Mange er skikkelig lei nå, og forvirret over alle de uklare beskjedene. Vi får råd om å holde avstand, men var det én meter eller to? Vi skal laste ned en smittesporingsapp, men fungerer den, eller kanskje ikke? Og vi skal unngå «unødvendige» reiser, men hva er nødvendig?
Selv uklare og til dels motstridende råd kan ha effekt. Antall prikker vi dulter borti på vår vei gjennom «prikkebyen», er kraftig redusert. Livet før 12. mars framstår som en fjern drøm: Kunne vi virkelig stå nærmere enn to armlengders avstand en gang? Kunne vi møte mer enn fem venner og klemme dem også? Kunne vi virkelig ta på fremmede?
Men så er altså den trettheten her, og den går arm i arm med alle mulige krefter som ivrer etter å åpne samfunnet opp igjen, og gi blaffen i smitterådene. Næringslivet vil redde stumpene. Og Arbeiderpartiet sutrer over at fotballen, av alle ting, ikke fikk starte opp først av alt. Uansett har vi tørr hud på hendene og ett minutts skummende håndvask framstår som, vel, lite fristende.
På Biltema er det dermed fullt mellom trange reoler. På kafeene sitter gjestene tett i tett. På skolene løper småbarna rundt, 30 i samme «kohort», og møter flere i organisert og uorganisert lek på fritida. Besteforeldre har fått lov til å møte barnebarn og vi er alle på farten. Prikkebyen beveger på seg igjen.
Gjennom mediene kommer en jevn strøm av koronanyheter. Det kan virke som om kun 2 prosent har antistoffer mot viruset. Studier utenlands tyder på at barn spiller en større rolle i smittespredning enn først antatt. Midt i et Norge som er i ferd med å senke skuldrene, lurer pandemien i kulissene. Men vi orker ikke, vi er mettet på katastrofe. Helt til neste smittetopp.
Økonomi
Klarer ikke leia
Halvparten av krisestøtta fra staten går i lomma på norsk eiendomsbransje:
SLITEN: Pierre Marie Luc Audren driver den franske restauranten L’Ardoise i Thereses gate på Bislett i Oslo. Han sier han har mottatt stor støtte fra nærområdet under krisa, men han sliter likevel med å betale husleia og vet ikke om bedriften overlever sommeren. Hanna Kristin Hjardar
Pierre Audren er på jobb, men har ikke så mye å gjøre. Bordene er tomme, den store vinkjelleren ligger urørt. Franskmannen er daglig leder og største eier i restauranten L’Ardoise på Bislett i Oslo, en restaurant han startet for fem år siden.
– Det har vært fem år med hardt arbeid, sier Audren.
Nå vet han ikke om han makter å begynne på nytt igjen.
Restauranten har stått tom i nesten to måneder, og bedriften har ikke så mye penger igjen. L’Ardoise har mottatt krisestøtte fra staten, en støtte Audren sier han er «veldig takknemlig for». Likevel sliter han nå med å betale både husleie, skatt og feriepenger til de ansatte.
– Vi er nødt til å prioritere skatten og feriepengene, sier Audren. Da må husleia ligge.
– Vi har ikke betalt husleia for april, og vi kommer ikke til å klare mai heller, sier han.
Nå åpner han restauranten igjen og håper at kundene kommer tilbake.
400 millioner i husleie
Klassekampen har fått innsyn i detaljerte data fra Skatteetaten, som organiserer krisestøtta til næringslivet. Dataene viser hvordan kostnadene fordeler seg for de ulike næringene som har mottatt støtte. Til nå har mer enn 18.000 bedrifter mottatt mer enn 830 millioner kroner til sammen.
Hanna Kristin Hjardar
Klassekampens gjennomgang viser at halvparten av pengene går til å dekke husleie. Det er til sammen mer enn 400 millioner statlige kroner til eiendomsbransjen.
Varehandelen er den næringen som betaler aller mest i husleie i gjennomsnitt. Over 60 prosent av krisestøtta som butikkene mottar, går med til å betale husleia.
L’Ardoise har mottatt omtrent 23.000 kroner i krisestøtte for mars, mye mindre enn husleia. Pierre Audren betaler omtrent 64.000 kroner i husleie i måneden, nesten tre ganger så mye som han får i krisestøtte.
– Husleia er ikke redusert ennå, selv om jeg har spurt om det er mulig. Jeg har ikke fått svar, sier Audren.
For L’Ardoise er situasjonen akutt. Vinteren er høysesong, og det gjelder å overleve fram til neste vinter. Men dersom restauranten går tom for penger nå, er det ikke sikkert det går an.
– Jeg vet ikke hvor lenge dette går. Det er en daglig diskusjon med meg selv, sier Audren.
En av Norges rikeste
Pierre Audren leier lokaler fra Merkantilbygg, ett av de største eiendomsselskapene i Oslo. Merkantilbygg er eid av Pål Georg Gundersen, en av Norges rikeste menn.
Gundersen har tjent pengene på eiendom, og Merkantilbygg har de siste årene gått svært bra økonomisk. Gundersen ble i fjor kåret til Norges 28. rikeste av bladet Kapital, med en formue på 7,7 milliarder kroner.
Klassekampen har vært i kontakt med Merkantilbygg, for å høre om selskapet er villig til å redusere husleia gjennom krisa, men uten å få svar.
Da kontantstøtta til næringslivet ble framforhandlet, var husleie en vanskelig del av forhandlingene. Det var stor usikkerhet om eiendomsbransjen ville senke leieprisene under pandemien, og slik bidra til det regjeringen valgte å kalle en dugnad. Klassekampen erfarer at spørsmålet om eiendomsbransjen nådde helt inn i diskusjonene på kontoret til finansminister Jan Tore Sanner, da krisepakka ble laget.
Regjeringen landet på å oppfordre eiendomsbransjen til å bidra til dugnaden.
En rekke store eiendomsselskaper har fulgt regjeringens oppfordring. Bransjeorganisasjonen Eiendom Norge har også stilt seg bak budskapet. Det gjelder likevel ikke hele bransjen.
– Misforstår dugnaden
Olaf Thommesen er administrerende direktør i SMB Norge, organisasjonen for små- og mellomstore bedrifter. Han sier at hele krisestøtteordningen er basert på at også eiendomsbransjen bidrar ved å senke husleiene under krisa.
– Det er en forutsetning for hele ordningen med kontantstøtta at utleierne er med på dugnaden. Vi var med på å utarbeide kontantstøtta, og vi la til grunn at utleierne må legge breisida til, sier han.
Thommesen understreker at han har sett «mange gode eksempler på at huseierne forstår dette», men også eksempler på det motsatte.
– Vi har dessverre fått signaler fra større utleiere om at de ikke skal senke leia på grunn av kontantstøtta. Da har de misforstått dugnaden. Det er uheldig, sier han.
RETTSSAK: Philip Manshaus erkjenner at han har begått drap og terror, men erkjenner ikke straffskyld. Han brukte sin forklaring i retten til å presentere sin ideologiske overbevisning og si hvordan han ble radikalisert via internett. FOTO: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX Lise Åserud
– Nå er det nok, sa jeg. Og så skjøt jeg disse fire skuddene.
Slik forklarte Philip Manshaus øyeblikket før han drepte sin stesøster, 17 år gamle Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, den 10. august i fjor. En drøy time seinere gikk han til angrep på moskeen Al-Noor på Skui i Bærum.
Da rettssaken mot ham begynte i Asker og Bærum tingrett i går, fikk vi se en ung mann tilsynelatende blottet for anger. Vi fikk se en tydelig fortelling om hvordan gamle, nazistiske ideer har fått nytt liv og fornyet styrke på internett, hvor de inspirerer unge gutter over hele verden. Og en fortelling om hvordan Donald Trump, valgkampen i USA i 2016 og det splittede mediebildet inspirerte en ung gutt i Bærum til å se seg om etter andre fortellinger enn storsamfunnets.
Inspirert av moskéterror
Manshaus, som er tiltalt for drap og terror, hadde gjennom lang tid i fengselscella på Ila forberedt et foredrag om bakgrunnen for det han gjorde.
– Alle som ønsker å forstå dette, er nødt til å lese manifestet til Tarrant, sa han innledningsvis, med henvisning til terroristen Brenton Tarrant, som drepte 51 mennesker under et moskéangrep på New Zealand i mars i fjor.
– Det tar for seg det pågående folkemordet på det europeiske folk og den akselerasjonistiske strategi, emner som vil belyse hvorfor jeg har handlet, fortsatte han.
22-åringen var blitt gradvis radikalisert de siste to–tre årene, gjennom å bruke stadig mer tid på ulike nettfora og Youtube-kanaler og på å lese Bibelen. Men det var først da han leste Tarrants «manifest», tolv dager før angrepet, at han følte seg kallet til å gjøre noe, ikke bare sitte på gjerdet og se på det hvite folks undergang, slik han har forklart det.
Før dette hadde han planer om å stifte familie, «oppdra sunne og friske barn», som han sa i retten.
Er stolt
Manshaus erkjenner at handlingene han har utført, er å anse som drap og terror, men han erkjenner ikke straffskyld.
I stedet påberoper han seg å ha handlet i nødrett, fordi han anså det som sin plikt.
Hvordan muslimene i Al-Noor-moskeen og i Norge for øvrig har hatt det etter angrepet, har han ingen sympati for, sa han. Drapet på søstera anså han som nødvendig. I retten var det bare én ting han ville beklage:
– Jeg ønsker å beklage til alle militante meningsfeller for at jeg ikke fikk utrettet mer skade enn jeg gjorde. Det skammer jeg meg over. Jeg handlet impulsivt og var stresset. Jeg ser i ettertid at jeg burde brukt mye mer tid på å planlegge angrepet.
Dommeren avbrøt
Da dommeren helt innledningsvis spurte Manshaus om personalia, virket han nervøs og spak. Men da han seinere kom i gang med sin fortelling, og trakk linjene til andre verdenskrig og det han kaller «myten om holocaust», snakket han seg varm og tydelig, nesten formanende, som om han ønsket å overbevise flere.
Han sa ting som at det i «krigspropagandaen» males et bilde «der de allierte framstilles som moralsk overlegne, og enhver anledning til å svartmale nasjonalsosialistene blir benyttet», og at «jøder bruker holocaust som et show». Han snakket om det han mener er tegn på forfall: homofili, «kjønnsdysfori», spill- og pornografiavhengighet, rus, promiskuøse kvinner og sensur.
– Hvis vi ikke gjør noe, vil hver grunn til å leve, forsvinne. Alt vil opphøre. Kulturmarxister, jøder og islam vil spre seg i vårt folk og tilintetgjøre det for alltid. Så dette ønsker jeg å formidle, sa han.
Da brøt dommer Annika Lindström inn:
– Formidle til hvem? Dette er ikke en talerstol. Du avgir forklaring i retten, til dommerne. Det er tilhørerne, sa hun.
– Forhåpentlig de som ønsker det beste for det europeiske folk, svarte Manshaus.
I retten ble det vist en video fra moskéangrepet, tatt opp med Gopro-kameraet Manshaus hadde festet på hjelmen rett før angrepet. Han sitter i familiens bil, en Nissan Leaf, på vei til moskeen og begynner å synge en nazistisk hymne.
Minutter etter, rett før klokka fire, parkerer han bilen og oppdager til sin forferdelse at det er få mennesker til stede i moskeen.
Han banner og sverter, før han finner fram våpenet i baksetet og går ut mot moskeens sidedør. Han skyter i døra, bruker opp nesten alle skuddene og må kjempe for å komme gjennom glasset.
Vel inne går han til venstre inn i bønnerommet, hvor Mohammed Rafiq, Mohammad Javed Iqbal og Mohammed Karim Rahimi befinner seg.
På videoen ser vi en resolutt Mohammed Rafiq som styrter fram mot Manshaus. Etter et intenst basketak klarer Rafiq å overmanne Manshaus før han får løsnet skudd. De tar fra ham våpenet, og terroristen blir holdt i bakken helt til politiet ankommer, rett etter klokka 16.30.
