«Edvard Munch hadde en stor interesse for tekniske nyvinninger, og jeg er ganske sikker på at hvis Munch hadde levd i dag, så ville han ervervet en Polestar».

Særlig denne uttalelsen fra Munchmuseets direktør Stein Olav Henrichsen har falt mange kunstinteresserte tungt for brystet. På sosiale medier fikk direktøren svar på tiltale etter at bilprodusenten Polestar før helga sendte ut en pressemelding om det nye sponsorsamarbeidet med museet.

– Er Henrichsen museumsdirektør eller bilselger? Man kan jo begynne å lure, sier Mariann Enge, redaktør i Kunstkritikk.

– Dette er virkelig helt hårreisende og en utrolig usmakelig måte å bruke Edvard Munch på.

Også bildekunstner Marianne Heske reagerer på uttalelsen om at Munch nok ville skaffet seg Polestar, hadde han levd i dag.

– Han hadde ikke sertifikat en gang! utbryter hun da Klassekampen ringer.

Problemet med avtalen er at Munchs kunstnerskap trekkes inn i det, mener hun.

– Hvorfor skal man blande Munch oppi alt mulig? Det er voldsomt hvordan folk projiserer seg selv inn i Munch – nå også med elbiler, sier hun.

– Uttrykker dobbeltmoral

Kunsthistoriker Marit Paasche opplever utsagnet til Henrichsen som «tåpelig», men synes ikke man kan kritisere museer for å søke private sponsorer. På grunn av utilstrekkelig offentlig støtte er museene ofte nødt til å søke sponsorer, ifølge Paasche.

– Det er et stort gjennomgående problem for hele sektoren. Men det kommer veldig tydelig til uttrykk i Munchmuseets valg av samarbeidspartnere.

Ifølge henne oppstår problemet når museer ikke velger partnere med omhu, og viser til samarbeidet Munchmuseet har inngått med Juvelér Langaard.

På museets nettsider kan man nå kjøpe en diamantring formet som «Skrik» til over 200.000 kroner.

– Valget uttrykker dobbeltmoral. På den ene siden sier Henrichsen at det er positivt at inngangspartiet til det nye museet ser ut som en flyplass fordi det virker demokratisk og inkluderende. På den andre siden inngår han samarbeidsavtaler med dem som bare tilbyr noe for de aller rikeste. Det henger virkelig ikke på greip, mener hun.

«Med tungen i kinnet»

I pressemeldingen går det fram at Munchmuseet og Polestar har inngått «et langsiktig samarbeid».

For å skape ytterligere blest om avtalen, ga museet bilprodusenten tillatelse til å parkere flere biler foran inngangen til det nye museet.

Munchmuseets direktør Stein Olav Henrichsen stiller ikke til intervju om saken, men svarer kort på tekstmelding at uttalelsene i pressemeldingen var «sagt med glimt i øyet og tungen i kinnet», og at han ikke har noe mer å tilføye.

For redaktøren av Kunstkritikk blir det for enkelt å avfeie sammenblandingen av Munch og en bilprodusent med at det hele var ment som en spøk.

Munchmuseets oppgave er å ivareta Munchs ettermæle, understreker Enge.

– Å bruke Munch så ublu til å selge biler er en veldig merkelig måte å gjøre det på. Det er generelt problematisk å knytte Munchs navn til en merkevare som kan tilpasses etter behov og nåværende agenda. Selvfølgelig har ikke Munch noen mening om Polestar – og han skal ikke ha det heller.

– Samtidig er Munchmuseet avhengig av sponsoravtaler?

– Men det er forskjell på en sponsoravtale og på å selge sjela si. Man trenger private midler, men ikke til enhver pris, svarer Enge.

Grensa går idet folks syn på Munchs kunstnerskap påvirkes, mener hun.

Ville han kjøpt Tesla?

Kunstner Lotte Konow Lund har bitt seg merke i uttalelsen til Henrichsen om det folkelige inngangspartiet på Munchmuseet.

– Uttalelsene som er kommet fra Munchmuseets direktør de siste dagene, oppleves merkelig splittet. Av den store bredden i besøkende Henrichsen sier at han ønsker seg, vil jo de færreste ha råd til diamantringer og dyre elbiler, sier hun.

Lund savner en offentlig samtale om hva det betyr for kunsten når private aktører får en større rolle hos kunstinstitusjonene gjennom samarbeidsavtaler.

– Alle er enige om at kunsten selv skal være autonom og fri. Spørsmålet er hva som skjer med kunsten når det private tar styring over fellesskapets museer.

I pressemeldingen blir den nye sponsoravtalen omtalt som «Munch+Polestar». Sammenstillingen er den samme museet har benyttet til sin utstillingsserie «Munch+,» hvor Munchs kunst vises side om side med andre kjente kunstnere.

Magne Bruteig er tidligere kurator ved Munchmuseet og hadde ansvaret for utstillingen «Van Gogh+Munch» i 2015.

At museet nå benytter «Munch+» til en sponsoravtale, synes han ikke er naturlig.

«Det er forskjell på en sponsoravtale og på å selge sjela si»

— MARIANN ENGE, REDAKTØR AV KUNSTKRITIKK

– Da trekker de noe som var en etablert kunstnerisk sak, over i det kommersielle. Det synes jeg nok er å gå litt langt, sier Bruteig.

Selv om han mener hele samarbeidet er merkelig, vil han ikke kritisere avtalen.

– Henrichsen har rett i at Munch var opptatt av tekniske nyvinninger, og det kan godt tenkes at han ville skaffet seg en elbil, men at det skulle være Polestar, kan vi ikke vite. Det kunne like gjerne vært en Tesla.

– Er dette et naturlig samarbeid, som direktøren hevder?

– Det er å dra det litt langt, kanskje.

BI-professor Anne Brit Gran, som tidligere har gitt ut en bok om kultursponsing, oppfatter direktør Stein Olav Henrichsens uttalelse mest som et retorisk grep for å uttrykke at museet og bilprodusenten har felles verdier og har en god «image match».

– Jeg ønsker Munchmuseet lykke til med sin nye svenske sponsor, og regner med at publikum slipper å møte utstilte biler der, sier Gran.