PÅ EIGA SCENE: Kunstnarisk leiar i Film fra Sør Lasse Skagen (til høgre) saman med Per Eirik Gilsvik, prosjektleiar for Sørfond, på Vega Scene. Festivalen har vore viktig for etableringa både av fondet og kinoen. Hanne Marie Lenth Solboe
I løpet av 30 år har Film fra Sør vakse til eit heilårstilbod av nisjefilm, som òg ytar filmstøtte til utviklingsland.
– Det har aldri skjedd før at vi har måtte avlysa festivalen!
Kunstnarisk leiar i Film fra Sør Lasse Skagen har vore med på store framgangar sidan den spede starten i eit auditorium på Blindern i 1991. Blant høgdepunkta er ein tidagars workshop med den iranske meisterregissøren Abbas Kiarostami i Oslo i 2006.
30-årsjubileet for hovudstadens mest tradisjonsrike filmfestival skulle også bli stort, men er råka av sosial nedstenging. Til gjengjeld kan interesserte frå heile landet i år sjå filmane digitalt.
– Kinoane som gjennom åra har husa oss, Klingenberg, Cinemateket og frå 2018 Vega Scene, har betydd alt for oss, så det er vemodig å arrangera jubileumsfestival utan publikum i salane, seier Skagen.
Samstundes har Film fra Sør for lengst vakse ut av rolla som ei årleg, seinhaust-mønstring av film frå den sørlege halvkula.
Det som for 30 år sidan vart utløyst av spørsmålet «kvifor er det ikkje filmar frå Latin-Amerika på kino?» har i dag vorte paraplyorganisasjonen Festivalkontoret. Under det litt tørre namnet finn ei rad tiltak som har utvida Film-Oslo, som Arabiske filmdager og Oslo Pix.
Felles for desse komplementære nisjetilboda er kuraterte program. Kunstnarisk kvalitet og samfunnsaktuell debatt i breiaste forstand er rettesnora for programma.
Samlar over 40 nasjonar
Film fra Sør vart skapt for å dekka ein mangel i kinotilbodet, men trass i at utbreiinga av «sørfilm» er annleis i dag enn i 1991, har ikkje det gjort festivalen overflødig.
– Den digitale revolusjonen har ført til at kinoane viser fleire filmar, men billettsalet er konsentrert rundt eit fåtal titlar, seier Skagen.
Krondømet er fjorårsfenomenet «Parasitt» av sørkoreanske Bong Joon-ho, som både vann Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste film.
– Det er også eit utval av «sørfilmar» på dei største strøymetenestene, men dei mest kommersielle produksjonane har 95 prosent av visningane.
Denne utviklinga har skjedd parallelt med at Film fra Sør i fjor sette publikumsrekord med 28.000 besøk.
– Då gjennomførte festivalen også ei publikumsgransking som fortalde at vi hadde publikum frå 42 nasjonar til stades i salane, seier Skagen.
«Kinoane viser fleire filmar, men billettsalet er konsentrert rundt eit fåtal titlar»
— LASSE SKAGEN, KUNSTNARISK LEIAR I FILM FRA SØR
Spesialiserte program drar eit stadig større og meir mangfaldig publikum til film og debatt.
– Debattar er noko folk vil oppleva i fellesskap. Film fra Sør arrangerer fem-seks filmsamtalar med fokus på ytringsfridomsproblematikk.
I fjor vart blant anna kenyanske Wanuri Kahius debutfilm «Rafiki» debattert her. Filmen om lesbisk kjærleik var forboden i heimlandet før internasjonal merksemd førte til at styresmaktene tillét tolv visingar.
– Den filmen sette dagsorden, seier Skagen.
Stør fleire prosjekt kvart år
«Rafiki» vart ikkje berre formidla av Film fra Sør, den hadde òg produksjonsstøtte frå det svært suksessrike produksjonsfondet Sørfond, som er eit barn av festivalen.
Kontaktnettet til Film fra Sør har gjeve innsyn i vanskane mange filmskaparar, særleg frå utviklingsland, han med å få utvikla og finansiert prosjekta sine. Festivalen tok difor initiativ til eit fond der norske produsentar kunne vera fødselshjelparar for filmar frå regionane festivalen hentar programmet frå.
Inspirert av liknande samproduksjonsfond som Berlinalens World Cinema Fund og IDFA Bertha Fund, gjekk Festivalkontoret saman med Norsk filminstitutt til Kulturdepartementet og Utanriksdepartementet (UD) for å få på plass Sørfond i 2011.
– Årleg stør vi seks til åtte prosjekt med gjennomsnittleg 500.000–600.000 kroner, fortel Per Eirik Gilsvik, prosjektleiar for Sørfond.
Onsdag går årets digitale «pitcheforum» av stabelen.
– Inviterte filmskaparar vil då presentera filmane sine for norske produsentar, og her er det framleis sjanse til å melda seg på, seier Gilsvik.
Det er ikkje økonomisk lukrativt å vera co-produsent gjennom Sørfond, men det er andre bonusar.
– Insentivet ligg i sjansen til å bygga internasjonale nettverk og potensialet for viktig festivaleksponering. Nesten alle filmane Sørfond har støtta, har hatt premiere på ein av dei største filmfestivalane. «Rafiki» var den første kenyanske filmen i Cannes, og i 2018 vart den Sørfond-støtta «Arvingene» av Marcelo Martinessi frå Paraguay ein av hovudvinnarane ved Berlinalen. Begge fekk norsk kinodistribusjon.
Gilsvik er ikkje i tvil om at målretta tiltak har hatt mykje å seia for at «verdsfilmar» blir akkurat det: Filmar som når heile verda.
Tilrådd «sørfilm»
Tips til digitale visingar under Film fra Sør.
Lasse Skagen
Kunstnarisk leiar
«76 Days»
Av: Weixi Chen, Hao Wu
Dette er ein eksepsjonell dokumentar om den pågåande pandemien, frå staden der alt starta. Her følgjer vi – utruleg nok – forsøka på å berga covid-19-pasientar frå innsida av eit sjukehus i Wuhan under den 76 dagar lange stenginga av byen. Eit sjeldan innblikk i Kinas handtering av koronaviruset.
«Mødre»
Av: Naomi Kawase
Ein spelefilm frå ei som både er blant Japans leiande samtidsregissørar og den japanske filmens store humanistar. Eit flott, menneskeleg drama om dei mange og kompliserte sidene ved adopsjon.
IRAN: «Sunless Shadows».
Per Eirik Gilsvik
Prosjektleiar for Sørfond
«Sunless Shadows»
Av: Mehrdad Oskouei
Denne iranske dokumentaren er støtta av Sørfond og vann hovudprisen ved dokumentarfestivalen IDFA i fjor. Det er ein rørande film om mindreårige jenter som sit fengsla tiltala for å ha drepe mannlege familiemedlemmar som har forgripe seg på dei. Fleire jenter har òg mødrer med dødsdom for liknande tiltalar. Temaet er kolsvart, samhaldet mellom jentene er lysande.
«Map of Latin American Dreams»
Av: Martín Weber
Også dette ein Sørfond-støtta dokumentar. Den argentinske fotografen og multikunstnaren Martín Weber reiser i Latin-Amerika for å finna ut korleis det har gått med menneske han har fotografert og dokumentert livsdraumane til gjennom 30 år. Det har vorte sosialrealisme på sitt beste.
FORVIRRE ÅNDENE: Man vet ikke hva de gamle labyrintene i Finnmark ble brukt til, men en tese er at de ble benyttet i gravleggingsritualer. Her ser vi stillbilde fra videoverket «Labyrinta/Labyrint» (2017).8ALLE FOTO: KJELL OVE STORVIK
Under kristningen av Finnmark ble hellige steder ødelagt og usynliggjort. Synnøve Persen vil bruke kunsten til å hente fram igjen den skjulte historien.
I 1725 ble den 27 år gamle misjonspresten Knud Leem sendt til Porsanger for å bidra til kristningen av Finnmark. Blant hans mange oppgaver var kartlegging og rapportering av offerplasser i området – plasser som skulle ødelegges og usynliggjøres som et ledd i fortrengningen av all hedensk tro. Leem fant 23 slike plasser.
– Jeg går ut ifra at det var mange flere, men at folk klarte å holde dem skjult, sier kunstner Synnøve Persen, en av landets mest framtredende samiske kunstnere, på telefon fra Porsanger.
– Men siden kristningen ble gjennomført med så vanvittig harde midler, og folk kunne straffes for å ha kjennskap til disse stedene, har de til slutt blitt borte fra vårt kollektive minne. Historien om de hellige plassene har vært skjult for oss i nord.
Med sin nye utstilling «Bassibáikkit/Hellige steder» på Samisk senter for samtidskunst i Karasjok vil Persen løfte fram igjen disse hellige stedene fra glemselen. I en videoserie laget i samarbeid med fotograf Kjell Ove Storvik vises ruinene etter labyrinter på Mikkelbergodden på Nordkyn og i Varanger.
Villede onde krefter
Det vites ikke hvor mange slike hellige steder det en gang var i Finnmark, hvem som laget dem eller hva de ble brukt til.
Men man finner liknende labyrinter på Kolahalvøya i Russland, hvor det også bor samer, og en dominerende teori er at de ble brukt til gravleggingsritualer.
– I samisk tro ligger det at sjela forlater kroppen når et menneske dør. Så noen forskere har ment at man bar de døde gjennom disse labyrintene for å villede de onde kreftene, forteller Persen.
Hun understreker at man ikke kan si med sikkerhet at det var samer som grunnla stedene, fordi Finnmark i perioden mellom 1200 og 1500, da plassene antas å være bygget, var et multikulturelt område der flere folkegrupper bodde side om side.
– Men det er opplagt at ødeleggelsen og usynliggjøringen av dem hadde med kristningsprosessene å gjøre, og det er lett å se det i sammenheng med den øvrige usynliggjøringen av samisk kultur på denne tida. Men frykten for straff har hindret folk i å fortelle hvordan ting var.
Persen mener det er både påfallende og kritikkverdig at en så sentral del av regionens historie nærmest har vært fortiet.
– Jeg har vokst opp her i Finnmark og gått på internatskole her. Der lærte jeg om bondekulturen i Gudbrandsdalen, men ingenting om mitt eget område. Det har vært en viktig del av fornorskingsprosessen at vi ikke skulle kjenne vår egen historie, og det er derfor jeg vil bruke kunsten til å hente fram igjen disse fysiske og konkrete minnene, sier hun.
OVER OSS: Synnøve Persens monokrome akrylmalerier, som «Ilbmi/ Verden, himmel» inngår også i jubileumsutstillingen. K O STORVIK
Utnyttelse av fattigdom
I februar fylte Synnøve Persen 70 år. Utstillingen «Bassibáikkit/Hellige steder» er andre del av hennes jubileumsutstilling «Biegga savkala/ Vinden hvisker». Første del er en retrospektiv utstilling med arbeider fra 1978 til 2014, vises på Porsanger museum fram til mars 2021.
I utstillingen på Samisk senter for samtidskunst vises de stillferdige svart/hvitt-videoene av hellige steder side om side med Persens monokrome malerier. For henne var det utfordrende å knytte de tilsynelatende motivløse bildene til det betente politiske temaet.
– Jeg måtte være utrolig disiplinert i denne prosessen. Jeg har ikke bare kunnet gyve løs og kaste meg uti det slik man kan når man jobber fritt med maleri. I denne prosessen har titlene blitt spesielt viktige, forteller Persen.
«Jeg vil bruke kunsten til å hente fram igjen disse minnene»
— SYNNØVE PERSEN, KUNSTNER
Hun viser blant annet til to små malerier hun har kalt «Áhkáid suolu I – II». Tittelen peker til det samiske navnet på Akkøya i Porsangerfjorden, av kunstneren oversatt til «Gudinnenes øy». Øya tilhørte en gang forfedrene til Persens nærmeste naboer, som hadde øya som sommersted for husdyr i tillegg til de rike multemyrene. Men dette skulle ikke vare evig.
– De skyldte kjøpmannen en sekk mel på femti kilo og ble nødt til å gi ham hele øya for å gjøre opp gjelda.
Dette skjedde så seint som tidlig på 1950-tallet og er bare en av mange forferdelige historier fra dette området, om hvordan fattigdom ble utnyttet, sier Persen.
Sjela i naturen
Selv om det ikke er funnet bevist at de hellige stedene i Finnmark og på Kolahalvøya ble grunnlagt av samer, er det likevel nærliggende å anta at det samiske folket kan ha holdt seg med slike steder i naturen. For sentralt i samisk tro står forestillingen om at naturen selv har en sjel, at den kan være besatt av guder og krefter.
– Steiner, fjell og innsjøer kan ha en veldig spesiell betydning, og de kan også ha krefter som vi mennesker er nødt til å gjøre oss kjent med. Noen av disse stedene har blitt gjenoppdaget i de seinere årene fordi vi igjen har begynt å åpne oss for denne måten å se naturen på, sier Persen.
Kunstneren mener det kan være et eksempel til etterfølgelse for oss alle, i en tid da naturen «tynes for ressurser».
– Trålfiske spiser opp havbunnen og ødelegger balansen der, fjordene fylles med oppdrettsanlegg som forstyrrer artsmangfoldet, man skal ta ut alt som er av mineralforekomster, og nå kommer også disse vindmøllene – som selvsagt skal stå på våre hellige fjell og forstyrre reinens vandringer, sier Persen.
Og kanskje kan samenes tro på den hellige naturen ha spart dem for noen lidelser i årenes løp. Persen forteller om problemene som har oppstått i byggingen av den nye Skarvbergtunnelen mellom Smørfjord og Repvåg i Porsanger.
– Den første tunnelen ble lagt tvers gjennom et hellig fjell, og når de nå skulle bygge en ny tunnel ved siden av fjernet de en sieidi, en hellig stein. Etter det begynte det å skje ulykker, så arbeidet har blitt utsatt flere ganger. Men om det er noen krefter i sving her, vet jeg ikke, sier en både megetsigende og lattermild Persen.
VONDE MINNER: Bak maleriet «Áhkáid suolu II/ Gudinnenes øy II» ligger en mørk historie om utnyttelse av fattigdom.
I sentrum for bevegelse
Over 40 år har gått siden Synnøve Persen ble uteksaminert fra Kunstakademiet i 1978, og neste år er det også gått fire tiår siden hun debuterte som poet med diktsamlingen «Alit lottit girdilit/Blå fugler flyr». Siden den gang har Persen blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, blitt tildelt Kulturrådets ærespris, fått St. Olavs Orden, og fått eksklusiv utstillingsplass under den prestisjetunge internasjonale kunstmønstringen Documenta 14. i 2017.
– Hvordan er det å være samisk kunstner i dag sammenlignet med for 40 år siden?
– Det er veldig annerledes. Dørene har blitt åpnet inn i en kunstverden som vi har opplevd som totalt lukket for oss hele veien. Å gå fra en situasjon der kunstinstitusjonene ikke har vært interessert i arbeidene våre overhodet, til at vi nå får en egen samisk paviljong under Venezia-biennalen i 2022, er veldig spennende.
– Tror du det også kan ha ringvirkninger – at de samiske stemmene blir hørt også i andre samfunnsspørsmål?
– Det hadde vært fantastisk om kunsten kunne ha en slik betydning. Politisk har vi en lang vei å gå, men jeg tror kunsten kan være med på å åpne disse rommene. Det gir en stor tilfredsstillelse å være kunstner i det som tidligere har blitt kalt en marginal kultur, og som nå står midt i sentrum av en bevegelse som åpner opp samtalen om urfolks rettigheter over hele verden. Det gir meg dyp mening.