Mange er skikkelig lei nå, og forvirret over alle de uklare beskjedene. Vi får råd om å holde avstand, men var det én meter eller to? Vi skal laste ned en smittesporingsapp, men fungerer den, eller kanskje ikke? Og vi skal unngå «unødvendige» reiser, men hva er nødvendig?
Selv uklare og til dels motstridende råd kan ha effekt. Antall prikker vi dulter borti på vår vei gjennom «prikkebyen», er kraftig redusert. Livet før 12. mars framstår som en fjern drøm: Kunne vi virkelig stå nærmere enn to armlengders avstand en gang? Kunne vi møte mer enn fem venner og klemme dem også? Kunne vi virkelig ta på fremmede?
Men så er altså den trettheten her, og den går arm i arm med alle mulige krefter som ivrer etter å åpne samfunnet opp igjen, og gi blaffen i smitterådene. Næringslivet vil redde stumpene. Og Arbeiderpartiet sutrer over at fotballen, av alle ting, ikke fikk starte opp først av alt. Uansett har vi tørr hud på hendene og ett minutts skummende håndvask framstår som, vel, lite fristende.
På Biltema er det dermed fullt mellom trange reoler. På kafeene sitter gjestene tett i tett. På skolene løper småbarna rundt, 30 i samme «kohort», og møter flere i organisert og uorganisert lek på fritida. Besteforeldre har fått lov til å møte barnebarn og vi er alle på farten. Prikkebyen beveger på seg igjen.
Gjennom mediene kommer en jevn strøm av koronanyheter. Det kan virke som om kun 2 prosent har antistoffer mot viruset. Studier utenlands tyder på at barn spiller en større rolle i smittespredning enn først antatt. Midt i et Norge som er i ferd med å senke skuldrene, lurer pandemien i kulissene. Men vi orker ikke, vi er mettet på katastrofe. Helt til neste smittetopp.
Økonomi
Klarer ikke leia
Halvparten av krisestøtta fra staten går i lomma på norsk eiendomsbransje:
SLITEN: Pierre Marie Luc Audren driver den franske restauranten L’Ardoise i Thereses gate på Bislett i Oslo. Han sier han har mottatt stor støtte fra nærområdet under krisa, men han sliter likevel med å betale husleia og vet ikke om bedriften overlever sommeren. Hanna Kristin Hjardar
Pierre Audren er på jobb, men har ikke så mye å gjøre. Bordene er tomme, den store vinkjelleren ligger urørt. Franskmannen er daglig leder og største eier i restauranten L’Ardoise på Bislett i Oslo, en restaurant han startet for fem år siden.
– Det har vært fem år med hardt arbeid, sier Audren.
Nå vet han ikke om han makter å begynne på nytt igjen.
Restauranten har stått tom i nesten to måneder, og bedriften har ikke så mye penger igjen. L’Ardoise har mottatt krisestøtte fra staten, en støtte Audren sier han er «veldig takknemlig for». Likevel sliter han nå med å betale både husleie, skatt og feriepenger til de ansatte.
– Vi er nødt til å prioritere skatten og feriepengene, sier Audren. Da må husleia ligge.
– Vi har ikke betalt husleia for april, og vi kommer ikke til å klare mai heller, sier han.
Nå åpner han restauranten igjen og håper at kundene kommer tilbake.
400 millioner i husleie
Klassekampen har fått innsyn i detaljerte data fra Skatteetaten, som organiserer krisestøtta til næringslivet. Dataene viser hvordan kostnadene fordeler seg for de ulike næringene som har mottatt støtte. Til nå har mer enn 18.000 bedrifter mottatt mer enn 830 millioner kroner til sammen.
Hanna Kristin Hjardar
Klassekampens gjennomgang viser at halvparten av pengene går til å dekke husleie. Det er til sammen mer enn 400 millioner statlige kroner til eiendomsbransjen.
Varehandelen er den næringen som betaler aller mest i husleie i gjennomsnitt. Over 60 prosent av krisestøtta som butikkene mottar, går med til å betale husleia.
L’Ardoise har mottatt omtrent 23.000 kroner i krisestøtte for mars, mye mindre enn husleia. Pierre Audren betaler omtrent 64.000 kroner i husleie i måneden, nesten tre ganger så mye som han får i krisestøtte.
– Husleia er ikke redusert ennå, selv om jeg har spurt om det er mulig. Jeg har ikke fått svar, sier Audren.
For L’Ardoise er situasjonen akutt. Vinteren er høysesong, og det gjelder å overleve fram til neste vinter. Men dersom restauranten går tom for penger nå, er det ikke sikkert det går an.
– Jeg vet ikke hvor lenge dette går. Det er en daglig diskusjon med meg selv, sier Audren.
En av Norges rikeste
Pierre Audren leier lokaler fra Merkantilbygg, ett av de største eiendomsselskapene i Oslo. Merkantilbygg er eid av Pål Georg Gundersen, en av Norges rikeste menn.
Gundersen har tjent pengene på eiendom, og Merkantilbygg har de siste årene gått svært bra økonomisk. Gundersen ble i fjor kåret til Norges 28. rikeste av bladet Kapital, med en formue på 7,7 milliarder kroner.
Klassekampen har vært i kontakt med Merkantilbygg, for å høre om selskapet er villig til å redusere husleia gjennom krisa, men uten å få svar.
Da kontantstøtta til næringslivet ble framforhandlet, var husleie en vanskelig del av forhandlingene. Det var stor usikkerhet om eiendomsbransjen ville senke leieprisene under pandemien, og slik bidra til det regjeringen valgte å kalle en dugnad. Klassekampen erfarer at spørsmålet om eiendomsbransjen nådde helt inn i diskusjonene på kontoret til finansminister Jan Tore Sanner, da krisepakka ble laget.
Regjeringen landet på å oppfordre eiendomsbransjen til å bidra til dugnaden.
En rekke store eiendomsselskaper har fulgt regjeringens oppfordring. Bransjeorganisasjonen Eiendom Norge har også stilt seg bak budskapet. Det gjelder likevel ikke hele bransjen.
– Misforstår dugnaden
Olaf Thommesen er administrerende direktør i SMB Norge, organisasjonen for små- og mellomstore bedrifter. Han sier at hele krisestøtteordningen er basert på at også eiendomsbransjen bidrar ved å senke husleiene under krisa.
– Det er en forutsetning for hele ordningen med kontantstøtta at utleierne er med på dugnaden. Vi var med på å utarbeide kontantstøtta, og vi la til grunn at utleierne må legge breisida til, sier han.
Thommesen understreker at han har sett «mange gode eksempler på at huseierne forstår dette», men også eksempler på det motsatte.
– Vi har dessverre fått signaler fra større utleiere om at de ikke skal senke leia på grunn av kontantstøtta. Da har de misforstått dugnaden. Det er uheldig, sier han.
