kubanernes rett og mulighet til et verdig liv?

Jeg er langt fra den eneste journalisten som reiser til Cuba med slike spørsmål på blokka nå. Noen uker før meg er den britiske journalisten og sosialisten Owen Jones der. «Sosialisme uten demokrati er ikke sosialisme», skrev Jones. Han kalte Cuba for et diktatur.

Er det nå det er slutt?

Yeleni plukker opp en blyant med munnen. Den 15 år gamle kubanske jenta er født med en funksjonsvariasjon som gjør at hun ikke kan bruke hendene sine. Det stopper henne ikke fra å skrive med sirlig løkkeskrift.

Nå sitter hun i et klasserom i utkanten av Havanna med en notatblokk foran seg og skriver en kladd til en invitasjon til en 

-fest, en stor markering i tenårene som er vanlig på Cuba, og som ligner den norske konfirmasjonen. Invitasjonen skal sendes til familiene til elevene som går her på spesialskolen La Escuela Solidaridad con Panama.

Etter noen setninger slipper Yeleni blyanten ned på pulten og gliser.

På arket står det: «Herr Trump, du kan ikke invadere landet mitt nå og ødelegge for ‘quinceañera-festen’ vår».

Yeleni er et av 200 barn som har fått plass på spesialskolen som ligger side om side med det nasjonale rehabiliteringssenteret på Cuba. Navnet på skolen kan oversettes til «Skolen solidaritet med Panama», og ble valgt av Fidel Castro. Cubas tidligere president og revolusjonære kommunist åpnet dørene til skolen den 31. desember i 1989, få uker etter at USA startet en militær offensiv mot det mellomamerikanske landet Panama. Her får barna i dag utdanning og fysisk og psykisk hjelp med sine ulike funksjonsvariasjoner. Yeleni har lært seg å skrive med munnen.

Å bygge opp et offentlig og gratis helsesystem har vært og er en viktig del av den kubanske revolusjonen. I tida da Sovjetunionen fremdeles fantes og var en sterk støttespiller for Cuba, ble flere sykehus bygd og åpnet. Cuba har også helseforskning i verdensklassen, og under pandemien utviklet de sin egen vaksine mot covid-19.

Helsevesenet har samtidig vært under hardt press fra USAs blokade. Det presset har blitt enda større etter at Donald Trump strammet blokaden i januar.

At skolen Solidaridad con Panama fungerer så godt som den gjør, er fordi helse og utdanning blir prioritert av regjeringen i en vanskelig tid, forteller skoledirektør Nairys Reyes Cleger.

Vi har det vi har, men med mindre gjør vi mer.

«Herr Trump, du kan ikke ­invadere landet mitt nå»

Dyp krise har gitt kubanerne et nytt mantra

En forbipasserende nabo roper til Raúl, eller bare «el Chino» – kineseren, som står og krangler med en grønn parasoll utenfor huset sitt i bydelen Vedado i Havanna.

– Her er ingenting! roper Raúl tilbake og ler.

«Her er ingenting» er blitt et slags mantra på Cuba nå. Her finnes alt, men samtidig også ingenting. Det finnes ikke drivstoff, likevel kjører det biler på kryss og tvers i byen. Det finnes ikke strøm, likevel er det steder som aldri blitt mørklagt.

– Sett den her. Nei, her. Uff denne varmen, sier Raúls kone Alery, og flytter stolen etter skyggen.

Raúl og Alery har laget seg en liten forretningsvirksomhet utenfor huset sitt, lik en rekke kubanere. Overalt sitter folk og selger egne eiendeler eller varer de har fått tilsendt fra slektninger i utlandet, som Raúl og Alery. De har barn, onkler og fettere i USA.

Raul er kledd i en T-skjorte med det amerikanske flagget og Nike-sko med påskriften «USA». Da vi spør om klesdrakta hans er et statement, ler han en raspete latter og tenner opp en sigarett i et munnstykke.

– Du vet, her kan vi ikke si noe. Om jeg holder opp en plakat på gata, så kommer de og tar meg med en gang. Og de burer meg ikke inne for det jeg sier, nei, de tar deg for andre ting. At jeg selger brukte klær ulovlig for eksempel, sier Raúl.

Hver uke kommer det inspektører ned gata, og da går varselet fra bod til bod, forteller han. I hui og hast må de pakke sammen varene.

Hvorfor selger ikke Díaz-Canel Mercedesene sine og kjøper aggregat?

Ingrid Fadnes

Artikler

Nordkalottfolket skal endevende samisk politikk. Så står resten av Norge for tur.

Marius Hjelm Mortensen vil at folk skal følge drømmen, ikke strømmen.

I asken etter Spanias største brann noensinne ulmer en betent debatt om menneskeskapte klimaendringer.

– Alt har gått til helvete

Rania Iraki sørger over sine to nevøer og sitt hjemland Palestina. I alt det mørke har uventede muligheter dukket opp.

USAs ferske Cuba-rapport: Lesningen er nesten komisk

Siden Maren Østegård var seks år har hun vært frivillig for Norway Cup, enda hun aldri har spilt fotball selv.

Uredd formidler

Hans Petter Evensen lever livet med ljåen.

Årene som har gått, har ikke leget alle sår

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

Svart belte i katastrofehåndtering

Alf Kjetil Walgermo dikter seg til VM-gull.

«Myggen» om VM-skandalen: – Vi kjeda oss

Da amerikanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presidenten, traff de først leiligheten til Jesús.

Landet med fire presidenter

I Venezuela bobler sinnet under en tykk overflate av uvisshet etter at USA kidnappet landets president Nicolás Maduro.

Aldri har så mange reist vekk fra Cuba. Yamilka og Manuel har mistet nesten hele nettverket sitt, men selv blir de værende.

«Denne frasen om Cuba har jeg hørt mange ganger, i alle år»

«Herr Trump, du kan ikke invadere landet mitt nå»

Dyp krise har gitt kubanerne et nytt mantra

Et samlet folk kan rive ned imperier, var beskjeden fra Cubas president Miguel Díaz-Canel i Havanna denne uka.

Om ikke Hormuzstredet åpnes snarest, har vi en stor krise i vente, advarer Espen Barth Eide.

Etterlyser en plan B for Europa

Libanesere forteller om kaos og frykt etter at over 200 mennesker ble drept i Israels angrep. Den Hizbollah-vennlige juristen Omar Nashabe forventer nå full solidaritet fra Iran.

Amerikanere som raste mot Iran-krigen, raser nå mot våpenhvileavtalen. Men det får neppe politiske konsekvenser for Donald Trump, ifølge Hilmar Mjelde.

I dag skal Nato-sjef Mark Rutte møte Donald Trump. Rutte kaster bort tida, mener tidligere forsvarsjef Sverre Diesen.

Nordka­lott­folket skal endevende samisk politikk. Så står resten av Norge for tur.

Marius Hjelm Mortensen vil at folk skal følge drømmen, ikke strømmen.

I asken etter Spanias største brann noensinne ulmer en betent debatt om menneske­skapte klima­end­ringer.

– Alt har gått til helvete

Rania Iraki sørger over sine to nevøer og sitt hjemland Palestina. I alt det mørke har uventede muligheter dukket opp.

USAs ferske Cuba-rapport: Lesningen er nesten komisk

Siden Maren Østegård var seks år har hun vært frivillig for Norway Cup, enda hun aldri har spilt fotball selv.

Uredd formidler

Hans Petter Evensen lever livet med ljåen.

Årene som har gått, har ikke leget alle sår

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

Svart belte i kata­stro­fe­hånd­tering

Alf Kjetil Walgermo dikter seg til VM-gull.

«Myggen» om VM-skandalen: – Vi kjeda oss

Da ameri­kanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presi­denten, traff de først leilig­heten til Jesús.

Landet med fire presi­denter

I Venezuela bobler sinnet under en tykk overflate av uvisshet etter at USA kidnappet landets president Nicolás Maduro.

Aldri har så mange reist vekk fra Cuba. Yamilka og Manuel har mistet nesten hele nettverket sitt, men selv blir de værende.

«Denne frasen om Cuba har jeg hørt mange ganger, i alle år»

«Herr Trump, du kan ikke ­invadere landet mitt nå»

Dyp krise har gitt kubanerne et nytt mantra

Et samlet folk kan rive ned imperier, var beskjeden fra Cubas president Miguel Díaz-Canel i Havanna denne uka.

Om ikke Hormuz­stredet åpnes snarest, har vi en stor krise i vente, advarer Espen Barth Eide.

Etterlyser en plan B for Europa

Libanesere forteller om kaos og frykt etter at over 200 mennesker ble drept i Israels angrep. Den Hizbollah-­vennlige juristen Omar Nashabe forventer nå full soli­da­ritet fra Iran.

Ameri­ka­nere som raste mot Iran-krigen, raser nå mot våpen­hvile­av­talen. Men det får neppe politiske konse­kvenser for Donald Trump, ifølge Hilmar Mjelde.

I dag skal Nato-sjef Mark Rutte møte Donald Trump. Rutte kaster bort tida, mener tidligere for­svars­jef Sverre Diesen.

Nordkalottfolket skal endevende samisk politikk. Så står resten av Norge for tur.

I asken etter Spanias største brann noensinne ulmer en betent debatt om menneskeskapte klimaendringer.

Svart belte i katastrofehåndtering

Da amerikanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presidenten, traff de først leiligheten til Jesús.

Landet med fire presidenter

«Herr Trump, du kan ikke invadere landet mitt nå»

Om ikke Hormuzstredet åpnes snarest, har vi en stor krise i vente, advarer Espen Barth Eide.

Libanesere forteller om kaos og frykt etter at over 200 mennesker ble drept i Israels angrep. Den Hizbollah-vennlige juristen Omar Nashabe forventer nå full solidaritet fra Iran.

Amerikanere som raste mot Iran-krigen, raser nå mot våpenhvileavtalen. Men det får neppe politiske konsekvenser for Donald Trump, ifølge Hilmar Mjelde.

I dag skal Nato-sjef Mark Rutte møte Donald Trump. Rutte kaster bort tida, mener tidligere forsvarsjef Sverre Diesen.