Et massivt bygg i Oslo som huser tusenvis av folk med kontorjobber innen finans, shipping og bank, skal den neste måneden fungere som utstillingshall for en av Norges berømte kunstnere: Odd Nerdrum. Foranledningen? Forrige lørdag åpnet Statens høstutstilling på den andre sida av Slottsparken – og Nerdrum var ikke invitert. Han søkte med sitt ferske maleri «Tre menn i en båt», men ble refusert.

Det skyves ikke under teppet, tvert om: Fineart skal vise verket til alle som vil se med egne øyne hva utstillingsjuryen fant for dårlig.

– Det er provinsielt, rett og slett, sier en dame blant publikum.

Sammen med to venninner i 60–70-årene har hun møtt opp for å vise støtte til Nerdrum.

– Det samme skjedde med Edvard Munch, tilføyer en av dem – og forteller historien om da Munch testamenterte alle sine bilder til Oslo kommune, som «stuet dem vekk» i et hus i flere tiår. Dette likner, mener de.

Men hva er det Nerdrum gjør som splitter Kunst-Norge? Uttrykket, men også motivene.

– Det er jo mye nakenhet, erigerte peniser. Men vi liker erigerte peniser! Nakenhet er en del av det å være menneske! utbryter den tredje.

«Fenomenet Nerdrum»

Rommet fylles med folk, ikke bare her nede i foajeen hvor det tildekkede maleriet henger: Fra vinduer og balkonger i atriumbygget titter dresskledde menn og kvinner med nøkkelkort dinglende om halsen ned på det som foregår ved inngangspartiet. Så slår en de tre kvinnene hendene sammen, og applaus bryter ut i rommet: Odd Nerdrum glir gjennom mengden med ektefelle og kunstmaler Turid Spildo ved sin side.

– Kjære Nerdrum, kjære alle sammen. Det er en stor ære for meg og Fineart å kunne ønske velkommen til avdukingen av Odd Nerdrums maleri «Tre menn i en båt», sier daglig leder Rolf Stavnem fra det bitte lille svarte podiet.

I noen minutter forteller han om «fenomenet Nerdrum» og slipper samtidig nyheten om at Fineart skal holde en stor Nerdrum-utstilling i mars. Den siste store fant visstnok sted i 1998 på Astrup Fearnley.

Nerdrum er takknemlig, sier han da det er hans tur:

– Gallerister er jo ofte snikpoetiske mennesker, og hvis det er en som ikke er snikpoetisk, er det Rolf, sier Nerdrum.

– Så skal jeg komme med litt alvorlige ting her. Det er en religion som har overtatt verden for første gang. Det vil si, erobret hele verden.

I dag er universitetene «blendet av propaganda», messer Nerdrum. Den tyske filosofen Hegel får skylda.

– Hegel har forakt for den greske kroppsoppfatningen og mente at den romantiske kunst skulle fjerne seg fra den stinkende kroppen, og at ånden skulle klare seg med seg selv. I dag kalles dette modernismen. Eller rettere: hvit primitivisme – en slags sopp.

Soppen har bredt seg over hele verden, ifølge Nerdrum:

– Ganske stille, og ofte i smug. Arkitekter, kunsthistorikere og professorer er selve kjernen i denne hvite soppens forgreininger.

Soppen er overalt – og den er hvit «som toalettskåla».

– Europeisk kultur skal avsluttes i hvit stillhet. Men det klassiske …

Det klassiske hva? Nerdrum pauser. Han har rotet med arkene.

– … men det klassiske er oss selv, alt det beste ved oss kommer fra Grekenland. De fleste vet ikke at grekerne var friere enn hva europeerne er i dag. For 50 år siden var det en skam å være homofil. I dag er det en skam å være klassisk maler, sier Nerdrum.

Mangel på vilje

Det er ikke første gang en anerkjent kunstner refuseres fra Høstutstillingen. Det forteller også Øde Nerdrum, sønn, kitschmaler og reality-kjendis, idet han overtar scenen.

Han begynner med talen med en henvisning til den dystopiske klassikeren «Brave New World» av Aldous Huxley. Her er borgerne tilfredsstilt med kortvarig nytelse, men, som Nerdrum junior forklarer, «de lever fullstendig meningsløse liv».

– Den boka beskriver hvordan verden er blitt i dag.

I dag lider vi under et sterilt kulturliv preget av brei ideologisk enighet, mener han.

– Og så kommer Odd Nerdrum og gjenintroduserer poesi.

Til sist gjenstår bare introduksjonen av bildet. De tre mennene i båten er maktesløse – ikke i mangel på framkomstmiddel, men i mangel på vilje.

– Slik jeg ser det, er denne båten vår sivilisasjon, sier Øde Nerdrum.

– Da gjenstår det bare for meg å dra i dusken.

Teppet faller, og folk beskuer kunstverket som er hengt opp foran en lysende glassheis som farer opp og ned bak lerretet. Snart samler pressefolk seg om Nerdrum og Spildo. Hvorfor er det så viktig for Nerdrum å stille ut på Høstutstillingen? spør de.

Først og fremst for å «brøyte vei» for andre kunstnere av hans slag, forteller Odd Nerdrum. Overalt har kunstnere samme problem som ham, selv om Norge er spesielt hardt.

– En sann helt

Etterpå er Øde Nerdrum tilgjengelig for en prat.

– Er dette et av Nerdrums store verk?

– Det er en form som passer ham veldig godt. Da han begynte på det, var det umiddelbart der. Dette bildet er veldig nerdrumsk.

– Men han har forandret seg en del siden 1980-tallet?

– Ja, han stagnerer ikke. Noen har en tendens til å se en vinnerformel og kopiere seg selv. Man må hele tida utforske – ikke nye ting, det blir en kunstklisjé. Men man skal hele tida studere virkeligheten.

– Har Høstutstillingen en slags agenda mot deres kunstform?

– De har en kunstideologisk beveggrunn for det de refuserer og ikke. Av historiske grunner har de en definisjonsrett. Men jeg har alltid tenkt: Man kommer aldri inn i varmen hvis man er en sann helt.

Pressekorpset får noen siste ord ut av hovedattraksjonen før han «trekker seg tilbake», arm i arm med familien. Det siste vi ser før vi forlater rommet, er en liten dachs som sovner på skulderen til en blazer-kledd kvinne.