I 1725 ble den 27 år gamle misjonspresten Knud Leem sendt til Porsanger for å bidra til kristningen av Finnmark. Blant hans mange oppgaver var kartlegging og rapportering av offerplasser i området – plasser som skulle ødelegges og usynliggjøres som et ledd i fortrengningen av all hedensk tro. Leem fant 23 slike plasser.

– Jeg går ut ifra at det var mange flere, men at folk klarte å holde dem skjult, sier kunstner Synnøve Persen, en av landets mest framtredende samiske kunstnere, på telefon fra Porsanger.

– Men siden kristningen ble gjennomført med så vanvittig harde midler, og folk kunne straffes for å ha kjennskap til disse stedene, har de til slutt blitt borte fra vårt kollektive minne. Historien om de hellige plassene har vært skjult for oss i nord.

Med sin nye utstilling «Bassibáikkit/Hellige steder» på Samisk senter for samtidskunst i Karasjok vil Persen løfte fram igjen disse hellige stedene fra glemselen. I en videoserie laget i samarbeid med fotograf Kjell Ove Storvik vises ruinene etter labyrinter på Mikkelbergodden på Nordkyn og i Varanger.

Villede onde krefter

Det vites ikke hvor mange slike hellige steder det en gang var i Finnmark, hvem som laget dem eller hva de ble brukt til.

Men man finner liknende labyrinter på Kolahalvøya i Russland, hvor det også bor samer, og en dominerende teori er at de ble brukt til gravleggingsritualer.

– I samisk tro ligger det at sjela forlater kroppen når et menneske dør. Så noen forskere har ment at man bar de døde gjennom disse labyrintene for å villede de onde kreftene, forteller Persen.

Hun understreker at man ikke kan si med sikkerhet at det var samer som grunnla stedene, fordi Finnmark i perioden mellom 1200 og 1500, da plassene antas å være bygget, var et multikulturelt område der flere folkegrupper bodde side om side.

– Men det er opplagt at ødeleggelsen og usynliggjøringen av dem hadde med kristningsprosessene å gjøre, og det er lett å se det i sammenheng med den øvrige usynliggjøringen av samisk kultur på denne tida. Men frykten for straff har hindret folk i å fortelle hvordan ting var.

Persen mener det er både påfallende og kritikkverdig at en så sentral del av regionens historie nærmest har vært fortiet.

– Jeg har vokst opp her i Finnmark og gått på internatskole her. Der lærte jeg om bondekulturen i Gudbrandsdalen, men ingenting om mitt eget område. Det har vært en viktig del av fornorskingsprosessen at vi ikke skulle kjenne vår egen historie, og det er derfor jeg vil bruke kunsten til å hente fram igjen disse fysiske og konkrete minnene, sier hun.

Utnyttelse av fattigdom

I februar fylte Synnøve Persen 70 år. Utstillingen «Bassibáikkit/Hellige steder» er andre del av hennes jubileumsutstilling «Biegga savkala/ Vinden hvisker». Første del er en retrospektiv utstilling med arbeider fra 1978 til 2014, vises på Porsanger museum fram til mars 2021.

I utstillingen på Samisk senter for samtidskunst vises de stillferdige svart/hvitt-videoene av hellige steder side om side med Persens monokrome malerier. For henne var det utfordrende å knytte de tilsynelatende motivløse bildene til det betente politiske temaet.

– Jeg måtte være utrolig disiplinert i denne prosessen. Jeg har ikke bare kunnet gyve løs og kaste meg uti det slik man kan når man jobber fritt med maleri. I denne prosessen har titlene blitt spesielt viktige, forteller Persen.

«Jeg vil bruke kunsten til å hente fram igjen disse minnene»

— SYNNØVE PERSEN, KUNSTNER

Hun viser blant annet til to små malerier hun har kalt «Áhkáid suolu I – II». Tittelen peker til det samiske navnet på Akkøya i Porsangerfjorden, av kunstneren oversatt til «Gudinnenes øy». Øya tilhørte en gang forfedrene til Persens nærmeste naboer, som hadde øya som sommersted for husdyr i tillegg til de rike multemyrene. Men dette skulle ikke vare evig.

– De skyldte kjøpmannen en sekk mel på femti kilo og ble nødt til å gi ham hele øya for å gjøre opp gjelda.

Dette skjedde så seint som tidlig på 1950-tallet og er bare en av mange forferdelige historier fra dette området, om hvordan fattigdom ble utnyttet, sier Persen.

Sjela i naturen

Selv om det ikke er funnet bevist at de hellige stedene i Finnmark og på Kolahalvøya ble grunnlagt av samer, er det likevel nærliggende å anta at det samiske folket kan ha holdt seg med slike steder i naturen. For sentralt i samisk tro står forestillingen om at naturen selv har en sjel, at den kan være besatt av guder og krefter.

– Steiner, fjell og innsjøer kan ha en veldig spesiell betydning, og de kan også ha krefter som vi mennesker er nødt til å gjøre oss kjent med. Noen av disse stedene har blitt gjenoppdaget i de seinere årene fordi vi igjen har begynt å åpne oss for denne måten å se naturen på, sier Persen.

Kunstneren mener det kan være et eksempel til etterfølgelse for oss alle, i en tid da naturen «tynes for ressurser».

– Trålfiske spiser opp havbunnen og ødelegger balansen der, fjordene fylles med oppdrettsanlegg som forstyrrer artsmangfoldet, man skal ta ut alt som er av mineralforekomster, og nå kommer også disse vindmøllene – som selvsagt skal stå på våre hellige fjell og forstyrre reinens vandringer, sier Persen.

Og kanskje kan samenes tro på den hellige naturen ha spart dem for noen lidelser i årenes løp. Persen forteller om problemene som har oppstått i byggingen av den nye Skarvbergtunnelen mellom Smørfjord og Repvåg i Porsanger.

– Den første tunnelen ble lagt tvers gjennom et hellig fjell, og når de nå skulle bygge en ny tunnel ved siden av fjernet de en sieidi, en hellig stein. Etter det begynte det å skje ulykker, så arbeidet har blitt utsatt flere ganger. Men om det er noen krefter i sving her, vet jeg ikke, sier en både megetsigende og lattermild Persen.

I sentrum for bevegelse

Over 40 år har gått siden Synnøve Persen ble uteksaminert fra Kunstakademiet i 1978, og neste år er det også gått fire tiår siden hun debuterte som poet med diktsamlingen «Alit lottit girdilit/Blå fugler flyr». Siden den gang har Persen blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, blitt tildelt Kulturrådets ærespris, fått St. Olavs Orden, og fått eksklusiv utstillingsplass under den prestisjetunge internasjonale kunstmønstringen Documenta 14. i 2017.

– Hvordan er det å være samisk kunstner i dag sammenlignet med for 40 år siden?

– Det er veldig annerledes. Dørene har blitt åpnet inn i en kunstverden som vi har opplevd som totalt lukket for oss hele veien. Å gå fra en situasjon der kunstinstitusjonene ikke har vært interessert i arbeidene våre overhodet, til at vi nå får en egen samisk paviljong under Venezia-biennalen i 2022, er veldig spennende.

– Tror du det også kan ha ringvirkninger – at de samiske stemmene blir hørt også i andre samfunnsspørsmål?

– Det hadde vært fantastisk om kunsten kunne ha en slik betydning. Politisk har vi en lang vei å gå, men jeg tror kunsten kan være med på å åpne disse rommene. Det gir en stor tilfredsstillelse å være kunstner i det som tidligere har blitt kalt en marginal kultur, og som nå står midt i sentrum av en bevegelse som åpner opp samtalen om urfolks rettigheter over hele verden. Det gir meg dyp mening.