Ingrid Fadnes

#fff

#000

Hva skjer på Bygdepride i Stranda denne helga?

– Masse! På dagen i sentrum skal det være ulike stands med mat, popkorn, kaker og tombola.

– Ja! Vi har to flinke pensjonister som frivillig har rulla mellom tusen og to tusen lodd. Vi skal også ha en parade fra fotballstadion og til sentrum. Vi har et godt samarbeid med fotballgruppa hvor vi får låne både stadion og klubbhus. I sentrum er det ei utescene hvor ordfører skal holde tale, og jeg skal holde en liten appell. Det blir innslag fra kulturskolen og så minikonsert med Kristiansund-bandet Det Beste Alternativet. Og så kommer Bjørnis!

For to uker siden var det Bygdepride i nabokommunen Volda. Der ble flagg revet ned og brent i protest mot pride. Hvordan er stemningen i Stranda? Er dere redd for at det samme kan skje hos dere?

– Det er en risiko for at det kan skje, men river de ned flagg, så henger vi opp et nytt. Vi kjenner på at vi kanskje er litt mer forsiktige nå. Jeg synes protestene har økt. Samtidig veit vi nå litt om hvem som støtter oss og ikke. Stranda er ei gjennomsiktig bygd. Dette er tredje gangen vi arrangerer pride. I fjor hadde vi et pauseår fordi vi er en liten gjeng, og det tar på. Hver gang spør vi oss selv: Orker vi?

Og så orker dere. Hvordan holder dere motivasjonen oppe?

– Dette er en kamp mot stigmatisering, utenforskap og fordommer. Jeg blir lei meg av fremmedfrykt og trangsynthet. Ved å vise folk at du kan være den du er, vil vi bidra til å forebygge selvmord og få ned tallene på psykisk uhelse for barn, unge og voksne. Jeg vil at alle skal oppleve at det er trygt å vokse opp i ei bygd – om ikke vil alle flytte til byen. Vi må vise at det er kult å bo på bygda.

River de ned flagg, så henger vi opp et nytt.

Bygdepride

Anniken Christina Mohr

Han ser harmløs ut der han kommer gående, sakte, med en hjelpende stokk i høyre hånd. Men blikket bak brillene er kvikt, og når han synker ned i sofaen i lobbyen på hotellet, synker også den nicaraguanske forfatteren og tidligere visepresidenten Sergio Ramirez ned i et vell av minner. Ikke alle er like hyggelige.

– Det er knapt noen igjen av oss nå. Og de som fremdeles lever, er spredt rundt omkring i hele verden, sier Ramírez.

Han snakker om seg selv, og han snakker om alle dem som en gang sto sandinistpartiet FSLN nært, men som havnet i unåde etter hvert som president Daniel Ortega tok eierskap til sandinistrevolusjonen – og gjorde den til sitt eget regjeringsprosjekt.

Sergio Ramírez (82) er i Oslo på invitasjon fra Latin-Amerikagruppene i Norge, både for å snakke om sitt forfatterskap, men også om sandinismens knefall. Men det er ikke første gang Ramírez er i Norge.

I 1986 var han her som visepresidenten i den første valgte sandinist-regjeringen etter revolusjonens triumf over den brutale diktatoren Anastacio Somoza.

Den gangen møtte Ramírez statsminister Gro Harlem Brundtland. Interessen og engasjementet for det lille mellomamerikanske landet var enorm, minnes han.

– Det var stor spenning mellom Nicaragua og USA på den tida. Nicaragua ble sett på som vesle David i kamp mot Goliat.

Leger, lærere, håndverkere og andre frivillige sto nærmest i kø for å reise på solidaritetsbrigader for å bidra til revolusjonen. Kontrasten fra besøket i 1986 og til nå, er stor. Og det selv om presidenten og partiet er akkurat den samme.

Forbindelsen til den revolusjonære fortida er tapt.

– Min generasjon feilet

Mari Brenna Vollan

Document-redaktør Hans Rustad beskyldes av tidligere ansatte for å spre «russisk propaganda og løgn»

«Hvor lenge kan Redaktørforeningen sitte stille og se på at et av deres medlemmer med overlegg bryter grunnleggende presseetiske og journalistiske prinsipper?»

Dette spørsmålet stilte Øyvind Thuestad, tidligere journalist i Document, i en kronikk i Minerva i april. Medlemmet Thuestad sikter til, er Document-redaktør Hans Rustad.

– Jeg stiller spørsmålet litt åpent i kronikken, men at jeg er kritisk, er tydelig for alle, sier Thuestad til Klassekampen.

Thuestad jobbet i Document fra 2016 til 2023. En viktig årsak til at han valgte å forlate nettavisa, er den holdningen til krigen i Ukraina som i særlig grad frontes av redaktør Rustad, forteller han:

– De sprer russisk propaganda og løgn helt ukritisk. Når man mot bedre vitende lar være å rette feil, så sprer man bevisst et falsk narrativ.

Det er flere saker Thuestad har reagert på. En av dem oppdaget han før publisering da han fremdeles var ansatt. Den handlet om hvem som sto bak sprengingene av to gassrørledninger i Østersjøen i 2022.

I artikkelen med tittelen: «– USA sprengte Nord Stream 1 og 2 med norsk hjelp» gjengis versjonen til den amerikanske journalisten Seymour Hersh nærmest uten forbehold, forteller Thuestad.

– Jeg advarte i den interne chattegruppa og sa at det var hasardiøst å ukritisk gjengi en artikkel som bygde på én eneste, anonym kilde. Jeg påpekte at vi satte vår egen troverdighet på spill, og at fallhøyden var stor.

De sprer ­russisk propaganda helt ukritisk.

– Fortsatt fullt av konspirasjonsteorier

 snakke med folk før de dør, sier jeg alltid til meg selv når noen brått trer ut av livet. Denne gangen var det nyheten om dødsfallet til Uruguays tidligere president, hele venstresidas bestefar, José «Pepe» Mujica, som traff meg. Jeg har liksom «alltid» sett for meg at jeg en dag skal sitte på trammen på blomstergården til han og kona utenfor Montevideo. Der skulle vi drikke mate, snakke om hans tid i geriljaen Tupamaros, årene i fengsel, torturen, vi skulle snakke om demokratiutviklingen i hans hjemland, i regionen, om veien videre. Vi skulle snakke om framtida. For hvem bedre å søke råd hos i vanskelige tider, enn hos den gamle, kloke og rettferdige Mujica? Nå er det for seint. Tirsdag denne uka døde Mujica 89 år gammel.

 meg selv på trammen til Mujica ble nok forsterket av boka 

 av den amerikansk-uruguayanske forfatteren Carolina De Robertis fra 2021 (på norsk i 2024). I den romanen sitter det faktisk en kvinnelig norsk journalist, i begynnelsen av 40-årene, og drikker mate hjemme hos Mujica. Da jeg leste boka tok jeg selvfølgelig bolig i denne journalisten – det var meg som satt der og hørte Mujica fortelle om en mørk bit av hans livshistorie: de 12 årene i fengsel, tidvis i fullstendig isolasjon i bunnen av en brønn.

 Hvordan kan et menneske være fratatt dagslys, menneskelig kontakt, mat, bli utsatt for tortur og komme ut igjen på den andre siden fremdeles sterk i troa på det gode i mennesket? I romanen til de Robertis overlever Mujica blant annet fordi han får en uventet samtalepartner i mørket: en frekk liten frosk. Han kommer inn i hullet en dag, og starter en samtale som gradvis åpner Mujica opp, lik den han har med journalisten på trammen.

 Uruguay fra 2010 til 2015 ble han kalt «verdens fattigste president», en tittel som hang ved han resten av livet. Han levde beskjedent, kjørte rundt i en lyseblå, gammel Volkswagen Boble, flyttet aldri inn i presidentpalasset Residencia de Suárez, og han avviste blankt å følge dresskoden for den politiske klassen. Men disse handlingene var langt mer enn bare gimmick. Mujica valgte å gi bort 90 prosent av lønna som president til sosiale prosjekter. Og han kalte aldri seg selv fattig. Det var snarere de rike som manglet noe, ikke han. Den konsekvente kapitalismekritikken hans kom langt mer til syne i handling enn i ord – i grell kontrast til mange av hans kollegaer i samme politiske fløy.

 sitte på trammen til Mujica. Likevel har ordene hans – og handlingene hans – satt seg i meg, og i folk på venstresida over hele verden. Jeg skal låne noen ord helt til slutt fra et av hans siste intervjuer til avisa El Pais, ord som også andre kollegaer har delt i sorgen over Mujicas bortgang:

Døden gjør livet til et eventyr. Det eneste mirakelet som finnes i verden for hver og en av oss, er å ha blitt født. (...) Jeg viet meg til å forandre verden, og jeg forandret ikke en dritt – men jeg hadde det gøy. Og jeg fikk mange venner og mange allierte i denne galskapen med å prøve å gjøre verden til et bedre sted. Og jeg ga livet mitt mening. Jeg kommer til å dø lykkelig – ikke fordi jeg skal dø, men fordi jeg etterlater meg en gjeng som overgår meg med glans. Det er alt.

Takk for alt, kamerat Mujica

Christopher Olssøn

I kveld skal vi innom flere saker som viser litt hvordan virkeligheten vi lever i, stadig oftere blir møtt med stillhet, sensur eller rein forvirring, sier Lise Sørensen på klingende kristiansandsdialekt med blikket rett inn i kamera.

I et varmt studio på en hemmelig adresse i en gammel bygård i Oslo er Sørensen i ferd med å spille inn tv-programmet «Dagsorden». Hun fikler med mikrofonen før opptaket starter og titter enda en gang på manuset. Å sitte foran kamera er nytt for Sørensen. Hun blir litt nervøs.

– Det ser kanskje ikke så bra ut med det vinglasset med vann? sier hun og ler litt unnskyldende.

Lise Sørensen er ett av flere nye tilskudd i den høyrekonservative nettavisa Document. Hun er programleder for sendingen «Dagsorden» og er mediehusets nye Tiktok-profil. Den lyshåra sørlendingen har mer enn doblet seertallene de har på Tiktok. Med videoer om halal-tilpasset mat i norske matbutikker, forbud mot Pride-flagg, påstander om medier som lyver og problemer med innvandringer, spratt følgertallene opp fra 15.000 til 35.000 på bare to uker.

– Det var helt absurd. Plutselig gikk jeg viralt. Jeg har egentlig likt å være anonym, sier den 29 år gamle Sørensen.

Nå er hun en av Documents hardtslående kommentatorer, og den siste aktøren hun har hakket løs på, er Fremskrittspartiet. Landsmøtet deres forrige helg var en eneste stor tapt mulighet, mener Sørensen. Hun beskriver møtet som «en lavmælt marsj mot sentrum – og kanskje enda lenger». Og da FpU-leder Simen Velle uttrykte en bekymring for at unge FpU-ere ikke stoler på redaktørstyrte medier, rykket Sørensen ut. Hun kaller Velles kommentar for et svik mot medier som Document.

– Han graver sin egen grav. Med dette viser han at han ikke er autentisk, sier Sørensen.

Høyre er MDG-light og Frp et kyllingparti – en gjeng som ikke tør å stå aleine, slår Sørensen fast. Et tomrom har oppstått, mener hun, og her kan det vokse fram noe nytt.

«Ikke nødvendigvis ytterliggående, men ærlig. Ikke nødvendigvis radikalt, men resolutt», skriver Sørensen i en av de mest leste kommentarene på Document.no denne uka. I dette tomrommet står Document klare for å ta imot alle dem som tror vi er på vei inn i en ny tidsalder, en der Trump er ledestjerna og konservative verdier er grunnlaget for et helt nytt samfunn. Og akkurat nå surfer de på en bølge av selvtillit.

Fosser fram i Trumps kjølvann

Du har fått din egen klatrerute på Klatreverket på Torshov kalt «Chili con Arne» i anledning din 90-årsdag. Dobbelt gratulerer!

– Ja, det var veldig morsomt. Navnet var kanskje fordi de tenker jeg er sterk? Jeg vet ikke, men jeg føyk opp og kom ned igjen.

– Geriatrisk klatrekompani, kaller vi oss. Hehe. Skikkelige gamlinger. Vi er 18 personer, en stor gjeng. Vi møtes tre ganger i uka og klatrer fra ni til elleve. Jeg er eldst, men rett bak meg er Ralph Høybakk, men han er mye bedre enn meg da.

– Jeg var 45 år da en kollega spurte meg om jeg ville være med. Vi dro til Kolsås og klatra ute. Dagen etter gikk jeg og kjøpte meg utstyr. Jeg var helt solgt. Jeg klatra ute til jeg ble 83 år, men så begynte jeg med inneklatring.

 Klatring har gått fra å være en særing-interesse med Zapffe-lesende puritanere som hater bolta ruter og kalk, til å bli en folkesport. Er du tilhenger av det?

– Det er helt vilt! Men det er det artigste du kan gjøre, og klatremiljøet inne er noe helt spesielt.

Det er farligere å gå over gata i Oslo enn det er å henge i et tau inne på klatresenteret.

Chili med Arne

– Hele menneskehandel-bestemmelsen er moden for revisjon. Den kom i 2003 og er i dag lite effektiv for å ramme de nye formene for rekruttering og utnyttelse vi ser innen menneskehandel, sier Rudolf Christoffersen på telefon fra Haag.

Der er han Norges spesialutsendte til Eurojust – samarbeidsenheten for påtalemyndigheten i Europa.

Veldig mye har endret seg de siste 20 årene, sier Christoffersen, som spesielt trekker fram internett.

– Da man lagde loven, var ikke seksuell utnyttelse av barn på internett og livestreaming av seksuelle overgrep framtredende på samme måte som det er i dag. Jeg mener det er en klar form for menneskehandel, men slik bestemmelsen er i dag, fanger den ikke opp dette.

EU har skjerpet reglene i kampen mot menneskehandel de siste årene og innlemmet tvangsekteskap, surrogati og ulovlige adopsjoner.

Christoffersen mener norske lover må følge etter.

Klassekampen skrev lørdag for en uke siden om 

et av de aller største halliknettverkene i Norge

. Selv om de smuglet prostituerte fra Øst-­Europa til Norge og til sammen organiserte sexsalget til over 150 prostituerte, ble de ikke dømt for menneskehandel, men hallikvirksomhet.

Flere Klassekampen har snakket med innenfor feltet, mener at et av problemene er at beviskravene for menneskehandel er for høye. Hva tenker du om det?

Å selge en ­kvinne til ­prostitusjon er svært lukrativt.

Ber om ny lov om menneskehandel

Tom Henning Bratlie

Da filmprodusent Bård Kjøge Rønning så «No Other Land» for 46. gang uten å være lei, skjønte han at det var et mesterverk.

En krans av eldre damer står forventningsfulle og nærmest tripper inne på Vinderen eldresenter. Parfymen ligger som et tungt sceneteppe i lokalet. Sirlige silkeskjerf er knyttet rundt halser som stekker seg. Kan det være fløtepusen Marcello Mastroianni? Kjekkasen Robert Redford? Eller er det selveste mafiabossen Marlon Brando de ser?

Det er i hvert fall en mann med anstrøk av Hollywood som har entret eldresenteret på Oslos vestkant.

– Du var så varm! Du var så positiv! Er du alltid det?

– Haha, ja, jeg er nok det, og jeg kunne jo ikke si nei til dere! sier filmregissør og produsent Bård Kjøge Rønning.

Han gliser bredt til Grethe Huseby, styremedlem av foreningen Echo, som har hanket ham inn for å holde foredrag for dem.

Damene er over seg av glede fordi Rønning takket ja, og det på flekken.

– Hadde vi spurt ham litt seinere, hadde det nok ikke gått, sier en av damene på vei inn døra.

For rett etter at dameklubben på Vinderen hadde ringt Rønning, gikk telefonen hans varm. Filmen «No Other Land», som Rønning har vært med å produsere, ble nominert til Oscar for beste dokumentarfilm.

Rønning gikk nervøst rundt seg selv. En nominasjon er gjevt, men ikke nok, tenkte han. Man må jo vinne.

Jeg må gjøre noe hele tida. Andre folk ser på tv-serier og sånn, det klarer ikke jeg

Hakkespetten

Pernille Ekornud Grøndal

Line Ørnes Søndergaard

Lørdag skildret Klassekampen hvordan ekteparet Mike og Eva 

i løpet av få år bygget opp et av Norges største halliknettverk.

Terskelen for at noe regnes som menneskehandel, er så høy at mange alvorlige tilfeller går ustraffet, 

 Fordi Norge mangler en straffebestemmelse som rammer grov utnyttelse, vil mange tilfeller som ligger tett opp til menneskehandel, i stedet etterforskes som hallikvirksomhet. Her har ofrene få eller ingen rettssikkerhetskrav.

– Rettstilstanden på området er svært alvorlig, sier Torgeir Knag Fylkesnes. Han sitter i justiskomiteen på Stortinget for SV.

Sakene avtegner konturene av et system som legger forholdene til rette for grov utnyttelse av sårbare mennesker, mener Fylkesnes.

Han etterlyser tiltak både for raskere domstolsbehandling og et mer treffende lovverk.

– Vi kan ikke være bekjent av å ha et system som overser såpass alvorlige forhold.

På tirsdag stilte Fylkesnes skriftlig spørsmål til justisminister Astri Aas-Hansen, og ba henne svare om forholdene Klassekampen har omtalt.

Også medlem av justiskomiteen Hadia Tajik (Ap) er bevisst problemstillingen.

Vi kan ikke ha et system som overser såpass alvorlige forhold.

Ber om bedre vern for hallikenes ofre

Åse Brandvold

Ungdom ned i 13-årsalderen deltok da strippere holdt pengeinnsamlingsshow på Blitz i Oslo.

«D for Donation» er et konsept fra Oslos undergrunnsscene som har gjestet det autonome ungdomshuset Blitz flere ganger.

Inngangsbilletten betales i kontanter, og pengene har tidligere gått til å hjelpe blant annet skeive i en vanskelig situasjon.

28. mars var det duket for såkalt «hoe edition» der strippere, performance- og dragartister opptrådte pro bono. Artistene, som har ulike kjønnsidentiteter, har også ulike tilknytninger til sexindustrien. Pengene gikk til vanskeligstilte sexarbeidere.

Klassekampen var til stede og observerte tenåringer ned i 13-årsalderen blant publikum.

«Under showet vårt løftet vi fram mange ulike perspektiver på sexarbeid. Det var spesielt viktig for oss å dele de vanskelige historiene fra personer som har opplevd bransjen på kroppen, men også stoltheten artistene våre bærer for arbeidet sitt», sa en av produsentene, Ria The Revolution Rider, i en pressemelding etterpå.

Kvinnegruppa Ottar demonstrerte mens showet pågikk.

Ria The Revolution Rider, som også heter Rio Vik, og Alma Adore, som er gründer av strippebyrået Seduction, var produsenter av showet. I etterkant publiserte de en pressemelding der de opplyste om at det var 300 besøkende, og det ble samlet inn 40.000 kroner i løpet av kvelden. Et nytt show er under planlegging på Blitz i mai.

Samlet inn 40.000 kr. til sexarbeidere

Lar sexkjøpere gå fri

Politiet sitter på navn på og vippsoverføringer fra over hundre sexkunder etter etterforskningen av et 

. Bevismaterialet inneholder blant annet informasjon om kundenes betalinger via vipps. Halliknettverket hadde flere store kunder som brukte titusener på prostituerte. En av dem overførte til sammen 360.000 kroner.

Selv om kjøp av seksuelle tjenester har vært ulovlig siden 2009, er ikke etterforskning av sexkunder prioritert i en sak som denne, forteller politiadvokat i Oslo politidistrikt og påtaleansvarlig i den aktuelle halliksaken, Jorid Kile.

– I alle etterforskninger må man ta noen valg, også i denne. Vi hadde nok av andre bevis som kunne avdekke om dette var en organisert hallikvirksomhet eller ei, og dermed nedprioriterte vi å straffeforfølge sexkundene.

I 2022 aksjonerte politiet mot halliknettverket og avdekket blant annet et bordell i Wessels gate midt i Oslo. Etterforskningen avdekka at nettverket smuglet jenter inn i Norge over svenskegrensa. De kontrollerte over 150 kvinner i 13 norske byer og hadde en omsetning på over 45 millioner kroner på knappe to år. I etterkant av razziaen av bordellet sa politiadvokat Jens Andenæs følgende til NRK: «Politiet kjenner til at et stort antall personer, hundrevis, har kjøpt seksuelle tjenester fra dette nettverket.»

– Hvor mange av kundene har blitt bøtelagt?

– Tre menn ble anmeldt for sexkjøp. De ble stanset etter at de kom ut fra Wessels gate. Formålet med kontrollene var for å få innsikt i hva som forgikk på stedet. Alle tre ble avhørt og fikk utstedt forelegg på 25.000 kr hver, svarer Jorid Kile.

Men hva med han som har overført til sammen 360.000 kroner til halliknettverket?

– Vi har ikke etter gått de 360.000 kronene, og kan ikke slå fast at dette er en sexkunde. Vedkommende har ikke blitt innkalt til avhør og vi har ikke etterforsket dette. Vi har bare tiltaltes forklaring på det, sier Kile.

Uansett hvor du befinner deg i Norge, kan du enkelt finne en meny av kvinner.

Politiet lar sex­kjøperne gå fri

Vi mangler en lovbestemmelse i Norge som gjør utnyttelse straffbart, mener bistandsadvokat Gunhild Vehusheia.

I en årrekke har hun jobbet med mennesker utsatt for menneskehandel og grov utnyttelse. Hun mener altfor få saker når opp i rettssystemet, og altfor ofte skjer det at de som er fornærmet, ikke våger å forklare seg til politiet og i retten. Dette handler om hvilke rettigheter man har ut ifra tiltalen, forteller bistandsadvokaten.

– Det er et rettssikkerhetsproblem at terskelen for å nå opp til menneskehandel er så høy, samtidig som vi ikke har gode nok straffebestemmelser for grov utnyttelse som ligger tett opp til menneskehandel, sier Vehusheia.

Beviskravene for menneskehandel er høye i Norge, og de skal være høye, mener Vehusheia, men det som ofte skjer er at en sak som etterforskes som menneskehandel, ender opp med en halliktiltale. Når det skjer, mister mulige vitner beskyttelse, bistandsadvokat og gratis advokat til å fremme krav om erstatning.

– Det er altså alt eller ingenting, sier Vehusheia.

Lørdag skrev Klassekampen om et av Norges største halliknettverk. På knappe to år lagde de en virksomhet med over 150 prostituerte i 13 norske byer. Omsetningen til nettverket var på over 45 millioner kroner. De opererte nærmest som en profesjonell bedrift, med sjåfører i Norge og i Europa, vaktmester for et bordell midt i Oslo, folk som rekrutterte jenter og en rekke såkalte operatører som tar seg av kommunikasjonen mellom sexkunder og prostituerte.

Politiet etterforsket saken som hallikvirksomhet med mistanke om menneskehandel. Men da saken kom opp for retten, sto bare halliktiltalen igjen. I en halliktiltale finnes det ingen fornærmede, man tar utgangspunkt i at kvinnene gjør det av egen fri vilje. Muligheten til å dermed avdekke tvang eller andre utnyttende forhold med virksomheten blir borte. Kun én kvinne valgte å vitne mot det kriminelle nettverket under rettssaken.

Vehusheia satt selv inne i Oslo tingrett på rettssakens aller første dag, men ba så om å bli dimittert. Hennes klient, en av de prostituerte, møtte ikke opp – lik nær alle de andre jentene som jobbet for halliknettverket.

I dag finnes det i realiteten bare nedturer for ofre om de velger å anmelde.

– Utnyttelse må bli straffbart

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

Mike sto opp klokka halv åtte som vanlig. Han gikk ut av villaen på Hønefoss, inn i garasjen og skrudde på motoren for å varme opp sin BMW 730 D. Han likte å kjøre oppvarmet bil. Inne på kjøkkenet matet han de to orientalske kattene som mjauet etter mat. Så la han 230.000 kroner i kontanter i liten Louis Vuitton-toalettmappe, før han gikk for å ta seg en dusj. Kona Eva lå fremdeles i dyp søvn. Hun sto alltid opp etter Mike. Eva jobbet ofte til langt på natt.

Denne helt vanlige tirsdagen i mars 2022 var likevel litt uvanlig. Mike kjente på en uro. Det var som om noen fulgte etter ham. De siste ukene hadde han kikket seg over skulderen stadig oftere.

På badet så han ut av vinduet. Oppe i veien fikk Mike øye på en hvit varebil. Hadde han ikke sett den før? Han kledde på seg, gikk ut på gårdsplassen og mot garasjen. Plutselig svingte den hvite varebilen opp foran villaen hans.

Mike rakk akkurat å tenke: Nå blir jeg tatt.

På akkurat samme tid denne tirsdagen 8. mars 2022 ble morgenrushet i sentrum av Oslo avbrutt av en stor politiaksjon. Over 90 politifolk tok seg inn i en bygård i Wessels gate. Like etter ble 13 kvinner, alle fra Øst-Europa, geleidet ut av bygården og tatt med til avhør. De 13 var bare toppen av et isfjell.

I politibilen på Hønefoss kjente Mike på en lettelse. Det var som om en byrde ble løftet av skuldrene. Hemmeligheten han bar på, hadde vokst seg stor, kanskje litt for stor.

På knappe to år hadde han og kona bygd opp et av Norges største halliknettverk. Etterforskningen avdekket et organisert sexsalg med over 150 kvinner i 49 leiligheter i 13 norske byer. Omsetningen for nettverket er estimert til over 45 millioner kroner.

Men jobbet de prostituerte for Mike og Eva frivillig, eller var tvang involvert i hallikvirksomheten? Da politiet innledet en skjult etterforskning av nettverket høsten 2021, var det med mistanke om menneskehandel. Men da etterforskning ble avsluttet og saken gikk til påtalemyndigheten, var punktene om menneskehandel forsvunnet.

Det drives nærmest som en vanlig virksomhet. Men dette er ikke en vanlig bedrift, fordi varen er mennesker

I hallikens ­nett


Anniken Christina Mohr

Når bølgene kom, måtte de legge seg på rygg og spenne armer og bein i det lave taket inne i hula. Sjøen slikket seg helt inn i de innerste krokene og kunne rive med seg alt som var der inne. Både tepper, mat, voksne og barn ville bli dratt ut på havet – om de ikke holdt seg godt fast.

Det er slik Johannes Nilsen husker tida han tilbrakte i en hule i havgapet på Sørøya på tampen av andre verdenskrig. I begynnelsen av november 1944 ble ni år gamle Jos, som har vært hans kallenavn hele livet, med mor, far og søsken inn i Kvithellhula, et av mange gjemmesteder på Sørøya i Vest-Finnmark. Til sammen 35 personer fant tilflukt i denne hula de kalde vinterdagene.

De trodde at frigjøringen av Norge var nær, og at de bare skulle gjemme seg et par uker i hula. Slik ble det ikke.

Fredfylt i en seng i et rosa rom på Hasvik helsesenter ligger nå 90 år gamle Johannes Nilsen. I et hjørne av rommet står en tv. Nyhetene surrer og går om Donald Trump, Ukraina, mineralavtale og sikkerhetsgarantier.

– Jeg har den bare på for å ha lyd. Den er som en kamerat. Jeg liker ikke stillheten, men jeg ser egentlig ikke på. Jeg ser mest på Ipaden min, sier han og dunker pekefingeren i skjermen han har fått montert opp på høyre side av senga, der han tilbringer store deler av dagen.

Etter to slag, det første rett etter at kona Bjørg døde for ti år siden, ble han lam på hele venstre side av kroppen. Men høyre arm funker, og hodet er klart.

– Andre verdenskrig var med kuler og krutt. Nå har de andre våpen. Det er ikke krig de lager i dag, det er mord. Mordere kaller jeg dem, sier Nilsen og demper lyden fra tv-en.

Men krigen, den fra hans tid? Nei, skal vi virkelig snakke om den, sier han og løfter på de buskete øyebrynene, nesten overrasket. Har ikke han fortalt nok? Men, det er jo litt artig at unge er interesserte, konkluderer han selv. Så Johannes Nilsen må fortelle, og når han først har begynt, triller ordene ut.

Om det været vi hadde i vinter, hadde vært i 1945, da hadde vi ikke overlevd. Da hadde vi svømt rundt i Nordsjøen

Hulebarna

Gratulerer med seieren i kjetting-NM, et norgesmesterskap som har havnet helt i skyggen av ski-VM i ­Trondheim. Hvordan er det mulig å legge kjetting på en lastebil på

– Takk! Det er å ta det med ro, da. Ikke stresse. Og så ligger det mye trening bak.

Mesterskapet handler jo også om økt trafikksikkerhet. Hvorfor er kjetting så viktig?

– Jeg kjører mange utfordrende plasser, på gårdsveier, opp skibakker og i hyttefelt. Det kan skje at lastebilen sklir bakover eller sidelengs.

– Ja, jeg har kjørt opp en bakke, trodd at alt har vært fint, og så plutselig sklidd bakover.

– Jeg er lærling, og siden jeg ikke har gått transport og logistikk på videregående, er lærlingtida på tre år. Først kjørte jeg kranbil i halvannet år, og nå har jeg litt under ett år igjen som lærling med lastebil.

Foreldrene mine syntes det var så trangt i Nederland.

Norgesmesteren

Oro jaska» blir kalt den samiske versjonen av «Skam», og skildrer det å være ung i Karasjok og kostnaden av å fortie vanskelige ting som overgrep og det å være skeiv. Du har både skrevet manus og spiller en av hovedrollene – hvordan var det?

– Jeg kunne ikke tenke så mye på det da jeg skrev, da hadde jeg følt meg litt handlingslammet. Men vi skapte et godt skriverom bestående av flere som er samiske og skeive. Karakteren Issát, som jeg spiller, er ikke direkte min historie, men et sammendrag av alles historie.

– Mange har vært redde for at serien skal nøre opp under fordommer og stigma mot samer, men skeivhet og overgrep er noe man kan relatere seg til uansett, samtidig som man ikke kan viske ut at overgrepsstatistikken berører en høyere andel samer enn ikke-samer. Å snakke om overgrep er vanskelig, men å snakke om skeivhet, føles noen ganger nesten enda vanskeligere ut i samiske miljøer. Kan jeg komme med en digresjon?

– Da vi hadde testvisning av serien for samisk og norsk ungdom, opplevde vi at de norske ungdommene ikke forsto at karakteren Issát var skeiv før i episode fire. De ble nesten overraska når han kysser en annen gutt. Mens de samiske ungdommene oppfatta med en gang at Issát er skeiv. I det miljøet jeg vokste opp i, er det nok at to gutter er litt myke ovenfor hverandre før man blir stempla som homofile. Det er litt denne hardheten vi skildrer, denne machokulturen.

Du er musiker, skuespiller og filmskaper – hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut?

– Haha, det er kaotisk! Som frilanser er jeg min egen sjef, så mye handler om å organisere tida. Det blir fort mer administrativt enn kreativt. Akkurat nå kom jeg ut av innspillingen av et innslag til NRK på samefolkets dag.

 Hvordan pleier du å markere 6. februar?

Det er litt denne hardheten vi skildrer, denne macho­kulturen.

Samisk «Skam»

Nylig annonserte Den internasjonale Astronomiske Union (IAU) at en planet er oppkalt etter deg, «63788 Jonlarsen».

– Helt absurd. Nå håper jeg det ikke er den som utsletter menneskeheten.

– Det var det som utrydda dinosaurene for 66 millioner år siden. Øystein Sunde sendte meg akkurat en morsom melding. Han spør: «Kan du bruke det til noe? Kan du ha den i toppen av juletreet, eller på jakkeslaget?».

Ja, hva kan du bruke en planet med ditt navn til?

– Ingenting. Det er en asteroide, en såkalt miniplanet.

– Det er en liten, ikke helt ferdig planet. Vi på jorda er heldige fordi kjempeplaneten Jupiter ligger et lite stykke utenfor oss i solsystemet. Den planeten er så stor, og har så stor gravitasjonskraft, at den trekker til seg alt mulig av farlige kometer og asteroider som kommer utenfra og kan være en trussel for jorda.

Det første jeg tenkte, var jippi, men så tenkte jeg: å nei, å nei, å nei.

Dødsstjerna

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

I den siste scenen våkner han, reiser seg og ser ut av vinduet. Da forstår han hva han har gjort, sier Gunnar Wilhelmsen.

 ordføreren for Arbeiderpartiet i Tromsø, strener bortover Storgata i byen sin og forteller om kortfilmene han så kvelden i forveien. Tre av seks på programmet var veldig bra, men det var spesielt denne ene, om en alkoholisert far, som grep ham.

– I filmen greier ikke faren å holde seg unna flaska på en bryllupsfest, og han sprekker så det holder.

Det er en gjenkjennelig historie for ordfører Wilhelmsen.

Å se kortfilm på kino er hverdagskost for tromsøværingene en uke til ende i januar. Byen som blir kalt Nordens Paris, er mer som filmbyen Cannes når Tromsø Internasjonale Filmfestival (Tiff) går av stabelen. Byens befolkning går mann av huse for å se alt fra fire timer lange filmer om Josef Stalins begravelse, til kortfilmer lagd av gryende filmskapere fra nord. Og bygutten Wilhelmsen, som foretrekker byrangling framfor tinderangling, er selvfølgelig med. Han har også vært styreleder for filmfestivalen.

Det er i det hele tatt lite som skjer i byen som ikke Wilhelmsen er blanda inn i. Han kalles både Kultur-Gunnar, Næringslivs-Gunnar, Til-Gunnar, altså byens fotballag, og de siste åra: Ordfører-Gunnar. Han er av den typen som vil ha mer av alt. Mer turisme, mer kraftutbygging, mer eiendom, mer butikk, mer film, mer fotball, mer makt … og nå mer kaffe. Wilhelmsen stopper opp ved Kafé Helmersen.

– Se for deg følgende scenario: Ap kommer over 20, vi tar ingen stemmer fra SV og Rødt, MDG kommer over sperregrensa, og Sp klarer seg. Da er vi der!

Allerede før Gunnar Wilhelmsen setter seg ned, har han beskrevet det som for mange fortoner seg som en fiksjonsfilm akkurat nå.

Keiser Wilhelmsen

Gustav Gillund

Økte produksjonskostnader hjemme og USAs forsøk på økonomisk isolasjon av Kina har bidratt til en bølge av kinesiske investeringer i det globale sør.

Brasil er blant landene som opplever en enorm økning i kinesiske investeringer. I delstaten Bahia har den kinesiske bilgiganten BYD nylig kjøpt fabrikken til amerikanske Ford. Når konstruksjonen er ferdig, skal den kunne produsere 150.000 biler i året og skape over 20.000 arbeidsplasser.

USAs president Donald Trump har gjentatte ganger advart land i Latin-Amerika mot å ta imot kinesiske investeringer og truet med straffetoll. Disse advarslene har falt for døve ører. Nå møter prosjektet imidlertid ny motstand, etter at brasilianske journalister i desember begynte å avdekke elendige arbeidsforhold under byggingen av fabrikken.

Klassekampen har snakket med både en av journalistene bak avsløringen og en brasiliansk fagforeningsleder. Mens journalisten frykter at myndighetene i Brasil prioriterer et godt forhold til Kina over arbeidernes rettigheter, sier fagforeningslederen at de fortsatt ønsker mer kinesisk industrikapital.

Saken peker på en problematikk som kan bli enda mer utbredt dersom Trump gjør alvor av truslene om straffetoll på alle kinesiske varer.

BYD planlegger å ansette lokalt når produksjonen kommer i gang, men har utkontraktert byggingen av selve fabrikken til Jinjiang Construction Group – et annet kinesisk selskap.

Ifølge den brasilianske journalisten André Uzêda har Jinjiang utsatt de kinesiske arbeiderne sine for umenneskelige forhold.

– Vi forsto først ikke hvorfor de ikke benyttet seg av flere brasilianske arbeidere, men så fant vi ut at kineserne jobber som slaver, sier Uzêda.

Det er ikke sånn at det er noe typisk for kinesiske selskaper å ikke like fagforeninger.

Ingrid Fadnes

Artikler

Med tombola, reserveflagg og popkorn gjør Linda Therese Siem seg klar for pridefeiring i Stranda.

Sergio Ramírez, den tidligere visepresidenten til Daniel Ortega, er frarøvet statsborgerskapet i Nicaragua og kastet ut i sitt andre eksil.

Document-redaktør Hans Rustad beskyldes av tidligere ansatte for å spre «russisk propaganda og løgn»

Takk for alt, kamerat Mujica

Ytre høyre-avisa Document har fått et nytt stjerneskudd. Lise Sørensen surfer på den konservative bølgen hun mener slår inn over Norge.

Arne Linds «hemmelige» eliksir for et langt liv henger i et klatretau.

Statsadvokat Rudolf Christoffersen mener loven om menneskehandel er utdatert, blant annet fordi den ikke tar høyde for utnyttelse via internett.

Hakkespetten

SV mener at ofre for utnyttelse bør få bedre rettssikkerhet.

Ungdom ned i 13-årsalderen deltok da strippere holdt pengeinnsamlingsshow på Blitz i Oslo.

Lar sexkjøpere gå fri

– Utnyttelse må bli straffbart

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

Ni år gammel gjemte Johannes Nilsen seg for nazistene i en hule på Sørøya i Finnmark. Han skulle bare være der en uke eller to.

Ingen er raskere enn Kyan Roos til å legge kjetting på lastebil.

Samisk «Skam»

En dag kan planeten Jon Larsen falle ned og utslette oss alle.

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

En avsløring av elendige arbeidsforhold har ført til motstand mot kinesiske investeringer i Brasil. Penger fra Kina er fortsatt viktig, sier fagforeningsleder.

Brøyteberta

– Jeg er bare en liten bonde fra Isfjorden, sier Motvind Norges Gaute Grøtta Grav.

Trump? Ja! Putin? Ja! Netanyahu? Ja! Støre? Nei! Fire menn spådde mye rett om menn i året som gikk.

Mikkel Berg-Nordlies bok byr på et skifte av perspektiv i den samiske historieskrivingen.

Døden på havet

Når du kan danse med de døde.

Som ung tjente den samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen til livets opphold ved å selge sitt eget blod i Taiwan.

– Jeg er enig med Trump i all politikk, sier kristiansander og selverklært antifeminist Lill May Vestly.

Med tombola, re­serve­flagg og popkorn gjør Linda Therese Siem seg klar for pride­fei­ring i Stranda.

Sergio Ramírez, den tidligere visepre­si­denten til Daniel Ortega, er frarøvet stats­bor­ger­skapet i Nicaragua og kastet ut i sitt andre eksil.

Document-redaktør Hans Rustad beskyldes av tidligere ansatte for å spre «russisk propaganda og løgn»

Takk for alt, kamerat Mujica

Ytre høyre-avisa Document har fått et nytt stjerne­skudd. Lise Sørensen surfer på den konser­va­tive bølgen hun mener slår inn over Norge.

Arne Linds «hemme­lige» eliksir for et langt liv henger i et klatretau.

Stats­ad­vokat Rudolf Chris­tof­fersen mener loven om menneske­handel er utdatert, blant annet fordi den ikke tar høyde for utnyttelse via internett.

Hakke­spetten

SV mener at ofre for utnyttelse bør få bedre retts­sik­kerhet.

Ungdom ned i 13-årsalderen deltok da strippere holdt penge­inn­sam­lingsshow på Blitz i Oslo.

Lar sexkjøpere gå fri

– Utnyttelse må bli straffbart

Bli med på innsida av et av Norges største hallik­nettverk

Ni år gammel gjemte Johannes Nilsen seg for nazistene i en hule på Sørøya i Finnmark. Han skulle bare være der en uke eller to.

Ingen er raskere enn Kyan Roos til å legge kjetting på lastebil.

Samisk «Skam»

En dag kan planeten Jon Larsen falle ned og utslette oss alle.

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

En avsløring av elendige arbeids­forhold har ført til motstand mot kinesiske inves­te­ringer i Brasil. Penger fra Kina er fortsatt viktig, sier fagfor­enings­leder.

Brøyte­ber­ta

– Jeg er bare en liten bonde fra Isfjorden, sier Motvind Norges Gaute Grøtta Grav.

Trump? Ja! Putin? Ja! Netanyahu? Ja! Støre? Nei! Fire menn spådde mye rett om menn i året som gikk.

Mikkel Berg-Nordlies bok byr på et skifte av perspektiv i den samiske histo­rie­skri­vingen.

Døden på havet

Når du kan danse med de døde.

Som ung tjente den samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen til livets opphold ved å selge sitt eget blod i Taiwan.

– Jeg er enig med Trump i all politikk, sier kristian­sander og selv­er­klært antife­minist Lill May Vestly.

Med tombola, reserveflagg og popkorn gjør Linda Therese Siem seg klar for pridefeiring i Stranda.

Sergio Ramírez, den tidligere visepresidenten til Daniel Ortega, er frarøvet statsborgerskapet i Nicaragua og kastet ut i sitt andre eksil.

Ytre høyre-avisa Document har fått et nytt stjerneskudd. Lise Sørensen surfer på den konservative bølgen hun mener slår inn over Norge.

Arne Linds «hemmelige» eliksir for et langt liv henger i et klatretau.

Statsadvokat Rudolf Christoffersen mener loven om menneskehandel er utdatert, blant annet fordi den ikke tar høyde for utnyttelse via internett.

Hakkespetten

SV mener at ofre for utnyttelse bør få bedre rettssikkerhet.

Ungdom ned i 13-årsalderen deltok da strippere holdt pengeinnsamlingsshow på Blitz i Oslo.

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

En avsløring av elendige arbeidsforhold har ført til motstand mot kinesiske investeringer i Brasil. Penger fra Kina er fortsatt viktig, sier fagforeningsleder.

Brøyteberta

Mikkel Berg-Nordlies bok byr på et skifte av perspektiv i den samiske historieskrivingen.

– Jeg er enig med Trump i all politikk, sier kristiansander og selverklært antifeminist Lill May Vestly.